Kongo-Kinshasa inntar igjen nyhetssendingene. Og som så mange ganger før, av alle de gale årsakene. Men de mørke mediarapportene og mytene som gjentas om Kongo gjør det vanskeligere å gjøre noe med situasjonen.
Knapt noe sted i verden er så mytologisert som Kongo-Kinshasa, eller som det offisielt heter "Den demokratiske republikken Kongo". Fra Joseph Conrads "Mørkets hjerte" til dagens rapporter om voldtekter og småbarnsdrap
Og sant nok, Kongo fortjener på mange måter sitt dårlige rykte, utnyttet og mishandlet som det er blitt gjennom århundrene, først i hendene på portugisere og belgiere. Senere i hendene på leiesoldater, diktatoren Mobutu Sese Seko, og etter hans endelikt, som åsted for "Afrikas første Verdenskrig."
Like fullt blir rapportene, til stor grad basert på nødhjelpsorganisasjonenes personell på stedet, problematiske. De er skrik om oppmerksomhet, de holder fram voldtatte småbarn og kvinner, de viser tusenvis på flukt fra usynlige geriljasoldater. Men de bidrar også til å opprettholde myten om Kongo som et helvete på jord, uten å forklare hvordan det er blitt slik eller hvorfor det fortsetter å være sånn. Uten at Verdensamfunnet forstår dette, er det også lite man kan gjøre med situasjonen.
Den pågående konflikten i Øst-Kongo har en minst like lang historie som myten om Kongo. Av alle de kunstige grensene i Afrika er dette kjempelandets østgrense en av de kunstigste. Den lille byen Gisenyi i Rwanda og den større byen Goma på kongolesisk side er adskilt av et lite skogholt, holdt sammen av en bit asfalt. Familier og handel går over grensen, som de har gjort i århundrer før grensen fantes. På 1900-tallet, etter at grernsen var dratt opp, ble den flere ganger krysset av flyktende tutsier, blant annet i 1959 og i 1973. Etter folkemordet i 1994 var det hutuer som flyktet inn på kongolesisk side, mens kongolesiske tutsier dro andre veien. Da Rwanda ikke fikk utlevert Interahamwe-milits som befant seg blant flyktningene invaderte de etterhvert de kongolesiske skogene for å hente dem selv og var med å sette igang en kjedereaksjon som endte med Mobutus fall. Siden den gang har allianser og involverte skiftet mange ganger. På det verste var 10 av Kongos naboland involvert i krigen, de fleste motivert av alt annet enn nestekjærlighet, østre Kongo er svært rikt på mineraler, blant annet finnes coltan, gull, casseritt og diamanter i området. Legg til noen skuppelløse internasjonale gruveselskaper, en ny ladning leiesoldater og våpenhandlere og vips, Afrikas første verdenskrig.
Det tiåret som har gått siden Mobutus fall har vært preget av en rekke forsøk på å få plass en ny regjering i hovedstaden Kinshasa. Men Kinshasa er kun forbundet med Øst-Kongo ved ett nett av elendige veier, og, etter mange års opphold, ny båtrafikk på Kongo-floden. Det er ingen naturlig samhørighet mellom områder som Ituru eller Kivu-provinsen og lavlandet hvor hovedstaden Kinshasa ligger. De østre provinsene er fortsatt mer knyttet til land som Uganda og Rwanda enn til den svake sentralmakten. I tillegg fortsetter kampen om områdets naturressurser og Rwandas jakt på militsen som stod bak folkemordet i 1994.
Hva så med det internasjonale samfunnet? FN har hatt en av sine største og mest kompliserte operasjoner i landet i årevis. Denne styrken har tidvis klart å stabilisere området. Men Østre Kongo er enormt, området er et logistisk mareritt og den politiske situasjonen er vedvarende uklar. Situasjonen har heller ikke fått den diplomatiske oppmerksomheten som det fortjener. Kanskje nettopp fordi konflikten er så dårlig fortstått. Og da hjelper ikke Kongos mørke rykte, selvom man mener godt når man sprer det.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: