Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Kina er i medienes fokus for tiden, og påkaller vekselvis medfølelse og harme. Frustrasjonene over kommunistregimets klønete og trassige håndtering av Tibet-opprøret har ført til trusler om OL-boikott, og fornyet bekymring om Kinas forhold til menneskerettigheter. Men slike trusler har veket til side for støtte og tilbud om hjelp til å takle ettervirkingene av jordskjelvet som nylig rammet Sichuan-regionen. I skarp kontrast til militærjuntaen i Burma har kinesiske myndigheter åpent appellert om støtte til ofrene for naturkatastrofen.

Slike svingninger i Kinas forhold til resten av verden tilslører delvis vestlige nasjoners nærmets fryktsomme holdning til en milliardnasjon som for alvor begynner å vise økonomiske muskler. Spådommer om at det neste århundret vil stå i Kinas tegn får ofte vestlige analytikere til å krympe seg. Det vanligvis så liberalistiske USA prøver så godt det kan å skjerme seg mot billig kinesisk import på ymse måter; for eksempel ble det kinesiske forsøket på å kjøpe opp det amerikanskeide oljefirmaet Unocal forhindret på finurlig vis.

Kinesiske interesser er også på frammarsj i andre deler av verden. Landets kraftige vekst fører til et stort behov for råmaterialer. Kina, med en femtedel av verdens befolkning, bruker halvparten av sementen, en tredjedel av verdens stålproduksjon, og en fjerdedel av global aluminiumsproduksjon. Flere og flere kinesere parkerer sykkelen og skaffer seg bil, og jordbruksland blir lagt brakk for å gi plass til nye industrier. I følge the International Engergy Agency (IEA), kommer Kina til å gå forbi USA og være verdens største forbruker av olje i 2015. Som en følge av det økende behovet for råmaterialer, har kinesiske investeringer i Afrika sør for Sahara vokst formidabelt det siste tiåret, og ifølge The Economist beløp de totale investeringene på kontinentet seg til formidable 50 milliarder dollar i 2006. Kinesiske aktører har kjøpt seg opp i oljevirksomheten i bl. a. Kongo og Nigeria, og i kjølvannet av slike investeringer følger emigrerte kinesiske entreprenører med på lasset og starter egne småbedrifter, mens businessfolk flytter inn i de gamle kolonistil-villaene i de bedrestilte strøkene.

I Sør-Afrika setter de tette båndene til kinesisk business sine preg. Stadig flere kinesiske turister strømmer til parkene og attraksjonene, ikke minst de såkalte heritage villages

Drar man f. eks. til Lesedi Cultural Village litt utenfor Johannesburg, er det hverken Sotho eller Zulu som først høres, men derimot et høylydt nie hau! – goddag på mandarin – fra de tradisjonelt kledte danserne som jobber på stedet, til småfnisende glede for noen av de mange kinesiske turistene som velter ut av bussen foran, og til lett hevede øyebryn hos enkelte andre, tyskere, amerikanere, franskmenn og briter. Noe er i ferd med å skje.

Mens vestlige land gremmes over Kinas framferd på det afrikanske kontinentet, og kaller det nykolonialisme og grådig ressursrøveri, finnes det andre med en helt annen oppfatning.

I en flengende kritisk artikkel i Sør-Afrikas Mail & Guardian raljerer Brendan O’Neill

over den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfams ”funusual” gavekonsepter og vestlig bistand i sin generellhet. Donér litt kumøkk! Det er ingenting den afrikanske familien trenger mer enn kumøkk til å gjødsle åkerlappen sin med. Han fremhever hvordan vestlige land oppfatter seg som generøse givere, vi ofrer gjerne lunsj-kaffelatten for å donere penger til frivillige organisasjoners arbeid. Men mellom 1970 og 2002 mottok afrikanske land totalt 530 milliarder dollar i utviklingshjelp, samtidig som de betalte ned 540 milliarder på lån. Den samlede utenlandsgjelden er fortsatt rundt 300 milliarder dollar.

Til sammenligning beskriver han kinesiske investeringer i Kongo, til en samlet verdi av 12 milliarder (mer enn ti ganger så mye som vestlig bistand til landet) har ført til at det blant annet har blitt bygget 3 800 km veier, 3 200 km jernbane, 32 sykehus, 145 helsesentre, og to universiteter.  Selv om det blir urettferdig å sammenligne frivillige organisasjoners småskalavirksomhet med kinesiske selskapers milliardinvesteringer, får O’Neill hvertfall klart fram poenget sitt. Og det er at kineserne er velkomne. The Economist, på sin side, bruker hele forsiden i et av mars-numrene til å erklære Kina som de nye imperialistene.

