Israel har en nyttig fiende i Hamas, men hva er retorikk og hva er sant? Kan litteraturen om bevegelsen gi oss noen svar?
Sanksjonene som ble pålagt palestinerne etter Hamas valgseier i januar 2006 bygget på dels gale og feilaktige slutninger om Hamas politiske program. Sanksjonene ble initiert etter at Hamas ikke ville etterkomme en gruppe krav nedsatt av den såkalte Kvartetten, USA, EU, Russland og FN. Kravene er at Hamas anerkjenner Israel, avstår fra vold og godkjenner avtaler inngått mellom PLO og Israel. Hamas har avvist kravene, dels fordi de ikke ønsker å vise ettergivelse overfor Israel eller USA som de mener er de egentlige kravstillerne, dels også fordi kravene ikke kan oppfylles eller grunner på feiltolkning av Hamas eget politiske program. For å finne ut hva Hamas egentlig mener må vi først skrelle bort det bildet som er skapt av bevegelsen av dens fiender, i første rekke Israel og Israels støttespillere. De i overkant fem årene som har gått etter 11. september 2001 har vært en gullalder for litteratur om bevegelser og organisasjoner Vesten har puttet inn i det noe uklare "terror"-begrepet. Mye av "terrorlitteraturen" er spennende nok som flyplassromaner, men dessverre er de ikke like nyttige om man søker å forstå komplekse bevegelser. Man demoniserer sine fiender, noe som i stor grad står i veien for forståelse. Noe som er åpenbart når det gjelder mye av litteraturen om Hamas, lenge dominert av bøker basert på sikkerhetskilder og mediarepporter. Denne versjonen av historien om Hamas har fått lov til å skygge forforståelsen av en sosial og politisk bevegelse som har en betydelig del av den palestinske befolkningen i ryggen. Vestens oppfatning av Hamas og deres politisk program har vært katastrofal for palestinerne i og med at misoppfattelsene har fått lov til å ligge som premiss for sanksjoner mot de palestinske myndighetene. Sanksjoner som koblet med Israels fortsatte okkupasjon og isolasjon av de palestinske områdene har skapt dyp økonomisk krise i områdene.
Hvem er Hamas?
Skal man forstå en bevegelse som Hamas, og hvorfor de har motsatt seg kravene fra det internasjonale samfunnet det siste året trenger man å nyansere bildet "kampen mot terror" har skapt av de palestinske islamistene. Det finnes bøker, også for de som ikke er arabisk-språklige, som kan hjelpe til med dette. Noen av de bedre studiene er fra 1990-tallet og dermed skrevet uavhengig av utbruddet av den andre Intifada, i september 2000, og angrepet mot tvillingtårnene i New York ett år etter. Beverly Milton-Edwards søker i en studie fra 1996, Islamic Politics in Palestine å gi ett historisk bilde av framveksten til Islamsk Jihad og Hamas, de to dominerende islamistiske organisasjonene på Vestbredden og i Gaza. Milton-Edwards begynner sin historie i arkivene til den britiske etterretningen fra 1920-tallet og tar seg fram via sekundærlitteratur til aktørene selv på 1990-tallet. Gjennom litt over 30 intervjuer med religiøse, politiske og militære ledere i det palestinske landskapet viser hun hvordan de palestinske islamistiske bevegelsene har sitt utspring i det egyptiske Muslimske Brorskap, Al-Ikhwan Al-Musilmun, en forfar Hamas for øvrig har til felles med den langt mer rabiate organisasjonen Al Qa'ida. Det palestinske Muslimske brorskap går tilbake til 1946 men hadde opp til da konsentrert seg om en "gjen-islamisering" av det palestinske samfunnet gjennom personlig "jihad" altså et forsøk på å islamisere samfunnet ved at menneskene fant religionen i sitt hjerte og oppførte seg deretter. Denne religiøse oppvåkningen skulle skje gjennom moskeer og sosiale organisasjoner Brorskapet hadde kontroll over. Selv om Brorskapets egyptiske storebror hadde gått aktivt til kamp mot britene i Egypt, forholdt det palestinske Brorskapet seg rolig til de israelske okkupantene. I 1980 brøt en liten gruppe ut og dannet Islamsk Jihad, etter ønske om en mer militant motstand mot okkupanten. Men det var altså ikke før i 1987 da Harakat Al-Muqawama Al-Islamiya - den islamske motstandsbevegelsen, kjent under forkortelsen HMS-Hamas, ble dannet at det palestinske brorskapet åpnet for en mer militant vei til frigjøring. De følgende månedene og årene formet bevegelsen slik den var kjent til inntil nylig, i en sosial, religiøs og politisk gren, og i en bevæpnet, mer aktivistisk gren, militærbrigadene Izzedine Al-Qassam-brigadene.
