En pause i fengselshverdagen
Den regntunge himmelen sluker stjernene, under ligger millionbyen Salvador. Den sover. En regnskur fordeler seg over et lappeteppe av blikktak, blokker og teglsteinshus. På en høyde, i hjertet av byen, ligger en krans av mur og piggtråd. Her inne har dagen for lengst begynt. På en liten patio, innrammet av fengselsceller, yrer det av kvinner. De vasker og rydder, finner fram madrasser og lakener.
Under samme regnskur, ikke meterne langt unna, utenfor cellene, utenfor muren, strekker det seg en hale av mennesker og paraplyer. De står som frimerker klistret til fengselsmuren. Lavmælte, tålmodige. Majoriteten er kvinner, unge, godt voksne og eldre. En av kvinnene er Mercia. Hun venter på kølapp for å komme seg inn til kjæresten sin.
Etterlengtede kjærtegn
Over to hundre kvinner soner i det brasilianske kretsfengselet Complexo Penitenciário de Salvador. De er en del av Brasils økende kvinnelige fengselsbefolkning, og blant de to promille av hele befolkningen, som til enhver tid befinner seg innenfor murene i et av verdens mest beryktede fengselsvesener.
Mer enn halvparten sitter inne for narkotikarelaterte saker, nesten en fjerdedel sitter inne for tyveri og omtrent en sjettedel soner for drap. I følge Ronaldo Jacobina, overhodet for Salvador- fengselets PR-avdeling, har majoriteten av kvinnene havnet her fordi de har hjulpet sine kjærester og ektemenn i forbindelse med narkotikasalg.
To ganger i uken når det er besøksdag får pårørende tillatelse til å komme inn på selve fengselsområdet og tilbringe hele dagen med de innsatte. Det kommer færre besøkende på regnværsdager og på ukedagene, og flere i helgene. Flest kommer det på høytidsdager da det arrangeres fester for både innsatte og pårørende.
Mercias kjæreste har sonet i ni måneder. I løpet av denne tiden er det kun Mercia som har besøkt henne. Til gjengjeld stiller hun trofast opp på hver besøksdag. Mercia står under det lille taket som strekker seg ut fra vaktbua. Hun hutrer og trekker hendene innenfor den bredskuldrete dongerijakken. På besøksdagen kan man gjøre alt som man har lengtet etter å gjøre de dagene som har gått, forteller hun, som å snakke, klemme, kysse, krangle.
-Tiden flyr. Kjæresten min og jeg holder oss mest for oss selv. Vi lager lunsj, spiser, sover. Og plutselig ringer det i bjella og så må jeg gå.
-Ikke søren om jeg spiser maten der inne, skyter Fernanda, som også står i køen inn.
Fernanda er kledd i miniskjørt og gåsehud. Hun venter på søstera si. Søstera er nylig løslatt og skal tilbake til fengselet i dag for å besøke ei tredje søster.
-Og ikke søren om jeg legger meg og sover der inne, grøsser hun videre.
-Legger jeg meg ned, holder jeg alltid et halvt øye åpent. Jeg greier ikke å slappe av. Aldri, understreker Fernanda.
En ung mann kommer springende i regnet. På armen bærer han ei lita jente med to trøtte øyne og en sliten snoopy-bamse. Fernanda vinker mannen bort til seg
-Trodde ikke du kom til å dukke opp i dag. Sitter ikke dama di på isolasjon? Spør hun.
Mannen ser forskrekket ut, om det Fernanda sier stemmer, har han kommet forgjeves i dag. Fanger på isolasjon får ikke ta imot besøk. Jenta gjemmer ansiktet i farens halsgrop.
-Det har jeg ikke hørt noe om. Nå igjen? Hva har hun gjort denne gangen?
-Ikke spør meg, svarer Fernanda kort.
Mannen finner sin plass bakerst i køen.
Vanskelige besøk
Klokken er åtte. Det begynner å rykke i køen. Gradvis mottar de ventende sine kølapper. På innsiden av hovedporten deler menneskestrømmen seg i to, noen følger veien rett frem mot hovedfengselet, andre svinger nedover til høyre til kvinnefengselet. Ved inngangen koaguleres menneskemengden igjen til en uryddig kø. En spedbygd kvinne slipper inn forbi fengselsvokteren. Hun viser identifikasjonspapirer og overlever bæreposene sine. Matvarer og toalettartikler ransakes omhyggelig. Kvinnen folder hendene og ser ned.