Mulig Kina har truffet et sårt punkt. Bildet av kineserne som kalde og kyniske brukes for alt det er verdt. De anklages for å bryte menneskerettighetene, ignorere miljøhensyn, og tilby sine arbeidere kummerlige forhold. Men Kina gjør bare hva Vesten historisk sett har gjort – handler utifra egeninteresse. Det er slett ikke alltid noe pent syn. Mange mener at kinesiske investeringer i oljefelt i sør-Sudan har forlenget konflikten i Darfur og undergravet vestlige forsøk på å få til megling mellom partene i konflikten.  Kina har lagt opp til «ikke-intervenering» i interne forhold, i tråd med den asiatiske-afrikanske konferansen i Bandung i 1955, en strategi som har blitt sterkt kritisert. Men i den senere tid har kinesiske myndigheter gitt sitt samtykke til at FN-styrker kan utplasseres i Sudan, og har lagt om linjen under press fra andre interasjonale aktører. Også Kina har et rykte å passe.

Vestlige lands uttrykte bekymring for kinesisk kynisme kan til tider virke hul, spesielt når en slik bekymring kommer fra amerikansk hold. Bistandsagendaen på åtti- og nittitallet var preget av krav om strukturelle tilpasninger, som i sin enkelhet betød en reduksjon av statens makt til å definere økonomisk politikk. Myndigheter i mottagerland ble pålagt å åpne opp økonomien for konkurranse utenfra, som betydde at amerikanske og europeiske produsenter kunne dumpe sine – ofte subsidierte – varer til spottpriser på det afrikanske markedet, og dermed bidra til å underminere lokale industrier og jordbruksproduksjon. Resultatet var vaklende økonomier og utstrakt arbeidsledighet. Selvfølgelig satt på spissen – årsaksammenhenger er alltid mer komplekse – men det demonstrerer hvordan giverkulturen var basert på premissene om at mottagerlandene hadde å danse etter givernes pipe.  Selv om strukturtilpasningsprogrammene har blitt myket opp, råder fortsatt the Washington Consenus, med påtrykk om liberalisering og privatisering. I mange afrikanske land blir den kinesiske modellen – the Beijing Consensus – sett på som et velkomment alternativ det er mulig å plukke ideer fra.

Kineserne blir anklaget for manglende filantropi. Men vestlige lands foretagender er heller ikke overveldende preget av filantropiske hensyn. Amerikanerne opererer i de oljeproduserende landene Gabon, Angola, Kamerun og Chad, for å nevne noen, og har ikke akkurat lagt for dagen en overbevisende holdning når det gjelder å irettesette kleptokratiske dikatorer – mange vil hevde at Kongos brutale diktator Mobutu Sese Seko er i lomma på amerikanske interesser. Tre fjerdedeler av amerikanske investeringer – Foreign Direct Investment - til Afrika er rettet inn mot oljesektoren. 80 prosent av amerikansk bistand er «tied», dvs. at mottagerlandene er pålagt å kjøpe varer og tjenester fra amerikanske firmaer og frivillige organisasjoner. Frankrike og Storbritannia har også sine svin på skogen. På sin forrige turne til Frankrikes tidliger kolonier i Vest-Afrika drev Frankrikes president Nicolas Sarkozy lobbyvirksomhet for å få de lokale myndighetene til å kjøpe kjernereaktorer fra et fransk firma.  Og før Tony Blair gikk av, rakk han å overprøve Department for International Development og sørge for at britiske BAE fikk halt i land en kontrakt for å levere et overdimensjonert og overpriset flytrafikk-kontrollsystem til Tanzania, verdt halvparten av landets samlede gjeld. Selv vårt hjemlige Olje for Utvikling-program sliter med potensielle dobbelmoralske dilemmaer, der staten på den ene siden skal gi bistand og rådgivning til myndighetene i Angola, samtidig som StatoilHydro, hvor den norske stat har eierinteresser, er ute etter å skaffe seg best mulig inntekter fra prosjekter i landet.

Et halvt århundre med vestlig bistand har ikke bidratt nevneverdig til utvikling av fattige land som er rike på ressurser, og i mange land sliter lokalbefolkningen fortsatt med korrupte regimer og fraværet av tjenester for å dekke de mest basale behov, som vannforsyning og en fungerende helsetjeneste. Selv om langtfra alle bistandsprosjekter har vært mislykkede – det finnes gode eksempler på veldrevne prosjekter – er erfaringene sett under ett ganske forstemmende. Men der vestlige myndigheter har en dårlig skjult ovenfra-og-ned-holdning og «vi-vet-best», har kineserne ingen slike pretensjoner. De legger få eller ingen premisser for sine investeringer, i motsetning til vestlig bistand som ofte er det rene evalueringsbyråkrati.

Der mange vestlige interesser er preget av å gi med den ene hånda og ta med den andre, driver kineserne med reinspikka business. På godt og vondt.