I Vest Afrika mobiliserer fagbevegelsen sammen med resten av det sivile samfunn mot regjeringer og internasjonale institusjoner for mat på bordet. De fortjener langt mer oppmerksomhet blant de som er interessert i demokratisering og omfordeling her hjemme.
Fagbevegelsen i Vest-Afrika har lange røtter. Og selv om den fra starten hadde preg av å fungere som underavdelinger til europeisk fagbevegelse, dannet det seg fra 60 tallet flere genuint afrikanske fagorganisasjoner. Politisk kamp for frigjøring ble en sentral del av fagbevegelsens arbeid. I Nigeria, Ghana, Guinea, Burkina Faso og Senegal vokste det fram faglige organisasjoner med evne til å utfordre både regjeringer og arbeidsgivere. Samtidig forsøkte regjeringene i en rekke av de nyetablerte landene på 60 tallet også å kontrollere og undergrave fagbevegelsens selvstendighet. Men ettpartistater og militærdiktaturer ble møtt med folkelig mobilisering på 90 tallet. I Ghana, Mali og Nigeria var fagbevegelsen en sentral kraft i demokratibevegelsen. Flere omfattende streiker fant sted også i Guinea på 90 tallet. I Burkina Faso startet en streikebølge på 90 tallet med krav om høyere lønn og politiske reformer. Fagbevegelsen i Kamerun arrangerte flere omfattende streiker mot regjeringens politikk. Og landsorganisasjonen i Sierra Leone arrangerte Afrikas lengste streik på ni måneder i protest mot militærdiktaturet.
Nok en gang stiller nå fagbevegelsen seg i spissen for folkelig mobilisering. Fra slutten av 2007 skapte økningene i matpriser koblet med sviktende avlinger masseprotester over hele regionen. Protestbølgen fortsatte i år. Landene i Vest-Afrika importerer mer ris enn de fleste og er således mer direkte berørt av den internasjonale matkrisen. I både Nigeria, Guinea, Ghana og Kamerun ledet fagbevegelsen an i protester sammen eller samtidig med andre organisasjoner. Ukontrollerte opptøyer fant også sted en rekke plasser. Opptøyer i Burkina Faso sparket i gang opptøyer i Kamerun, og i Elfenbenskysten ble matopptøyene nok en komplisert sak å takle i tillegg til politisk uro de siste årene. Matkrisen berører først og fremst de fattige i byene, der fagbevegelsen har kjernen av sin medlemsmasse. Fagbevegelsen i Senegal krevde handling fra regjeringen for å få prisene under kontroll. I Burkina Faso ble det arrangert generalstreik i protest mot matprisene og krav om at regjeringen senket prisene på bl.a. ris. I Kamerun satte regjeringen opp lønningene i offentlig sektor med 15 prosent i mars og fjernet samtidig avgifter på importerte matvarer. Naboland varslet liknende tiltak. I Niger og Burkina Faso ble tollen fjernet på import av ris og andre matvarer. Samtidig varsler fagbevegelsen fortsatt kamp. I Burkina Faso mener fagbevegelsen at lønnsøkningene kun er kosmetiske og krever kompensasjon for fall i levestandard fra 1993 da kollaps i råvarepriser og økonomisk politikk forårsaket økonomisk sammenbrudd.
Mens fagbevegelsen i en rekke land har blitt svekket på grunn av strukturtilpasningsprogrammer og vekst i uformell sektor, finnes det altså kraft igjen i en rekke landsorganisasjoner i Vest Afrika. I Guinea arrangerte fagbevegelsen generalstreik i 2007 mot korrupsjon, forverring av leverstandarden og regjeringens løftebrudd. 129 ble drept og 1700 såret i politiaksjonene, unntakstilstanden og undertrykkelsen som staten svarte med, men fagbevegelsen klarte å presse fram politiske endringer. Men de er ikke alene i sin politiske kamp. Fagbevegelsen i Nigeria er med tre millioner medlemmer den sterkeste i Afrika og har satt nytt søkelys det siste året på omfordeling og kampen mot korrupsjon. Landsorganisasjonen i Ghana er også en relativ sterk politisk, organisatorisk og økonomisk kraft i samfunnet. I Guinea Bissau initierte matmangelen streiker og politiske protester. Kriserammede regjeringer har søkt å kompensere for økte utgifter ved subsidier eller bortfall av toll i forbindelse med matkrisen ved å øke for eksempel bensinpriser, men dette har forårsaket nye streiker og protester, som transportstreiken i Elfenbenskysten demonstrerte i juli i år.
For mange i fagbevegelsen har mobilisering mot økonomisk politikk, strukturtilpasningsprogrammer og matkrisen vært uttrykk for krav om en mer rettferdig fordeling for brede samfunnsgrupper og ikke bare egne medlemmer. De siste månedenes mobilisering er således ikke ny, men i samsvar med tidligere mobilisering, formulering av alternative modeller til strukturtilpasningsprogrammene og krav om demokratisering. Og det er ikke lite ressurser fagbevegelsen har på sin side. Til tross for undertrykking, historisk tette bånd til myndighetene en rekke steder, og en gjennomgående sterk fragmentering basert på ulike politiske allianser, har uavhengig opposisjonell fagbevegelse lange tradisjoner som maktfaktor og kamparena. Politisk styrke og innflytelse er for fagbevegelsens vedkommende gjerne knyttet sammen med sterk intern organisering og aktivt bruk av kollektive forhandlinger. Dette, sammen med nye allianser til andre deler av sivilsamfunnet, har gitt sterke pilarer for mobilisering det siste året. Samtidig suppleres vest afrikansk fagbevegelsen av internasjonal fagbevegelse som for eksempel nå krever stopp i biodrivstoff fram til vi har bedre kunnskap om effektene og suspensjon av Landbruksavtalen i Verdens Handelsorganisasjon.
