Klima, konflikt og mytespredning
Vi hører stadig om klimaendringer som motor for konflikter i Sahel Men forskningen gir et annet bilde, skriver geograf Tor A. Benjaminsen fra Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås.
Den 10. desember i fjor mottok Al Gore og Det internasjonale klimapanelet (IPCC) Nobels fredspris for sitt arbeid med å spre kunnskap om menneskeskapte klimaendringer. Klimaendringer er i følge Nobelkomiteen en av hovedårsakene til konflikter og krig i verden i dag og i sin tale ved prisutdelingen i Oslo Rådhus sa komiteleder Ole Danbolt Mjøs at man i Darfur allerede har fått den første "klimakrigen" og at ørkenspredning er den underliggende årsaken til de mange konfliktene man finner i det tørre savannebeltet man kaller Sahel som strekker seg fra Senegal til Sudan.
Sahel er altså det tydeligste eksempelet på et område med klimadrevne konflikter. Også andre enn Nobelkomiteen hevder dette. I Sahel er "klimaendringene ingen akademisk øvelse" sier Nupi-direktør og FN-rådgiver Jan Egeland i Aftenposten den 16. juni. Han forteller om en kjøretur gjennom Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad og kan bevitne at Sahel er klimaendringenes "ground zero" i bloggen sin fra reisen. Dette skulle bety at det er her effektene av klimaendringene merkes først. "I Mali, Niger og Burkina Faso kunne jeg nylig selv se hvordan flere mennesker og beitedyr konkurrerer om vann og grøntarealer i områder som gradvis blir varmere og tørrere", sier Egeland i Morgenbladet 11. juli.
Spørsmålet er hvordan Egeland kunne "se" dette. I Sahel er det enorme forskjeller på regntiden og den tørre årstiden. Dette gjenspeiler seg i landskapet som ser grønt og frodig ut i regntiden fra juli til september, mens det resten av året ser mer og mer ut som en ørken. Denne sesongvariasjonen har stor betydning for hva folk gjør. De som driver med husdyr vil for eksempel være spredd ut i landskapet i regntiden, mens de i den tørre årstiden samles rundt vannkildene.
Egeland besøkte Sahel noen få dager i begynnelsen av juni, helt på slutten av den tørre årstiden. Spørsmålet er hva han ville rapportert om han hadde besøkt Sahel en måned senere. Ville han da ha skrevet: "I Sahel kunne jeg nylig se hvordan mennesker og beitedyr ikke lenger konkurrerer om vann og grøntarealer i områder som blir gradvis kjøligere og fuktigere"?
Det var sannsynligvis ikke tilfeldig at Egeland besøkte Sahel rett før regnet satte inn. Som FNs generalsekretærs spesialrådgiver på konfliktspørsmål ble han nemlig sendt til Sahel "for å rette oppmerksomheten på klimaendringer og konflikter" som det står på websiden som rapporterte om reisen. Mandatet og konklusjonen var selvfølgelig klare på forhånd, og Egeland gjorde jobben sin i det godes tjeneste.
ET GRØNNERE SAHEL
Spør man så de som forsker på klimaet i Sahel om hvordan de globale klimaendringene vil påvirke områdets klima, får man først og fremst til svar at det hele er svært usikkert. Det avgjørende spørsmålet er hva som vil skje med nedbøren på sikt, altså om det blir tørrere eller ikke. Prognosene vil i stor grad måtte basere seg på tilgjengelige historiske nedbørsdata og trender i disse.
I den vestafrikanske delen av Sahel finnes det noen svært få stasjoner for måling av nedbør som går 100 år eller lenger tilbake i tid, men de fleste stasjonene ble opprettet mellom verdenskrigene. Dette betyr at man ikke har lange tidsserier tilgjengelige for å kunne si noe om langsiktige trender, 70-80 år er i denne sammenhengen kort tid. Men de dataene man har, viser at 1930-tallet var relativt tørt, 1950-tallet var fuktig, mens 1970- og 80-årene var svært tørre. Etter den store tørken i Sahel på midten av 1980-tallet har nedbøren økt igjen. Det man diskuterer innen sahelforskningen i dag er derfor ikke lenger "ørkenspredning", men "the greening of the Sahel", en tendens som er observert i hele Sahelområdet de siste 20 årene. Noen forskere mener nå at de globale klimaendringene vil kunne føre til mer nedbør i Sahel. Det vil i såfall være gode nyheter for bønder og nomader i dette området.