En robust kvinnelig vokter med herreklipp geleider den spedbygde kvinnen inn til et lite og fuktig bakrom. Døren lukkes bak henne. Vokteren, Cleide, setter seg på den eneste stolen i rommet. Uten et ord kler kvinnen av seg. Den hvite strikkejakken, det nystrøkne skjørtet og den rosa blusen. Hun folder klærne sammen og blir stående i briller, undertøy og sandaler.
-Resten, beordrer vokteren.
Kvinnen famler nervøst med bh-kneppet. Bhen faller ned på murgulvet. Hun snur seg rundt. Trusa faller også. Med beina spredt og ryggen til vokteren bøyer hun seg fremover. Hun åpner vagina og bakende. Hun fryser stillingen.
-Mer, sier vokteren og gjør en bevegelse med hendene for å illustrere hvordan.
Kvinnen gjør som beordret.
-Her smugles det inn alt mulig, sier Cleide. Narkotika, våpen, mobiltelefoner. De gjemmer det i håroppsatsen, under tunga eller i vaginaen.
Cleide er vaktsjef og har jobbet i kvinnefengselet de siste seksten årene.
-Ransakingen er et nødvendig onde, også vi funksjonærer synes det er en ubehagelig prosess.
Men det er ikke bare ransakingen som gjør fengselsbesøk ubehagelig. Før man i det hele tatt kommer til fengselsporten må man gjennom en byråkratisk søknadsprosess, hvor id-dokumenter, bekreftelse på bosted og plettfri vandel forevises. For mange fattige brasilianere er ikke disse dokumentene en selvfølge, hvilket medfører til at mange må gi opp. Selve besøksdagen er preget av mange regler og restriksjoner. En brosjyre informerer de besøkende om hvilke klesplagg, sko og hårfrisyrer som er forbudte. Videre oppgies det hvilke matvarer og toalettartikler som er tillatt.
Fangevokter Cleide forteller at dagens løsning er ekstremt tungvint og at den ideelle situasjonen ville være besøk gjennom glassvegger og telefonlinje.
-Det var et sjokk, mitt første møte med fengselet og besøksdagen. Ydmykende., sier
Tania. Hun ser ut gjennom glassruta. På andre siden går vokterne omhyggelig gjennom plastposer. Kaker kuttes opp og nudler knuses. Tanias øyne skinner fuktig. Selv om Tania ikke liker fengselet, kommer hun på besøk to ganger i uka til søsteren som sitter inne for en narkotikasak. Hun er den eneste besøkende søsteren har, moren er for gammel og ektemannen soner selv, for samme narkotikasak. Siden paret ble arrestert har Tania måtte ta seg av deres tre barn. Yngstemann på ett år tar hun med seg hver lørdag så han kan møte moren sin, de to eldre barna tror foreldrene er på reise.
-Skal jeg være ærlig, så må jeg innrømme at jeg aldri har blitt vant til besøksdagen. Jeg gruer meg ennå, sier hun.
.
Høy og lav i fengselet
Den kraftige, uniformerte ryggen til vaktsjefen Cleide stopper opp ved en gitterport. En vokter hilser, låser opp, slipper henne inn og låser igjen. Enda en port, enda en vokter og enda et par nøkler. Inne på fengselsområdet stopper Cleide opp foran høysikkerhetscella. Et stort blått øye i ett lite kvinneansikt kommer til syne bak sprinklene.
-Her kommer de som bråker og de som blir bråket med, forklarer Cleide.
-De som soner for såkalte lavstatusforbrytelser må ofte søke asyl her. De som lider mest er de som har drept sine egne barn.
Det er lite tegn til at det er besøksdag på høysikkerhetscella. De som sitter her mottar ikke besøk.
Cleide fortsetter og smiler seg gjennom enda en port. Ute maler striregnet den store patioen mørkegrå og betongbakken speilblank. Et falmet malingslandskap med innsjøer, fugler og løvtrær akkompagneres med klissvåte klestørk på de høye murveggene. Langs veggene, i ly for regnet, ligger det tynnslitte madrasser på rad og rekke. Kvinner krøller seg sammen på madrassene. Barn klyver opp på varme fang. En ung innsatt selger glaserte peanøtter, marlboro light og fruktdrops. To middelaldrende innsatte sitter i dyp konsentrasjon og perler armbånd med det brasilianske flagget. Regnet pisker kaldt på køen foran telefonkiosken.
