Det handler om å rote rundt
Man trenger ikke mange sekunder i norske forlagskataloger før man kan konstatere at det meste av den skjønnlitteraturen som oversettes, kommer fra Europa eller USA. Hvorfor er det slik?
Om noen er rette vedkommende til å svare på det spørsmålet, må det være Birgit Bjerck. I flere tiår har hun vært sjefredaktør for oversatt litteratur i Pax Forlag. Hun er ansvarlig for å ha introdusert det norske markedet for salgs- og kritikersuksesser som japanske Haruki Murakami, indiske Arundhati Roy og den egyptiske nobelprisvinneren Naquib Mahfouz . Nylig meldte hun overgang til Oktober forlag, men jobben: å lete fram de aller beste litterære opplevelsene fra hele den vide verden, forblir den samme. Hva så med vårt spørsmål?
-Det kommer mye god litteratur fra USA og Europa. Det er klart det er mye møl, og mye ren underholdning, både god og dårlig. Men også veldig mye veldig spennende. Og jeg forsvarer hvert sekund at det skal være en del av det vi oversetter. Fordi det å oversette god litteratur handler om å viderebringe syn på samfunnet, det handler om temperament, holdninger, klanger og stemninger. Å sette opp en motsetning - Vesten mot resten, liksom - det er jeg overhodet ikke med på. Det betyr ikke at man ikke skal lete mer etter litteratur fra områder utenfor Vesten, sier Birgit Bjerck
Men skrives det mer god litteratur i Vesten enn i resten av verden?
-Det kan jeg ikke påstå. Forlagene svømmes over av tilbud fra Europa og USA. Mest fra de engelskspråklige områdene, det må innrømmes. Og i lang tid har norske forleggere, i likhet med sine kolleger i hele resten av Europa,skjelt til London og Paris. Den ikke-vestlige litteraturen har blitt sluset inn via disse hovedsetene i de gamle kolonimaktene. Vi merker en endring i dette nå. De gamle koloniene står sterkere og sterkere på egne ben. Det arrangeres viktige bokmesser i Kairo og India, for eksempel. Men fortsatt vil London og Paris være viktige porter, i hvert fall for meg, av praktiske og ressursmessige hensyn.
Vil ikke det sette sitt preg på hvilken litteratur man finner?
Det finnes ulike tilnærminger til dette feltet. Store forlag har sine metoder for å finne den gode litteraturen, mindre forlag har sine. Og det er forskjeller fra redaktør til redaktør. Noen er personlige i måten man leter, jeg er nok det. En ting fører til noe annet. Setter noe noen assosiasjoner i gang, så forfølger jeg det. Det å drive med dette handler om å dyrke en viss type nysgjerrighet, om å finne noe man ikke har lest før. Ta en forfatter som Haruki Murakami. Han kan på mange måter oppleves som en vestlig forfatter, slik det japanske samfunnet på mange måter er vestlig, i betydningen kapitalistisk og demokratisk fundert, for eksempel. På den annen side har han noe eget og fremmed ved seg, som kanskje er inspirert av særegne japanske ikke-vestlige kulturtradisjoner. Samtidig står han jo ikke helt i sin kultur. De færreste forfattere står med begge bena plantet i det nasjonale, i hvert fall de færreste gode. Så om man leter etter nasjonale uttrykk, leter man feil, syns jeg.
Men dette fremmede - det er ofte viktig for den gode leseropplevelsen. Hvis det er blandet med noe kjent. Er det bare fremmed, er det vanskelig å få tak i. Hvis vi holder oss til Japan: De har en nobelprisvinner, Kenzaburo Oe, som for meg var altfor lukket, altfor forankret i det nasjonale. Det betyr ikke at det ikke er godt. Men at det er vanskelig å vurdere. For meg.
Når det gjelder Asia, utgis jo mye på engelsk, som det er lett for oss i Norge å ta stilling til. Det kan vi vurdere allerede i manus. Med de andre språkene - urdu, nepali, farsi, kinesisk, er det et helt annet apparat som må til. Vi forleggere må forholde oss til konsulenter og lete opp oversettere, og det blir en mye tyngre prosess. Akkurat det samme gjelder til en viss grad i Afrika - det er så mye lettere å få tilgang til det som skrives på engelsk og på fransk. Når det gjelder de andre språkene, vet vi i mindre grad hvor mye godt som ikke er oversatt. Og godt i henhold til hvilke kriterier. Det er klart at dette kan et forlag ha som en kulturoppgave å gjøre noe med. Men det er en spesialoppgave. Jeg har aldri sett den som min.
Men du har jo selv fått oversatt flere bøker fra mer marginale språk?
