Organisasjoner og avtaler regulerer forholdet mellom statene, på godt og vondt. Kan en reform av FN-systemet bringe oss nærmere en ny og bedre verden?
Internasjonale organisasjoner og avtaler er ikke noe nytt. De fleste vi har i dag kan spores tilbake til slutten av de store europeiske krigene i det forrige århundre. Versaillestraktaten, Folkeforbundet og senere FN hadde alle som mål en ny verdensorden, hvor det var fred mellom stater og rettferdighet for folkene som levde i dem. Intensjonene var gode, men realpolitikken klarte ikke de nye sammenslutningene å temme. Allerede i sine første spede år, var FN med å skape et av de problemene organisasjonen fortsatt sliter med, nemlig oppdelingen av det tidligere britiske mandatet Palestina. I en organisasjon hvor hele verden skulle møtes på likefot, var det tydelig at noen var likere enn andre, og at resultatet ble deretter.
Tydeligst kom dette til uttrykk gjennom opprettelsen av Sikkerhetsrådet, der datidens supermakter, og seierherrene fra krigen, fikk vetorett. At både de to opponentene USA og Sovjetunionen og tidligere kolonimakter som Frankrike og Storbritannia satt i Rådet, forhindret muligens atomkrig, men det hindret også enhver meningsfull resolusjon gjennom hele organisasjonens første førti år. I stedet så man blant annet framveksten av regionale organisasjoner som skulle føre den antikoloniale kampen, som var alt annet enn kald krig.
Etter Berlinmurens fall spådde mange en endring på dette. Dessverre ble 1990-tallet kanskje FNs verste tiår, med massakrene i Bosnia og Rwanda og krigsforbrytelser andre steder, som på Balkan og i Afrika. Det hele toppet seg på begynnelsen av ett nytt millennium, da verdens eneste gjenstående supermakt satt hele FN-systemet på sidelinjen og gikk til krig mot Irak.
Men de siste ti årene har det også skjedd noe annet. FN er, som en av flere store multinasjonale organisasjoner, midt inne i en reformprosess. Jordens tidligere fordømte har fått mer selvtillit når de står på talerstolen i organisasjonens generalforsamling, og man har utvidet begrepet om hva slags rettigheter vi som mennesker egentlig har. På den måten har også organisasjonene fått nye oppgaver, det dreier seg ikke lenger bare om å forhindre krig, man skal utvikle, utdanne og bygge. I ett tilfelle, Afghanistan, forsøker man å gjøre dette samtidig som en annen type organisasjon, militæralliansen Nato, fører krig. Dette skaper igjen nye problemer og utfordringer. At det fortsatt er langt igjen for selv det politiske systemet innen FN, viste maktkampen om en resolusjon om Gaza nylig. I en videre reformprosess må det være lov å håpe på at de stemmeløse får enda mer å si og at de gode intensjonene får gjennomslag, over interessen til de mektige vetomaktene i Sikkerhetsrådet.
Denne teksten er lederartikkel i Verdensmagasinet X nummer 1.09, som fokuserer på mellomstatlige organisasjoner
Tips en venn