2008 varsler definitivt ny kraft og mobilisering i vest afrikansk fagbevegelse. Allianser mellom fagbevegelsen og andre organisasjoner i det sivile samfunn gir samtidig signaler om ny kraft og stimuli til kampen for omfordeling og økt demokratisk innflytelse i Afrika.
Nok en gang stiller nå fagbevegelsen seg i spissen for folkelig mobilisering. Fra slutten av 2007 skapte økningene i matpriser koblet med sviktende avlinger masseprotester over hele regionen. Protestbølgen fortsatte i år. Landene i Vest-Afrika importerer mer ris enn de fleste og er således mer direkte berørt av den internasjonale matkrisen. I både Nigeria, Guinea, Ghana og Kamerun ledet fagbevegelsen an i protester sammen eller samtidig med andre organisasjoner. Ukontrollerte opptøyer fant også sted en rekke plasser. Opptøyer i Burkina Faso sparket i gang opptøyer i Kamerun, og i Elfenbenskysten ble matopptøyene nok en komplisert sak å takle i tillegg til politisk uro de siste årene. Matkrisen berører først og fremst de fattige i byene, der fagbevegelsen har kjernen av sin medlemsmasse. Fagbevegelsen i Senegal krevde handling fra regjeringen for å få prisene under kontroll. I Burkina Faso ble det arrangert generalstreik i protest mot matprisene og krav om at regjeringen senket prisene på bl.a. ris. I Kamerun satte regjeringen opp lønningene i offentlig sektor med 15 prosent i mars og fjernet samtidig avgifter på importerte matvarer. Naboland varslet liknende tiltak. I Niger og Burkina Faso ble tollen fjernet på import av ris og andre matvarer. Samtidig varsler fagbevegelsen fortsatt kamp. I Burkina Faso mener fagbevegelsen at lønnsøkningene kun er kosmetiske og krever kompensasjon for fall i levestandard fra 1993 da kollaps i råvarepriser og økonomisk politikk forårsaket økonomisk sammenbrudd.
Mens fagbevegelsen i en rekke land har blitt svekket på grunn av strukturtilpasningsprogrammer og vekst i uformell sektor, finnes det altså kraft igjen i en rekke landsorganisasjoner i Vest Afrika. I Guinea arrangerte fagbevegelsen generalstreik i 2007 mot korrupsjon, forverring av leverstandarden og regjeringens løftebrudd. 129 ble drept og 1700 såret i politiaksjonene, unntakstilstanden og undertrykkelsen som staten svarte med, men fagbevegelsen klarte å presse fram politiske endringer. Men de er ikke alene i sin politiske kamp. Fagbevegelsen i Nigeria er med tre millioner medlemmer den sterkeste i Afrika og har satt nytt søkelys det siste året på omfordeling og kampen mot korrupsjon. Landsorganisasjonen i Ghana er også en relativ sterk politisk, organisatorisk og økonomisk kraft i samfunnet. I Guinea Bissau initierte matmangelen streiker og politiske protester. Kriserammede regjeringer har søkt å kompensere for økte utgifter ved subsidier eller bortfall av toll i forbindelse med matkrisen ved å øke for eksempel bensinpriser, men dette har forårsaket nye streiker og protester, som transportstreiken i Elfenbenskysten demonstrerte i juli i år.
For mange i fagbevegelsen har mobilisering mot økonomisk politikk, strukturtilpasningsprogrammer og matkrisen vært uttrykk for krav om en mer rettferdig fordeling for brede samfunnsgrupper og ikke bare egne medlemmer. De siste månedenes mobilisering er således ikke ny, men i samsvar med tidligere mobilisering, formulering av alternative modeller til strukturtilpasningsprogrammene og krav om demokratisering. Og det er ikke lite ressurser fagbevegelsen har på sin side. Til tross for undertrykking, historisk tette bånd til myndighetene en rekke steder, og en gjennomgående sterk fragmentering basert på ulike politiske allianser, har uavhengig opposisjonell fagbevegelse lange tradisjoner som maktfaktor og kamparena. Politisk styrke og innflytelse er for fagbevegelsens vedkommende gjerne knyttet sammen med sterk intern organisering og aktivt bruk av kollektive forhandlinger. Dette, sammen med nye allianser til andre deler av sivilsamfunnet, har gitt sterke pilarer for mobilisering det siste året. Samtidig suppleres vest afrikansk fagbevegelsen av internasjonal fagbevegelse som for eksempel nå krever stopp i biodrivstoff fram til vi har bedre kunnskap om effektene og suspensjon av Landbruksavtalen i Verdens Handelsorganisasjon.
2008 varsler definitivt ny kraft og mobilisering i vest afrikansk fagbevegelse. Allianser mellom fagbevegelsen og andre organisasjoner i det sivile samfunn gir samtidig signaler om ny kraft og stimuli til kampen for omfordeling og økt demokratisk innflytelse i Afrika.
Tips en venn