Da internett og digitalfotografi kom skulle det bli enklere enn noen gang for fotografene fra majoritetsverdenen å presentere sin egen virkelighet. Men gamle fordommer forsvinner ikke lett. Shahidul Alam forklarer her hvorfor, og forteller samtidig en historie om motstand mot stereotypier av Sør.
Bortsett fra å vise fram noen unge svarte mennesker fra Afrika, som lovpriste de gode egenskapene ved «utvikling», var det få bidrag fra Sør: majoritetens verden. Åpningstalerne, typisk hvite vestlige bistandsarbeidere, snakket om rollen sin i å redde de fattige i verden i Sør. Da de obligatoriske mørkhudede menneskene hadde utspilt sin rolle, ble de fort glemt. Midtpunktet i feiringen var en utstilling ved navn «Åtte måter å forandre verden på».
Alle bildene ble tatt av hvite vestlige fotografer. Ingen stilte spørsmål ved implikasjonene av en slik øvelse. Da jeg konfronterte en av organisatorene med dette, sa han at kuratoren, lederen av et vestlig fotobyrå, hadde bestemt seg for ikke å bruke fotografer fra majoritetens verden fordi «de ikke hadde øyet». Det avanserte visuelle språket det vestlige publikummet hadde, kunne formodentlig ikke en fotograf fra Sør forstå, langt mindre håndtere på et kreativt plan.
Nye regler
Dette representerer et skifte fra innstillingen for 20 år siden, da vi spurte om hvorfor fotografer fra majoritetens verden ikke ble brukt av de kommersielle mediene og utviklingsbyråene. Da var svaret: «De eksisterer ikke.» I dag er det vanskelig å benekte at vi eksisterer. Gjennom internett, gjennom at mange byråer i majoritetens verden gjør det bra, og ved at fotografer tilhørende slike byråer vinner internasjonale priser, vises det at vi slett ikke er usynlige mer.
Nå er det andre regler som gjelder. Vi må vise at vi besitter «øyet». Et lignende utsagn om svarte, kvinner eller minoritetsgrupper av noe slag, ville skapt furore. Men når slike fordommer rettes mot en gruppe mediearbeidere fra Sør som tilfeldigvis representerer flertallet av menneskeheten, leer tilsynelatende ingen så mye som et øyelokk.
Jeg har selvsagt stått overfor denne situasjonen før. Eksempelvis kom det en faks fra fjernsynsavdelingen i National Geographic Society med forespørsel om vi kunne hjelpe dem med produksjonen av en film som inneholdt syklonen i Bangladesh i 1991. De trengte hjelp til å finne «mennesker fra USA, Europa eller FN som kunne føre oss til en passende bangladeshisk familie.» Ironien i å rette en slik forespørsel til et bildebyrå som hadde som formål å løfte fram lokale stemmer, hadde åpenbart gått dem hus forbi. Vi hadde blitt vant til å bli spurt etter ikoner for fattigdommen som kunne fotograferes. Internasjonale NGO-er mente disse ikonene eksisterte i hopetall og måtte fotograferes, men lokalbefolkningen verken kjente til dem eller hadde hørt om dem.
Lidelsens økonomi
Veldedighetsorganisasjoner og utviklingsbyråer må samle inn penger fra det vestlige publikummet. Den beste måten å berøre hjertene på - og dermed åpne pengepungen - er å vise de uendelig triste øynene som kan reddes med småpenger. Kanskje man ikke kan stole på at fotografer fra Sør skjønner dette. Kanskje er de så motstandsdyktige mot bilder av den daglige lidelsen at de ikke kan forstå effekten slike syn kan ha på det vestlige publikummet - og på pengekistene til de vestlige hjelpebyråene.