Det sosiale sikerhetsnettet
Danske Micahel Irving Jensens studie "Hamas i Gazastriben" er også utført på 1990-tallet, men kom først ut som bok i 2002. Jensen skiller seg ut ved at han velger å studere den islamistiske bevegelsen ved hjelp av sosialantropologenes deltagende metode. Flere ganger i løpet av 1997 og 1998 reiser Michael Jensen til Gaza hvor han følger forelesninger ved det islamske universitetet i Gaza By og deltar på fotballtreninger med en islamsk sportsklubb. Det islamske universitetet i Gaza er en maktbase for Hamas, flere av bevegelsens ledere er ansatt her og studentmassen har lenge vært dominert av islamistiske grupper. Ved universitetets kurs i engelsk litteratur følger Jensen studentenes politiske og faglige diskusjoner. På fritiden sparker han fotball i sportsklubben Nadi al-Jam'iyya al Islamiyya, hovedtrener er senere statsminister for Hamas, Ismael Haniyeh. Jensen deltar altså i to av den islamske bevegelsens kjerneaktiviteter i Gaza, studentpolitikk og idrettsforeninger. Jensens studie gir oss innblikk i det Hamas palestinerne selv kjenner fra sitt dagligliv. Under den israelske okkupasjonen har det sosiale sikkerhetsnettet i Gaza og på Vestbredden vært tynt strukket ut av et mylder av frivillige organisasjoner anført av FN, samt, etter Oslo-avtalen, av en svak stat. Mangelen på trygghet har beredt grunnen for hundrevis av sosiale klubber, ofte drevet av Hamas. I tillegg til å drive fotballklubber og arrangere universitetskollokvier, driver bevegelsens folk barnehager og skoler, syklubber, kantiner, aktivitetstilbud for eldre og funksjonshemmede. De hjelper også familier som har mistet medlemmer til kampen mot okkupasjonen. Valgseieren i 2006 kom etter en sterk grasrotmobilisering i de okkuperte områdene. Den sosiale aktiviteten er mer enn den militære aktiviteten årsaken til Hamas popularitet og danner således grunnen fro bevegelsens politiske innflytelse. De siste årene har den politiske grenen av bevegelsen stilt til valg i lokale og mer regionale forsamlinger før bevegelsen altså stilte til valg i det palestinske parlamentet under navnet "Forandring og reform" i januar 2006.
Pragmatikerne i Hamas
Hamas utvikling, fra et nettverk av sosiale og religiøse klubber, samt en mer lyssky militær gren, til et politisk parti er fokus for en rekke studier gjort av bevegelsen de seineste år. For en gjennomgang av organisasjonen finnes det en oppdatering av de israelske statsviterne Shaul Mishal og Avraham Selas bok The Palestinian Hamas. Men mest interessante blant nyutgivelsene det siste året er kanskje Khaled Hroubs lille håndbok Hamas for beginners basertpå Hroubs egen bok Hamas, political thought and Practice fra 2000, og Azzam Tamimis Hamas-Unwritten chapters. Disse to bøkene går gjennom Hamas ideologi og politikk før og under den andre Intifada, som startet i september 2000 og peker framover etter regjeringsdannelsen i mars 2006. Begge forfatterne er selv palestinere bosatt og utdannet i England, de er begge knyttet til TV-kanalen Al-Jazeera og brukes hyppig som kommentatorer i andre bristiske medier. Hroub og Tamimis bøker fungerer som rene slaktebenken for Vestens oppfatninger av den islamske bevegelsen i Palestina. Og noen av de oppfatningene som får gjennomgå mest er de som ligger til grunn for kravene fra Kvartetten. For å ta kravet om at Hamas må respektere tidligere inngått avtaler mellom Israel og PLO først. Hamas mener de har innfridd dette ved å delta i blant annet valg og institusjoner som er initiert av Oslo-avtalen. Problemene begynner med kravene om at Hamas skal anerkjenne av Israel og legge ned våpnene. Tamimi tar for seg Hamas beryktede charter fra 1988 hvor en av bevegelsens grunnleggere ganske riktig henviser til både antisemittiske tekster og tvilsomme korantolkninger i et forsøk på å skreddersy en ideologi for palestinsk frigjøring med forankring i Islam. Charteret inneholder sitater fra grunnleggeren av det egyptiske muslimske brorskap Hassan Al-Banna fra slutten av 1920-tallet om sionismen. Disse sitatene brukes i dag av Israel som bevis på at bevegelsen vil kaste alle israelere på sjøen. Tamimi mener dette er tull, Al-Banna stiftet Brorskapet og snakket om sionismen i 1928, 20 år før staten Israel ble opprettet av FN. Tamimi viser vider hvordan charteret er omstridt innad i Hamas nettopp på grunn av den utdaterte politiske analysen og det tvilsomme teologiske grunnlaget. Han viser også til at det siden 2001 har foregått en revidering av Charteret på flere plan i Hamas. Revideringen skal ha blitt stanset etter Hamas valgseier i januar 2006 fordi man ikke ville gi inntrykk av at man forandret charteret som a svar på internasjonalt press. I stedet viser Tamini, og Hroub, til andre sentrale dokumenter Hamas utga på 1990-tallet og i begynnelsen av dette årtusen. På slutten av 1990-tallet utarbeidet ledelsen i Hamas et dokument "Hva vi kjemper for" som et tilsvar til europeiske diplomater som nærmet seg bevegelsen i Jordans hovedstad Amman. Dokumentet oppsummeres av Tamimi i fire punkter. Først påpekes det at Palestina er en udelelig enhet og målet er hele Palestinas frigjøring. For det andre påpekes det at maktbalansen er i okkupantens (Israels) favør. Fordi Israel er strekt militært, må Hamas være sterke i troen og bruke de virkemidler en har, dette kan tolkes som forsvar for blant annet selvmordsbombere. Sist men ikke minst erkjenner Hamas at palestinernes frigjøring er palestinernes egen oppgave, de arabiske statene er for svake og de vestlige landene har ingen interesse av å presse Israel.