Ja, men ut fra andre motivasjoner. Jeg gir ut det jeg finner som jeg syns er bra. For meg er det mye det forleggeri handler om: å rote rundt, og slå til når man finner noe man liker. Samtidig er det jo noe med at har du først fått et bein innenfor, så fører det gjerne mer med seg. Når du først er i et område, er det ikke noe vits i å stikke av gårde derfra med en gang, på en måte. Etter å ha utgitt Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi, som har handlingen på den svenske siden av grenseelva mot Finland, fant jeg ut at jeg måtte til Finland, og i løpet av kort tid antok jeg fire finske forfattere.
Hva er du mest stolt av å ha fått oversatt?
Jeg er veldig stolt av at vi fikk både Naguib Mahfouz (1911-2006) og Abdelrahman Munif (1933-2005) - for meg de to mest betydelige arabiske forfatterne. Når du går inn i sånne enkeltforfatterskap går du inn i en særegen psykologi og forståelse. Det er i det nærmøtet at det spennende skjer. Og du ser blant annet hvor forskjellige to forfattere fra samme region kan være. Selv om de to var relativt samtidige og det ikke er langt mellom Mahfouz's Egypt og Saudi Arabia som Munif var fra og skrev fra, har de skapt enormt forskjellige litterære univers.
Samtidig er det jo noe med at man hele tiden formes av de leseropplevelsene man har. Man trener opp smak og blikk. Går du med på at det kan være noe særegent i litteraturen fra et område - noe «arabisk» for eksempel, som man kan tiltrekkes spesielt mot?
Nei, jeg tror ikke jeg går med på det. Men det er klart at man kan se likheter som er samfunnsmessig forankret. Både hos Munif og Mahfouz er det for eksempel noen vidunderlige utskjellingsscener. Jeg opplever dem som veldig frigjørende. Vitale og vakre. Og denne ekspressiviteten, den tror jeg har noe kulturelt ved seg. Selv om man altså skal vokte seg for klisjeer av typen «alle nordmenn er innadvendte døler».
Det er jo i de konkrete lesninger du kommer på sporet av det interessante. Selv om du selvfølgelig ser kulturuttrykk og ideologiske trekk. Og selv om jeg selvfølgelig skjønner mer av oljeindustriens konsekvenser og bakgrunnen for konflikten mellom Irak og USA etter å ha lest Munifs Sandvidder og Revne [første og andre bind i Munifs storverk, triologien Saltbyer].
Hva med tiden framover, har vi noen gode, ikke-vestlige bøker i vente?
Absolutt. Blant annet forlater jeg noen strålende romaner som kommer på Pax i høst. Det kommer en fra India, Dyrets folk av Indra Sinha. Den er noe så merkverdig som en morsom og energisk roman med utspring i tragedien i Bhopali i 1984, der tusenvis døde og mange hundre tusen ble skadet på grunn av gass lekkasje fra Union Carbide-fabrikken. Det er en kjempegod, vital politisk roman.
Også har vi fått tak i kongolesisk forfatter, som er veldig spennende. Det er en veldig intellektuell og litterær roman med masse referanser - samtidig som den egentlig handler om en fyr som drikker og forteller historier på kafé i Kongo. En tredje, flott roman jeg forlater er Arven, skrevet av Sahar Khalifeh, en av de fremste palestinske kvinnelige forfatterne.
Er det noen områder der det skjer spesielt mye på den litterære fronten om dagen?
Jeg er ikke godt nok orientert om Latin-Amerika for tiden, men jeg tror ikke det syder der. Jeg tror deres periode er litt over for denne gang. Syde tror jeg derimot det gjør i Pakistan. Der skjer det virkelig ting. Og så tror jeg Kina kommer. Jeg leste nylig hele Wolf Totem, som vant Man Asian Literary Prize. Jeg var fristet til å ta den, men 800 sider som må oversettes fra kinesisk og som primært omhandler ulvers tenkning var for heftig selv for meg. Men jeg koste meg med de ulvene.
Også fra India kommer det mye flott. I den forbindelse kan jeg jo gjøre reklame for en indisk bok som jeg dessverre ikke fikk: The White Tiger av Aravind Adiga. Den kommer hos Cappelen i høst og anbefales varmt. Det er utrolig fascinerende hvordan den fanger inn utviklingen fra det mest føydale India til det hyperkapitalistiske - i en persons bevegelser. Sånne ting - ulike tidsaldre som eksisterer samtidig i samme samfunn og kolliderer - leser jeg veldig gjerne om. Og noe sånt kan jo ikke skrives i Europa. Det er bare mulig i samfunn som det indiske - samfunn langt mer komplekse enn vårt.