Men det har skjedd noen forandringer som har framtvunget ulike tilpasninger. Budsjettene i mediene har blitt trangere enn de var før. Å fly folk til steder langt borte er dyrt. Å ha vestlige fotografer «i felten» kan være farlig i noen tilfeller, i tillegg koster forsikringene mye. Da er det bedre å ha lokale krefter i skuddlinjen. Så, sakte, har lokale navn begynt å snike seg inn. Selvsagt gjelder fortsatt en del regler, som den enorme forskjellen i lønn mellom lokale og vestlige fotografer.
Utbytting av fotografer
Vi leser jevnlig overskrifter om merkevaren Nike, men utbyttingen av lokale fotografer og forholdene de må jobbe under, kommer sjelden til overflaten. Bangla-ordtaket «kaker mangsho kak khai na» («Kråker spiser ikke kråkekjøtt») ser ut til å passe i journalistikken. Kritikk av mediene er tabu. Ikke bare må arbeiderne som kjøres hardt av medie-fabrikkene jobbe for småpenger, de må også vite hvilke historier de skal fortelle. Ikke noe av dette tullet om journalistisk uavhengighet - gi oss noe som selger!
Dette påvirker selvsagt fotografene i Sør. Når de vet at visse typer historier selger, begynner de å komme med «passende» bilder. En mann som er kjent for å gå rundt med en lekepistol i Dhakas gater blir jevnlig fotografert ved religiøse opptog, og trass i at alle vet at pistolen ikke er ekte, trykker nyhetsbyråene bildet uten å forklare hvordan situasjonen egentlig er. Mange fotografer har iscenesatt bilder fra flomkatastrofer, og i et tilfelle ble et barn fotografert idet det svømte til sikkerhet i vann som gikk til knærne. Dette bildet vant senere en større pressepris.
Penger påvirker også utgiverne. Har man lite penger, må man velge varene med omhu. «Supermarkedene» blant de internasjonale bildebyråene, Corbis, Getty og Reuters presser raskt de små «nærbutikkene» ut av markedet. Et lite byrå fra majoritetens verden kan rett og slett ikke konkurrere.
Men det er andre faktorer med i regnestykket. Utvikling handler ikke bare om penger. Hva med å utvikle gjensidig respekt, etablere rimelige samarbeid og skape miljøer som gir mulighet for utveksling av informasjon? Hva med å skape bevissthet rundt de dypereliggende årsakene til fattigdom? Alt dette er en viktig del av utviklingsprosessen. Når alt kommer til alt, gjør billige bilder som viderefører klisjéfylte budskap mer skade enn gagn. De tar ikke opp den viktigste saken: Fattigdom skyldes nesten alltid utnytting, på lokalt, regionalt og internasjonalt plan. Om fattigdom omtales utelukkende som hva folk mangler av penger, settes det viktigere spørsmålet om utnytting på sidelinjen.
Et større bilde
Men spekteret i typen bilder som kreves fra majoritetsverdenen, blir større. Det skyldes mindre økende politisk bevissthet enn det gjør endringer i den globale økonomien. Negative bilder ses på som et hinder for utenlandsk investering i markeder i vekst. Når de multinasjonale selskapene er interessert i billig arbeidskraft og større forbrukermasse, trenger man en annen profil for å øke tilliten blant investorene. Så sammen med de vanlige bildene av flom og sult ser man historier om kinesiske og indiske milliardærer og hvordan de har slått mynt på kapitalismen.
Dessuten tar nye «inkluderende» medier inn flere journalister med etnisk minoritetsbakgrunn. Men når de kommer for å lage de banebrytende sakene, er det nybegynneren på gaten i Dhaka som gir ledetråder, utfører research, oversetter, kjører, ordner og gjør alt det nødvendige for at saken skal bli noe av. Om noe går galt, som da den britiske tv-kanalen Channel 4 prøvde seg på en mislykket avsløring i Bangladesh sent i 2002, er de vestlige journalistene trolig hjemme til jul mens de lokale hjelperne kan bli torturert i fengsel.