I Aftenposten slår imidlertid Jan Egeland fast at Sahel blir tørrere på grunn av klimaendringene. Han bruker innsjøen Faguibine i ørkenen i det nordlige Mali som bevis på dette. Denne innsjøen, som var en av Vest-Afrikas største, tørket inn på 1980-tallet. Men skjedde det på grunn av klimaendringer? Neppe. Den viktigste enkeltårsaken er nok den store vannkraftutbyggingen i Sélingué i det sørlige Mali. Da Sélinguédammen ble åpnet i 1982 blokkerte den enorme vannmasser som ellers ville ha flommet nordover med Nigerelven blant annet til Faguibine.
Men dette kunne jo ikke Egeland vite. Og det var neppe noen av FN-folkene eller representantene for myndighetene i Mali som fortalte ham det heller. Det ville jo ikke passet inn i den store klimafortellingen.
MYTER AVLER MYTER
På tross av at Sahel blir grønnere er myten om ørkenspredning standhaftig. En gammel kolonial idé sier at afrikanerne ikke er i stand til å ta vare på eget miljø. "Hvis ikke afrikanerne kan ta vare på sitt eget miljø må vi ta over med våre vitenskaplige metoder", lød det koloniale refrenget.
Etter kolonitiden har afrikanske myndigheter brukt det samme argumentet for å opprettholde statlig kontroll, ofte med støtte fra FN og internasjonal bistand som har vært bekymret for befolkningsvekstens konsekvenser for miljøet. Siden slutten av 1980-tallet har imidlertid et økende antall forskere kritisert hele idéen om ørkenspredning forårsaket av lokal ressursbruk og befolkningsvekst i Sahel. Det blir ofte sagt at det skjedde et paradigmeskifte innen den internasjonale sahelforskningen på 1990-tallet. Det nye paradigmet, som nå ikke er så nytt lenger, sier at miljøet i Sahel er variabelt, ustabilt, men også robust og kommer seg raskt igjen om nedbøren kommer tilbake. Det meste avhenger i det hele tatt av nedbøren.
Det finnes altså bevis for at nedbøren har økt de siste 20 årene og at Sahel er blitt grønnere i den samme perioden. Samtidig finnes det også omfattende forskning på folks faktiske bruk av naturressursene gjennom beiting, dyrking eller utnyttelse av skog."Ørkenpredning" er imidlertid en seiglivet myte som nå også brukes som forklaring på voldelige konflikter i Sahel.
En av disse konfliktene som er blitt forklart med klimaendringer og ørkenspredning er tuaregopprøret i Mali. Det fant sted mellom 1990 og 1996 og førte til flere tusen døde og en kvart million flyktninger i nabolandene. Men dette opprøret hadde helt andre historiske og politiske årsaker.
I 1960 ble Mali uavhengig fra Frankrike og Malis nye regjering ihverksatte tidlig en politikk for modernisering av jordbruket. Nomadisme og gjeting av husdyr ble sett på som et hinder for en slik modernisering og for en generell utvikling av landet. Den nye presidenten, Modibo Keita, hevdet for eksempel at bosetting av nomader var viktig for å utvikle den nye nasjonen og for å omdanne nomader til "produktive" borgere ved å bli bønder. Nomadeliv ble altså regnet som gammeldags og uproduktivt. De enorme beiteområdene i det nordlige Mali ble da også kalt "det unyttige Mali".
Denne moderniseringspolitikken ble sett på av tuaregene som en ny form for kolonisering. Denne gangen ikke fra Europa, men fra det sørlige Mali. Politikken førte til marginalisering av nomadefolk som tuaregene. Dette var hovedårsaken til det første tuaregopprøret mot den maliske staten i 1963 - rett etter en fuktig periode i Sahel. Opprøret ble hardt slått ned av den maliske hæren ved hjelp av kampfly og offentlige henrettelser.
I 1968 var det statskupp og den nye regjeringen til Moussa Traoré fortsatte anti-nomadepolitikken. Nomadegruppene i det nordlige Mali hadde liten innflytelse på nasjonal eller lokal politikk og landsdelen ble i praksis styrt av en militær guvernør i hele denne perioden frem til opprøret i 1990. Mange tuareger opplevde dette som en form for militær okkupasjon.
Tørkene på 1970- og 80-tallet spilte også en rolle for bakgrunnen for opprøret, men ikke slik den store klimafortellingen antar. For det første førte tørkene til at mange unge tuareger flyttet til Algeri og Libya og ble politisk radikalisert, spesielt av Khadaffis blanding av islam og sosialisme. En stor andel av tuaregene som reiste til Libya endte også opp som profesjonelle soldater i Khadaffis hær og fikk praktisk erfaring med krigføring i Palestina, Libanon og Tsjad . Det var blant disse soldatene at planleggingen av et nytt opprør i Mali startet allerede på 1970-tallet.