I Muhammeds spor
Dette dokumentet anerkjenner altså ikke Oslo-avtalen inngått mellom den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen, PLO, og Israel men det åpner for en videre diskusjon om mål og virkemidler. Dermed over til kravet fra Kvartetten om at Hamas må legge ned våpnene. Hamas har svart at dette er uaktuelt så lenge Israel ikke gjør det samme, og at et folk som er okkupert har rett til motstand. Hamas viser også til en fatwa utstett av mer enn 200 religiøse ledere i 1935 som forbød palestinerne å overgi noe som helst land til sionistene. Men bevegelsen kan, og har ved flere anledninger, gå med på en tidsbegrenset våpenhvile, en såkalt hudna. En slik våpenhvile ble første gang lansert som en mulighet i 1994 av den Amman-baserte Hamas-lederen Musa Abu Marquz. Hudna har sitt historiske forbilde i Profeten Muhammads 10 -årige våpenhvile med Mekka i Islams barndom, og hærføreren Saladdins 3-årige våpenhvile med Rikard Løvehjerte i 1192 og har således den historiske og teologiske forankringen bevegelsen trenger for å bryte den religiøse plikten om motstand mot okkupanten. Det som er verdt å merke seg er at Hamas flere ganger de to siste årene har stadfestet at de kan inngå en hudna med Israel og at selv om den ikke anerkjenner Israels eksistens er de rede til å godta en to-statsløsning. I praksis betyr det at Hamas anerkjenner Israel, men at de reserverer seg mot å si det. Kravene fra Kvartetten om at Hamas skal anerkjenne Israel, legge ned våpnene og respektere tidligere avtaler mellom Israel og PLO er altså delvis oppfylt. Hvordan man tolker det er, helt riktig som Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre har påpekt, en diskusjon om tekstfortolkning.
Normalisering eller demonisering
Både Khaled Hroub og Azzam Tamini viser oss en dynamisk moderne bevegelse, som er blitt stadig mer pragmatisk. Ingen av bøkene legger skjul på at Hamas er en radikal islamistisk bevegelse som på 1990-tallet hadde selvmordsbombere som sitt taktiske varemerke. Men bøkene gir et mer nyansert av Hamas en det som vanligvis gjenspeiles i nyhetsrapporter og som ligger til grunn for sanksjonspolitikken. Hamas er en bevegelse i forandring, en bevegelse som har gått fra å være religiøse stormtropper til å bli en politisk massebevegelse og en betydelig maktfaktor i det palestinske samfunnet. Dette synet er ikke Hroub og Tamimi alene om, det støttes også i to rapporter utgitt av den anerkjente tenketanken International Crisis Group, en tenketank også Det norske utenriksdepartementet lytter til. Der har de, etter å ha fulgt Kvartettens linje i vel et år, kommet til konklusjonen at det er på tide å normalisere forholdet til palestinernes regjering, også til de ministrene som representerer Hamas Det er feil å avfeie Hamas som en "islamofascistisk" organisasjon med sitt fremste mål å kaste jøder på Middelhavet eller en slags palestinsk fetter av Al Qa'ida. I tillegg er det direkte farlig. En demonisering og fremmedgjøring av en stor del av befolkningen i Gaza og Vestbredden fremmer ikke fred.
Dette essayet ble første gang publisert våren 2007 i Ny Tid
Tips en venn