Driks visjon
Vi mangler fordelene til våre vestlige motstykker, så bildeskaperne i Sør har måttet stole på oppfinnsomhet og midlertidigheter for å gå fra å være «fiksere» til å bli ordentlige forfattere. Vi måtte være pionerer. Med et arkivskap, en XT-datamaskin uten platelager og et omgjort toalett som mørkerom bestemte vi oss for å ta opp kampen mot de etablerte fotobyråene i den rike delen av verden. 4. september 1989 ble Drik Alokchitra Granthagar etablert i Dhaka.
Sanskrit-ordet «drik» betyr visjon, indre visjon og filosofisk visjon. Vår drivkraft er visjonen om en mer likeverdig verden, hvor land som materielt sett er fattige får være med på å avgjøre hvordan de blir framstilt.
De europeiske byråene jeg tidligere hadde erfaring med, krevde minimum 300 bilder, og sa at man ikke skulle be om penger de første tre årene. Dette innebar en enorm investering for en fotograf fra majoritetens verden, og utelukket i praksis at de kunne gå inn på markedet. Vi hadde en svært annerledes tilnærmingsmåte. Om en fotograf hadde ett enkelt bilde vi mente måtte bli sett, antok vi det, prøvde å selge det og betalte så snart penger kom inn.
Det lot fotografen kjøpe flere filmruller og fortsette å arbeide. Fotografene hadde ikke mulighet til å framkalle og trykke bildene selv, så vi bygget et mørkerom med god standard og lærte opp folk til å lage trykk av god kvalitet. De hadde ikke lys, så vi etablerte også et studio.
Den eneste galleriplassen som var tilgjengelig, var eid av enten staten eller utenlandske misjonsstasjoner. Ingen av dem ville vise kontroversielle arbeid. Så da bygde vi våre egne gallerier. Få kunne trykke gode bilder, så vi bygget en fortrykkspresse og ga ut postkort, bokmerker og kalendere som vi solgte fra dør til dør for å betale for løpende utgifter.
Likestilling
Fotografi var i all hovedsak mannsdominert, så vi satte opp workshops for kvinnelige fotografer. Det var ingen fra arbeiderklassen i mediene, så vi ga fattige barn opplæring i fotografering. Vi hadde ikke råd til faks eller internasjonale telefonsamtaler, så vi etablerte den første e-post-tjenesten i Bangladesh og lobbet for innføringen av fullverdig internett. Nobelprisvinner professor Mohamed Yunus, var vår første bruker. Vi satte opp elektroniske oppslagstavler om emner som var viktige for oss, slik som barns rettigheter og miljøspørsmål
Vi begynte å sette sammen en database over fotografer i Sør, og skrev til så mange organisasjoner vi kunne og tilbød våre tjenester. Ingen svarte. Vi ble ikke avskrekket, men satte istedenfor sammen en mappe med svart-hvitt bilder, hovedsakelig tatt av fotografer fra Bangladesh.
Spre budskapet
Ved et sjeldent besøk til Europa besøkte jeg kontoret til det engelskspråklige magasinet New Internationalist i Oxford. Dexter Tiranti ga meg en varm velkomst. Han hadde fått brevet mitt, men mente at det ikke var særlig viktig for dem. Et byrå i Bangladesh virket for langt unna til at NI kunne jobbe med dem til daglig. Men da han så mappen, satte Dexter med ved skrivebordet sitt og begynte å ringe bildebrukere Europa over. Jeg husker at jeg var misunnelig på muligheten til bare å løfte telefonen og ringe et annet land, men jeg var takknemlig for kontaktene. Dexter ba oss sende inn bilder til NI-almanakken. Året etter fikk vi et brev fra ham der det sto:
«Bildene er nydelige. Grunnen til at vi bruker bare seks, er at vi ikke kan ha for mange fra samme land.» Andre som Dexter hadde ringt den dagen, og mange andre vi har kontaktet siden det, har reagert på samme måte, så bildesalget vokste langsomt, men det var på ingen måte lett.
Stikkskader og dødstrusler
Utfordringene våre besto ikke bare i å overleve under magre kår og konkurrere med byråer i London, Paris og New York. Aktivismen vår skapte problemer også på hjemmefronten. Da hadde vi opprettet en egen nettside og hjulpet til med å opprette den første
web-zinen og internettportalen i landet. E-postnettverket vårt hadde blitt tatt i bruk da Taslima Nasrin ble forfulgt. Nettsiden ble en plass for motstand da bøller som var lojale mot styresmaktene begikk en voldtekt på et universitetsområde. Dermed ble nettsiden, og senere byrået, satt under angrep.
Dagen etter at nettsiden vår for menneskerettigheter, www.banglarights.net, ble etablert, ble alle telefonlinjene til byrået stengt. Det tok oss to og et halvt år å få dem tilbake, men det stoppet ikke internettjenesten vår, og vi var fortsatt på nett. Senere ble Drik hovedsetet for motstanden da styresmaktene brukte militæret til å samle sammen opposisjonelle aktivister. Jeg ble angrepet på gaten mens portforbudet var i kraft og det skjedde i en gate som var under militært vakthold. Jeg fikk åtte knivstikk. Vi lærte å balansere på en stram line.
Ikke bare myndighetene hadde vanskelig for å svelge oss. USAs ambassade mente de ikke kunne jobbe med oss fordi vi var imot at president Clinton skulle komme til Bangladesh. Det britiske konsulatet krevde at vi fjernet en utstilling som tok for seg kolonialisme og truet oss med at framtidige prosjekter sto i fare da vi åpent gikk imot invasjonen av Irak. Dødstrusler, noen ekte, noen mindre alvorlige, og en rekke sabotasjeforsøk har vært en del av veien vi har gått.
Nå er strategiene ikke så åpenlyse. Vi vet at vi aldri vil få oppdrag fra enkelte byråer og det er vanskeligere for noen av oss å få visum. Men alt er ikke negativt. Driks største styrke har vært støtten vi har fått fra vennene våre. Vi ville aldri ha oppnådd noe av det vi har klart uten bidrag fra en lang rekke mennesker som spenner fra vanlige bangladeshere som har demonstrert når det har vært nødvendig til innflytelsesrike mennesker mange mil unna som har gitt moralsk og materiell støtte. Kombinasjonen av trangen til å påvirke og endre samfunnet med behovet for å være økonomisk uavhengige har vært vår største utfordring. Det er en vanskelig balansegang.
Et stort høydepunkt
Å være i en slik utsatt posisjon har sine ulemper. Folk jobber mye og lenge for betaling som ligger under gjennomsnittet i bransjen. Det er få frynsegoder. Men å jobbe i Drik er en spesiell opplevelse, et stort høydepunkt. Ikke alle kan overleve i høyden, selvsagt, og tilfredshet med jobben gjør ikke at regningene blir betalt. Vi må være konkurransedyktige sikre et visst kvalitetsnivå så vi kan klare oss selv på tross av det politiske presset.
18 år senere har vi en stab på rundt 60. Kandidater fra fotografiskolen vår, Pathshala (se egen artikkel), har høytstående posisjoner i store publikasjoner. Arbeiderklassebarna vi har lært opp, har vunnet Emmy-priser og andre priser, og jeg tror at fotografer fra majoritetsverdenen dermed føler at de har fått en plattform.
De store byråene som Getty og Reuters kan gi bilder til en pris og i en fart som uavhengige aktører ikke kan hamle opp med. Det er en viktig avveining for billedredaktører i tidspress og med stramme budsjetter å forholde seg til. At Corbis, som eies av Microsoft, kjøper opp bildearkiver som Bettman er viktig for at de bevares, men bildene som nå er blitt lagret 70 meter under fjellene i Pennsylvania er ikke lenger tilgjengelige for studenter, akademikere og forskere. Dermed er en viktig del av vår visuelle historie nå kontrollert av en person: Bill Gates.
