- Spis opp manetene dine!
I Moreton Bay i Australia, begynte sjøugresset Fireweed å vokse hver vår som små hårete vekster, som deretter spredte seg over havbunnen med stor nok fart til å dekke et område på størrelse med en fotballbane på bare én time. Fiskere som kom nær det, fikk smertefulle utslett, leppene deres ble dekket av blemmer og øynene svidde og hovnet opp. Vann som sprutet fra fiskenettene deres spredte betennelsen til beina og overkroppen.
Smerte og sjenanse
- Aller først gir det deg små byller, sier Randolph Van Dyk, en fisker med kraftige ben dekket av arr. - Om natten brenner det og jeg har prøvd alt mulig for å få det bort, men ingenting har fungert.
Ettersom ugresset har dekket flere mil av denne viken i det nordøstlige Australia det siste tiåret, har det farget fiskenettene med en mørkelilla farge og dekket dem med et pulverlignende stoff. Når fiskerne har forsøkt å riste det av, har de følt at halsen har snurpet seg igjen og de har måttet gispe etter luft.
Andre har gjort tabber som er mer smertefulle. De har vært i kontakt med ugresset og ikke vasket hendene før de har urinert over rekka.
Lenge var det sjenanse som forhindret fiskerne fra å gå ut offentlig og fortelle sin historie. Da de endelig kom til mot og tok opp situasjonen med myndighetene, ble klagene deres avvist. Helt til en bøtte med det hårete ugresset dukket opp hos det marinbotaniske laboratorium ved universitetet i Queensland.
Urtidsbakterie
Prøver som ble lagt til å tørke i en ovn avga gasser som var så sterke at professorene og studentene måtte løpe ut av bygningen mens de hostet og harket. Forskeren Judith O'Neil plasserte så en liten mengde under et mikroskop og oppdaget de lange svarte trådene som veksten bestod av. Etter å ha konsultert et botanisk referanseverk, kunne hun identifiserte ugresset som en type cyanobakterie - en forløper til vår tids bakterier som hadde sin storhetstid for 2,7 milliarder år siden. Hva gjorde den i Moreton bay? Hvorfor var den så giftig? Hvorfor vokste den så fort?
Det giftige ugresset, kjent blant forskere som lyngbya majuscula, er observert på minst et dusin andre steder verden over. Det er et av mange symptomer på et virus som har rammet verdenshavet. Mange steder, som ved atollene i Stillehavet, i rekefangstområdene på den amerikanske østkysten og i norske fjorder, strever noen av de mest avanserte artene i havet med å overleve, samtidig som de mest primitive artene stortrives og sprer seg.
Fisk, koraller og sjøpattedyr dør, mens alger, bakterier og maneter sprer seg ukontrollert. Vitenskapsfolk snakker om et scenario som minner om en evolusjonsprosess i revers. En tilbakevending til urtidshavene som eksisterte hundrevis av millioner av år siden.
Utenkelig med varige men
Jeremy B. Jackson, en marinøkolog og paleontolog ved Scripps Oseanografiske Institutt i La Jolla, California, sier at vi er vitne til at «slimet stiger til overflaten.» I mange år ble det antatt at havene var for store til at mennesket skulle greie å gi det varige men. Selv i moderne tider, med oljelekkasjer, kjemikalieutslipp og andre industrielle ulykker som har høynet folks bevissthet om menneskets evne til å skade livet i havet, har skaden likevel blitt ansett som midlertidig.
Men, over tid har akkumulasjonen av miljømessige påvirkninger endret havenes kjemiske sammensetning. Årsakene er forskjellige, men kollektivt har de gjort havene mer gjestmilde overfor primitive organismer ved å slippe ut for mye mat i vannet. Det industrielle samfunnet overdoserer havet med grunnleggende næringsstoffer som nitrogen, karbon, jern og fosfor. Disse stoffene spres ut over havet gjennom fabrikkpiper og eksosrør, fra gjødslet jordbruksland og plener eller lekker ut fra septiktanker og kloakkrør.
Organismer som fireweed,som plager fiskerne i Moreton Bay, har eksistert siden tidenes morgen. De oppsto fra suppen som dominerte urhavene som for det meste var livløse. Over tid har mer avanserte livsformer overtatt herredømmet over havene, men nå er disse truet.
- Vi driver havet tilbake til evolusjonens begynnelse, sier Jackson. - Til en halv milliard år siden, den gang havet ble styrt av maneter og bakterier.
Slim og gelé
Den 17 meter lange tråleren som arbeider langs kysten av den amerikanske delstaten Georgia, ligger dypt i vannet på grunn av en stor fangst. Kablene lager klagende lyder, som om de er i ferd med å ryke under påkjenningen. Grover Simpson står ved vinsjen. Han løfter nettet med den våtdryppende lasten over akterenden av båten. Han rykker i tauet og det bulende nettet åpner seg og tømmer ut lasten.
Plopp! Splæsj! Svosj! Rundt tusen kilo med kanonkulemaneter plasker ned på dekk. En stikkende, ammoniakklignende lukt fyller luften.
- Dette er lukten av penger, sier Simpson og smiler over fangsten. - Det er mange maneter i dag, 6 kroner for halvkiloen. Yes, sir! Vi tjener penger!
Simpson ville aldri selv spist en manet. Men etter flere tiår med intensiv tråling har rekene blitt sjeldne i disse områdene. Så i vintermånedene, når det svermer av maneter i sjøen, tjener han til livets opphold ved å fange det han tidligere anså for å være et klissete irritasjonsmoment som tettet garnene hans.
Han kan tilbringe én uke til sjøs og skrape havbunnen etter reker, og si seg heldig dersom han tjener 600 dollar. Eller han kan bruke noen timer på å tråle etter maneter, fylle opp båten, være i havn samme dag og tjene dobbelt så mye.
Manetene blir behandlet i havn i USA og så eksportert til Kina og Japan, hvor krydret manetsalat og suppe regnes som delikatesser.
Fiendene er borte
Antallet maneter vokser fordi de kan. Fiskeartene som konkurrerte med dem om maten har blitt sjeldnere på grunn av overfiske. Havskilpaddene som spiste dem er nesten helt utryddet, og planktonet de liker å spise vokser eksplosivt.
Fordi den tradisjonelle fangsten minsker, fisker verdens fiskere nå 450 000 tonn med maneter hvert år, mer enn dobbelt så mye som for et tiår siden.
Dette er et logisk skritt i en prosess som Daniel Pauly, fiskeriforsker ved Universitetet i Britisk Columbia, kaller «å fiske seg nedover næringskjeden.» Fiskerne gikk først etter den største og mest populære fisken, som tunfisk, sverdfisk og torsk. Da forekomstene av disse artene ble tynnet ut, gikk de etter annet bytte som ofte var mindre og lengre ned i næringskjeden.
I havet utenfor California, for eksempel, er tre av de fem største fangstene ikke en gang fisk. De er blekksprut, krabber og sjøpinnsvin. Dette er det som er igjen av Californias historiske fiskeindustri, som en gang var kjent for sitt sardinfiske og verdens største tunfiskflåte.
- Ettersom nedgangen i fiskebestandene tillater de laveste livsformene å øke så voldsomt i antall, forvandler det havene om til en mikrobe-suppe, sier Daniel Pauly.
- Mine barn, legger han til, vil si til barna sine: Spis opp manetene dine!
Tips en venn