På en av madrassene under trappeoppgangen sitter Antonio. Han sitter i finskjorte og bukse med press. Foran ham ligger et par nypussede herresko og to barnesandaler. Ei lita jente kommer springende og slenger seg ned ved siden av. Det er datteren til niesen hans. Niesen soner en fem års dom. Et par ganger i måneden blir han med søstera på besøksdag. Med seg tar de niesens lille datter, og poser med ny forsyning av tørrmat, såpe og dopapir. Han forteller at besøksdagen er slitsom, med mye venting og ubehagelig ransaking.
-Det som gjør det verdt det, er ansiktet til niesen min da hun får øye på oss, smiler han.
Deprimert av fengselet
På den andre siden av nok en port tar Cleide sats og springer med tunge skritt gjennom regnværet og fram til neste bygning. Her inne arbeider et tjuetalls kvinner i høyt tempo. To lokale selskap benytter seg av kvinnenes arbeidskraft. Å arbeide er gunstig for kvinnene. De tjener 75 prosent av minstelønn som samles på en sparekonto og får en dag i frihet per tredje arbeidsdag.
Arbeidernes ansikt er lukkede, alvorlige. Konsentrasjonen tåkelegger lufta. Noen støper talglys, andre syr vaskekluter. Besøksdagen et par meter utenfor virker med et uvirkelig. Omringet av stabler med signaloransje vaskekluter sitter en sammenbøyd kvinne. Ansiktet er slitent. Maria har sittet inne i tre år. I innlandet har hun en stor familie ventende; ei 97 år gammel mor, 9 barn og 3 barnebarn. Maria tar ikke øynene bort fra arbeidet sitt. I et høyt tempo klistrer hun små strekkodemerker på klutene som kollegaene hennes har sydd. Hun forteller at hun aldri ser familien. De bor for langt unna. Heldigvis har de telefonkontakt.
-Jeg jobber for å glemme. Jeg jobber hver eneste dag, men jeg kunne tenkt meg å ha jobbet enda mer, på nettene, på fridagene.
Maria holder seg unna forberedelsene til besøksdagen og unngår patioen full av besøkende, i stedet jobber hun. Fengselsoppholdet har gjort henne deprimert. Hun bekymrer seg for de der ute, for familien sin. Matlysten er liten og søvnmangelen stor.
-På besøksdagene blir jeg enda tristere. Alle familiene som gjenforenes. Jeg blir innhentet av minner utenfra, minner jeg vil fortrenge.
-Besøksdagene gjør vondt for de som ikke mottar besøk, sier Cleide og lukker døren til arbeidssalen. Hun forteller at det er mange som sjelden får besøk. Det er også noen som aldri får det.
-Det mest underlige med kvinnefengselet, er at kvinnene til stadighet finner kjærligheten her inne. I mangel av menn søker de trøst hos hverandre. I mange tilfeller fører det til varige forhold, som noen også tar med seg utenfor murene. Det hender seg faktisk at løslatte kommer tilbake på besøksdagene for å tilbringe tid sammen sin kjære innenfor murene, forteller hun mens hun smilende folder hendene.
På besøksdagen kan par reservere ei spesialcelle for intimbesøk. Barn både unnfanges og fødes inne på fengselsområdet. Spedbarna får bli hos moren ut ammestadiet. Deretter overlates de til pårørende eller barnehjem. Fengselet har egen barnehage og skole for barn av de innsatte.
Voktere, nøkler og porter settes i bevegelse. Vi har kommet tilbake til utgangspunktet, Cleide slippes ut til inngangspartiet. Området ligger stille. På en benk sitter mannen og den lille jenta med snoopy-bamsen. Jenta danser hvileløst med sandalene i lufta. De sitter i taushet. Ei dør åpnes og en vokter kommer mot dem.
-Kona di sitter på isolasjon og tar ikke imot besøk i dag.
Mannen rister på hodet. Jenta tar tak i hånda hans og drar i den. Sammen leies de, faren, jenta og snoopy, ut utgangsporten, ut i regnværet.
Tips en venn