Rettferdig bildehandel
Fader Paul Casperg, som i mange år har jobbet med fabrikkarbeiderne i Kandy på Sri Lanka, har en interessant historie å fortelle. For nesten 30 år siden, i masteroppgaven ved London School of Economics, kunne fader Casperg vise at en økning med to pence i prisen på en kopp te som ble solgt på de britiske toglinjene, ville, så fremt det gikk til arbeiderne på teplantasjen i Kandy, gi mer inntekt enn den totale bistanden som den myndigheten på Sri Lanka mottok.
Fader Casperg konkluderte at det var rettferdig handel Sri Lanka trengte, ikke mer bistand. Dette er hva organisasjoner som prøver å forestille seg rettferdig handel nå prøver å gjøre. En av dem er organisasjonen majorityworld.com. Ved å bruke etiske standarder i handelen med fotografier, tar organisasjonen ikke bare tak i det forvrengte og respektløse bildet av mennesker i Sør, men også de økonomiske skillelinjene.
Organisasjoner som mener at styresmaktene i majoritetsverdenen må være mer gjennomsiktige og ansvarlige, må tenke gjennom sine egne etiske standarder når det gjelder å avbilde og handle med Sør. Når fotografer fra majoritetsverdenen prøver å selge bilder til organisasjoner i Nord, møter de ofte krav om at de ikke får copyright eller beholde filmen, noe som blir begrunnet ved å henvise til hvor enkelt det er å formidle bilder. Slike «enkelthets-klausuler» blir vestlige fotografer sjelden møtt med. De kjenner loven og kan derfor utøve sine rettigheter.
Lett, fleksibel, kraftig
Men vi yter motstand. Den nye portalen www.majorityworld.com bygger på det omfattende grunnarbeidet Drik har utført. DrikNews.com, selv om de enda er svært unge, kan etter hvert konkurrere med vestlige nyhetsbyråene. Fotografer i Sør slår ressursene sine sammen. Dette inkluderer også samarbeid med vestlige organisasjoner som tenker i samme baner.
Nylig satt jeg sammen med en liten gruppe fotografer, malere og filmskapere i et hjørne av galleriet i toppetasjen hos Voluntary Artists Society i Timpu. Mot slutten av visningen av en film under Chobi Mela IV, den asiatiske fotografifestivalen, som ble vist på et laken festet på veggen på galleriet, gikk samtalen over på å dele ressursene med fotografer i naboland. Vi hadde delt datamaskiner, skannere og kontakter. Vi snakket om å ta buss til nabolandene for å finne offentlige steder vi kunne vise fram arbeidet vårt. Det vi trengte var en nettbasert løsning som kunne ivareta alle fotografene fra Majority World.
Etter å ha kjøpt dyre dataprogrammer laget i Vesten slik at vi kunne selge bilder på nett, ble vi også tappet for konsulenthonorarer vi måtte betale hver gang vi ville tilpasse dem til vår situasjon. Så til slutt utviklet vi våre egne programmer. Det er en rimelig, men svært effektiv søkemotor som arkivene i lokalavisene kan bruke. Det ble utviklet hovedsakelig gjennom åpne kildekode-moduler, og blir stadig oppdatert gjennom tilbakemeldinger fra brukere verden over. Det har også virket bra over lav båndbredde.
Grupper av fotografer i Bhutan, Peru, Tanzania og Vietnam innser at de store nyhets- og bildebyråene har en annen dagsorden. Om det må utkjempes en geriljakrig mot de store selskapene, trenger vi andre verktøy. De må være lette, fleksible og kraftige.
En revolusjon er i emning. Når nye navn sniker seg inn på byline-plass, ukjente fjes står og mottar priser og nye bilder, som viser fram, stiller spørsmål og avslører, kommer inn i mainstream-mediene, åpner det seg opp en ny verden: majoritetens verden.
Tips en venn