Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Da Pathshala ble opprettet, husker jeg at fotomiljøet i Dhaka reagerte ved å dele seg i to leire. Den ene var oppglødd over utsiktene til å, for første gang, få en «ordentlig» fotoopplæring i Bangladesh. Den andre leiren var svært skeptisk til hva det neste denne Shahidul Alam ville finne på, var. Skolens første studenter kom fra den første leiren, og jeg var en av dem. Gruppen vår haddeto kvinner, Munira Morshed Munni, og meg. Som studenter ville vi revolusjonere fotografiet slikvi kjente det; i Bangladesh, Sør-Asia og verden. Drik og filosofien der var utgangspunktet for inspirasjonen vår. Begynnergløden vår begynte å slukne litt da vi innså at skolen ikke var perfekt. Skolen kom til å vokse sammen med oss, og det medførte at mange ting ikke gikk så glatt som vi hadde håpet. Men som de første studentene, fikk vi svært stort selvstyre når det gjaldt studiene våre. Spesielle emner ble innført fordi vi ba om det. Forelesere ble avvist fordi vi ikke likte dem. Vi diskuterte fritt med foreleserne om media, politikk, moral, miljø, feminisme, religion, visuell representasjon. All denne medbestemmelsen var uhørt i et land som Bangladesh. Vi kom fra et undervisningssystem hvor studenter sjelden stiller spørsmål til lærerne. Vi ble bortskjemt av all oppmerksomheten. Det viste seg, i alle fall er dette min oppfatning, at de studentene som var mest frittalende og opprørske også kunne legge frem de beste arbeidene. Dette var Pathshala, og vi trodde ikke på å støtte opp under flokkmentaliteten. Det uformelle miljøet på Pathshala gjorde at mange vennskap ble dannet, og satt på prøve. Noen ganger tok egoet vårt overhånd, men vi hadde kritiske diskusjoner rundt arbeidene til hverandre, hva som ville skje videre, skuffelser over prosjekter som ikke ble noe av, småprat angående det neste store kameraet som kommer på markedet, spontan sang, og mange, mange kopper te under mangotreet på universitetsområdet. Som student, gjesteforeleser, og nå en som ønsker Pathshala alt godt, har min vurdering av om hvorvidt skolen har hatt suksess i løpet av årene gått både opp og ned. Vi som er tidligere studenter diskuterer dette ofte. Har vi hatt framgang som profesjonelle fotografer? Mange av oss har fått internasjonal anerkjennelse og trykker arbeidet vårt verden over. Forandret vi fotograferingen slik den ble utført? Endret bildene våre verden? De hjalp i alle fall verden til å se Bangladesh på en annen måte. Med tiden vil bildene framtvinge endringer på egenhånd.