Jeg tror det er en utømmelig lyst i folk til å lese om de store, klassiske fortellingene. Om kjærlighet og liv som umuliggjøres i sammenstøtet mellom ulike tider og tenkemåter. I mer komplekse samfunn er ikke dette bare en konstruksjon eller fantasi. Og av store forfattere kan de fanges, og ha en reell samfunnsmessig klangbunn. Fordi det er en samfunnsmessig realitet i bunn - en kjerneproblematikk.
-Det kommer mye god litteratur fra USA og Europa. Det er klart det er mye møl, og mye ren underholdning, både god og dårlig. Men også veldig mye veldig spennende. Og jeg forsvarer hvert sekund at det skal være en del av det vi oversetter. Fordi det å oversette god litteratur handler om å viderebringe syn på samfunnet, det handler om temperament, holdninger, klanger og stemninger. Å sette opp en motsetning - Vesten mot resten, liksom - det er jeg overhodet ikke med på. Det betyr ikke at man ikke skal lete mer etter litteratur fra områder utenfor Vesten, sier Birgit Bjerck
Men skrives det mer god litteratur i Vesten enn i resten av verden?
-Det kan jeg ikke påstå. Forlagene svømmes over av tilbud fra Europa og USA. Mest fra de engelskspråklige områdene, det må innrømmes. Og i lang tid har norske forleggere, i likhet med sine kolleger i hele resten av Europa,skjelt til London og Paris. Den ikke-vestlige litteraturen har blitt sluset inn via disse hovedsetene i de gamle kolonimaktene. Vi merker en endring i dette nå. De gamle koloniene står sterkere og sterkere på egne ben. Det arrangeres viktige bokmesser i Kairo og India, for eksempel. Men fortsatt vil London og Paris være viktige porter, i hvert fall for meg, av praktiske og ressursmessige hensyn.
Vil ikke det sette sitt preg på hvilken litteratur man finner?
Det finnes ulike tilnærminger til dette feltet. Store forlag har sine metoder for å finne den gode litteraturen, mindre forlag har sine. Og det er forskjeller fra redaktør til redaktør. Noen er personlige i måten man leter, jeg er nok det. En ting fører til noe annet. Setter noe noen assosiasjoner i gang, så forfølger jeg det. Det å drive med dette handler om å dyrke en viss type nysgjerrighet, om å finne noe man ikke har lest før. Ta en forfatter som Haruki Murakami. Han kan på mange måter oppleves som en vestlig forfatter, slik det japanske samfunnet på mange måter er vestlig, i betydningen kapitalistisk og demokratisk fundert, for eksempel. På den annen side har han noe eget og fremmed ved seg, som kanskje er inspirert av særegne japanske ikke-vestlige kulturtradisjoner. Samtidig står han jo ikke helt i sin kultur. De færreste forfattere står med begge bena plantet i det nasjonale, i hvert fall de færreste gode. Så om man leter etter nasjonale uttrykk, leter man feil, syns jeg.
Men dette fremmede - det er ofte viktig for den gode leseropplevelsen. Hvis det er blandet med noe kjent. Er det bare fremmed, er det vanskelig å få tak i. Hvis vi holder oss til Japan: De har en nobelprisvinner, Kenzaburo Oe, som for meg var altfor lukket, altfor forankret i det nasjonale. Det betyr ikke at det ikke er godt. Men at det er vanskelig å vurdere. For meg.
Når det gjelder Asia, utgis jo mye på engelsk, som det er lett for oss i Norge å ta stilling til. Det kan vi vurdere allerede i manus. Med de andre språkene - urdu, nepali, farsi, kinesisk, er det et helt annet apparat som må til. Vi forleggere må forholde oss til konsulenter og lete opp oversettere, og det blir en mye tyngre prosess. Akkurat det samme gjelder til en viss grad i Afrika - det er så mye lettere å få tilgang til det som skrives på engelsk og på fransk. Når det gjelder de andre språkene, vet vi i mindre grad hvor mye godt som ikke er oversatt. Og godt i henhold til hvilke kriterier. Det er klart at dette kan et forlag ha som en kulturoppgave å gjøre noe med. Men det er en spesialoppgave. Jeg har aldri sett den som min.
Men du har jo selv fått oversatt flere bøker fra mer marginale språk?
Ja, men ut fra andre motivasjoner. Jeg gir ut det jeg finner som jeg syns er bra. For meg er det mye det forleggeri handler om: å rote rundt, og slå til når man finner noe man liker. Samtidig er det jo noe med at har du først fått et bein innenfor, så fører det gjerne mer med seg. Når du først er i et område, er det ikke noe vits i å stikke av gårde derfra med en gang, på en måte. Etter å ha utgitt Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi, som har handlingen på den svenske siden av grenseelva mot Finland, fant jeg ut at jeg måtte til Finland, og i løpet av kort tid antok jeg fire finske forfattere.
Hva er du mest stolt av å ha fått oversatt?
Jeg er veldig stolt av at vi fikk både Naguib Mahfouz (1911-2006) og Abdelrahman Munif (1933-2005) - for meg de to mest betydelige arabiske forfatterne. Når du går inn i sånne enkeltforfatterskap går du inn i en særegen psykologi og forståelse. Det er i det nærmøtet at det spennende skjer. Og du ser blant annet hvor forskjellige to forfattere fra samme region kan være. Selv om de to var relativt samtidige og det ikke er langt mellom Mahfouz's Egypt og Saudi Arabia som Munif var fra og skrev fra, har de skapt enormt forskjellige litterære univers.
Samtidig er det jo noe med at man hele tiden formes av de leseropplevelsene man har. Man trener opp smak og blikk. Går du med på at det kan være noe særegent i litteraturen fra et område - noe «arabisk» for eksempel, som man kan tiltrekkes spesielt mot?
Nei, jeg tror ikke jeg går med på det. Men det er klart at man kan se likheter som er samfunnsmessig forankret. Både hos Munif og Mahfouz er det for eksempel noen vidunderlige utskjellingsscener. Jeg opplever dem som veldig frigjørende. Vitale og vakre. Og denne ekspressiviteten, den tror jeg har noe kulturelt ved seg. Selv om man altså skal vokte seg for klisjeer av typen «alle nordmenn er innadvendte døler».
Det er jo i de konkrete lesninger du kommer på sporet av det interessante. Selv om du selvfølgelig ser kulturuttrykk og ideologiske trekk. Og selv om jeg selvfølgelig skjønner mer av oljeindustriens konsekvenser og bakgrunnen for konflikten mellom Irak og USA etter å ha lest Munifs Sandvidder og Revne [første og andre bind i Munifs storverk, triologien Saltbyer].
Hva med tiden framover, har vi noen gode, ikke-vestlige bøker i vente?
Absolutt. Blant annet forlater jeg noen strålende romaner som kommer på Pax i høst. Det kommer en fra India, Dyrets folk av Indra Sinha. Den er noe så merkverdig som en morsom og energisk roman med utspring i tragedien i Bhopali i 1984, der tusenvis døde og mange hundre tusen ble skadet på grunn av gass lekkasje fra Union Carbide-fabrikken. Det er en kjempegod, vital politisk roman.
Også har vi fått tak i kongolesisk forfatter, som er veldig spennende. Det er en veldig intellektuell og litterær roman med masse referanser - samtidig som den egentlig handler om en fyr som drikker og forteller historier på kafé i Kongo. En tredje, flott roman jeg forlater er Arven, skrevet av Sahar Khalifeh, en av de fremste palestinske kvinnelige forfatterne.
Er det noen områder der det skjer spesielt mye på den litterære fronten om dagen?
Jeg er ikke godt nok orientert om Latin-Amerika for tiden, men jeg tror ikke det syder der. Jeg tror deres periode er litt over for denne gang. Syde tror jeg derimot det gjør i Pakistan. Der skjer det virkelig ting. Og så tror jeg Kina kommer. Jeg leste nylig hele Wolf Totem, som vant Man Asian Literary Prize. Jeg var fristet til å ta den, men 800 sider som må oversettes fra kinesisk og som primært omhandler ulvers tenkning var for heftig selv for meg. Men jeg koste meg med de ulvene.
Også fra India kommer det mye flott. I den forbindelse kan jeg jo gjøre reklame for en indisk bok som jeg dessverre ikke fikk: The White Tiger av Aravind Adiga. Den kommer hos Cappelen i høst og anbefales varmt. Det er utrolig fascinerende hvordan den fanger inn utviklingen fra det mest føydale India til det hyperkapitalistiske - i en persons bevegelser. Sånne ting - ulike tidsaldre som eksisterer samtidig i samme samfunn og kolliderer - leser jeg veldig gjerne om. Og noe sånt kan jo ikke skrives i Europa. Det er bare mulig i samfunn som det indiske - samfunn langt mer komplekse enn vårt.
Jeg tror det er en utømmelig lyst i folk til å lese om de store, klassiske fortellingene. Om kjærlighet og liv som umuliggjøres i sammenstøtet mellom ulike tider og tenkemåter. I mer komplekse samfunn er ikke dette bare en konstruksjon eller fantasi. Og av store forfattere kan de fanges, og ha en reell samfunnsmessig klangbunn. Fordi det er en samfunnsmessig realitet i bunn - en kjerneproblematikk.
Tips en venn