For det andre førte tørkene til at store mengder nødhjelp tilfløt Mali. Mye av denne bistanden som var ment for Nord-Mali ble underslått av korrupte statsfunskjonærer og politikere. I de mer velstående delene av Bamako skjøt de såkalte "tørkeslottene" opp. Dette er lukseriøse boliger som mange antar er finansiert av underslått nødhjelp. Ryktene om denne korrupsjonen økte ytterligere mange tuaregers sinne mot de maliske myndighetene.
I kombinasjon med en moderniseringepolitikk som førte til marginalisering av nomader endte det altså med opprør i 1990. Det finnes nå flere studier av konflikter i Sahel som viser at disse konfliktene hovedsakelig har politiske årsaker.
MEN HVA MED DARFUR DA?
Krigshandlingene i Darfur er en av verdens mest alvorlige nåværende humanitære kriser med over 200 000 døde og to millioner flyktninger. Dette er også den konflikten som først blir nevnt når det skal gis eksempler på koplingen mellom klima og konflikt generelt. Bistandsstjernen Jeffrey Sachs har for eksempel sagt at kjernen i denne konflikten er utilstrekkelig nedbør. Liknende ideer har vært uttrykt av prominente personer som Al Gore og Ban Ki-moon, mens Nobelkomiteen, som vi har sett, kaller konflikten en "klimakrig". Den sudanesiske regjeringen har, ikke overraskende, funnet denne argumentasjonen svært beleilig.
Det akademiske alibiet bak disse påstandene er statsviteren Thomas Homer-Dixon og hans forskningsgruppe ved University of Toronto. De har de siste 20 årene hevdet at knapphet på naturressurser er en av hovedårsakene bak væpnede konflikter i verden i dag. Siden klimaendringer er en prosess som kan forårsake slik knapphet, har Homer-Dixon, uten detaljerte studier av politikk, klima eller økologi i Darfur, hevdet at klimaendringer er en medvirkende årsak til denne konflikten. Han vil imidlertid ikke gå så langt som å si at det er hovedårsaken. Dette er et ekstremt standpunkt som for eksempel Nobelkomiteen inntar når de kaller det en "klimakrig".
I en Sudanrapport publisert i 2007 av FNs Miljøprogram (UNEP), som fikk omfattende pressedekning, hevdes det også at det er en nær sammenheng mellom klimaendringer, ørkenpredning og konflikten i Darfur. Rapporten legger stor vekt på at gjennomsnittsnedbøren i ulike deler av Darfur har gått ned med 16-34 % om man sammenlikner periodene 1946-1975 og 1976-2005. Men den unnlater å nevne at siden midten av 1980-tallet har nedbøren økt igjen. Ser man for eksempel på 30-årsperioden før konflikten brøt ut i 2003 finner man ingen nedadgående tendens påpeker Michael Kevane og Leslie Gray fra Santa Clara University. Nedbøren i perioden 1972-2002 viser hverken en fallende eller stigende tendens.
Store deler av UNEP-rapporten er i det hele tatt av så dårlig kvalitet at den aldri ville ha passert en vanlige vitenskapelig kvalitetsjekk, men på grunn av UNEPs propagandaapparat klarer de å få mer oppmerksomhet og innflytelse på politikkutforming enn forskningen kan drømme om.
Det finnes altså en hel del empirisk forskning som undergraver ideen om en stadig utvidelse av ørkenliknende områder i Sahel - enten denne prosessen skulle være forårsaket av lokalbefolkningens utnyttelse av naturressursene eller av klimaendringer. Det finnes heller ikke grunnlag for å si at det er en nedadgående tendens i nedbøren i Sahel. Dermed kan heller ikke ørkenspredning eller klimaendringer være årsaker til konflikter i Sahel.
Dersom de globale klimaendringene på sikt fører til mindre regn i dette området er det klart at ørkenen vil spre seg og at dette teoretisk sett kan resultere i flere konflikter. Men dette er langt fra situasjonen i dag. Likevel ruller fortellingen om klima og konflikt i Sahel videre, spesielt blant politikere og byråkrater. Dette er blitt en uangripelig fortelling som lever sitt eget liv og forskning som sier noe annet preller av som vannet på gåsa.
Tips en venn