Mens de humanitære organisasjonene advarer mot katastrofale tilstander i Gaza, mumler verdens ledere i skjegget. Europeiske ledere, som Frankrikes president Nicolas Sarkozy og spesialutsending og tidigere statsminister Tony Blair virker mer opptatt av å berolige israelerne enn å øve noe som helst press på Tel Avivs hauker. USA ser nok en gang ut til å befinne seg i en helt annen virkelighet, arabiske ledere klarer ikke helt å glemme sine egne regionale disputter med hverandre. Dette står heldigvis i sterk kontrast med det engasjementet som vises for palestinerne på gateplan og på internett, der det demonstreres, informeres, og samles inn nødhjelp.
Et av kravene fra "gata" er at FN reagerer sterkere på det som skjer. Men i Sikkerhetsrådet sitter som kjent Israels nærmeste allierte USA med vetorett og effektivt blokkerer enhver meningsfull resolusjon om regionen. Problemstillingen er ikke ny. Gjennom hele den kalde krigen byttet de fem vetomaktene, USA, Sovjetunionen, Kina, Frankrike og Storbritannia, på å legge ned veto. Muligens opprettholdt det en viss balanse i Verden, men det reduserte også FNs evne til å oppfylle sitt eget mandat. Etter den kalde krigen har Sikkerhetsrådet fortsatt denne lite effektive tradisjonen, nå med Russland i setet til Sovjetunionen. Ordningen har møtt mye kritikk, blant annet fordi veto i Sikkerhetsrådet kan ha forhindret en FN-intervensjon i Rwanda i 1994. De siste årene har Sikkerhetsrådet blant annet kranglet om Midtøsten, Sudan og Kongo-Kinshasa uten at man har kommet til enighet.
Men nå mener noen å se en lys i tunnelen, nemlig presidentskiftet i USA. Bush-administrasjonens utsendinger til FN har fått ord på seg for å være noen av de mest uforsonlige siden den kalde krigen. Verst rykte har de to ambassadørene John Negroponte, som var ambassadør da USA invaderte Irak, og John Bolton. Siden 2007 har USAs utsending til Verdensorganisasjonen hett Zalmay Khalilzad. Khalilzad, en pasthuner fra Afghanistan og tidligere ambassadør til både Afghanistan og Irak, har hatt ord på seg for å snakke litt mer dempet enn de to navnebrødrene John. Men politisk har Khalilzad vært helt på linje med sine forgjengere, han har brukt sin ambassadørtid til å støtte til Israel, og verbalt angripe Syria og Iran.
Om knappe to uker overlater Khalilzad setet sitt til Susan Elizabeth Rice, afroamerikaner og utenriksrådgiver for Barack Obama. Rice har tidligere vært viseminister for afrikanske saker i Clintons administrasjon og har de siste årene forsket på krisesituasjoner i Afrika og Asia for tenketanken Brookings Institution. Det er muligens godt nytt for Afrika, men neppe noen hjelp for palestinerne på Gaza. Brookings Institution har som andre amerikanske tenketanker blitt kritisert for å motta støtte fra den innflytelsesrike American-Israeli Public Affairs Committee (AIPAC) og noen av Rices kollegaer er til og med blitt stevnet for retten for å spionere for Israel. Rice er neppe noe mer israelvennlig enn det som er vanlig i amerikansk politikk, men det er ingenting som tyder på at hun er mindre israelvennlig heller. Når alt kommer til alt, hennes nye sjef, Barack Obama, har lovet å fortsette "det gode" forholdet mellom USA og Israel. Med mindre det skjer en "real change" i Washington, skjer det heller ikke noe i Sikkerhetsrådet. Det er dårlig nytt for Gaza.
Tips en venn