Da Tunisia var vertskap for en FN-konferanse om internett i 2005, håpet mange at vilkårene for ytringsfrihet skulle bedres i landet. Generalsekretær i Norsk PEN, Carl Morten Iversen, vurderer utviklingen siden den gang.
Tunisia fikk i løpet av 2004 søkelyset til internasjonale menneskrettighets- og ytringsfrihetsorganisasjoner rettet mot seg. I desember 2003 bestemte nemlig FN-organet WSIS - World Summit on the Information Society å arrangere sitt neste møte i Tunisia i 2005. WSIS er et FN-organ som drøfter internasjonale "kjøreregler" for internett. Tunisia er et land hvor regjeringen konstant bryter sine internasjonale forpliktelser under FN charteret, Menneskerettighetserklæringen og Den Internasjonale Konvensjonen om Sivile og Politiske Rettigheter. ( Som en konsekvens av dette er det for eksempel ingen fri presse i Tunisia.
I juni 2004 var Norske PEN og over 30 andre ytringsfrihetsorganisasjoner i nettverket IFEX, samlet til møter i Baku, (Azerbaijan). Vi ble da orientert og oppdatert på situasjonen i Tunisia og besluttet å nedsette en Tunisian Monitoring Group (TMG). Norske PEN har i snart fire år har deltatt i dette arbeidet. TMGs hovedmålsetting var opprinnelig å følge utviklingen i Tunisia fram til WSIS i november 2005, deretter i seks måneder etter møtet.
Ytringsfrihetsmiljøet i Tunisia stilte seg positivt avventende til WSIS. En av årsakene var vage antydninger fra tunisiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner om at WSIS ville kunne føre til en bedring av menneskerettighetssituasjonen i landet. Så la oss se på hva som skjedde i ukene og månedene før WSIS.
Regjeringen lyttet ikke
I en rapport skrevet i forbindelse med en av TMGs observasjonsreiser i september2005, ble det konkludert med at få, om noen, forbedringer av ytringsfriheten hadde funnet sted i Tunisia siden forrige rapport (utgitt i februar 2005). TMG og andre organisasjoner hadde i forkant gitt den tunisiske regjeringen anbefalinger og forslag, som den åpenbart ikke lyttet til.
I dagene før WSIS tilspisset situasjonen seg ytterligere. Fredag 11. november ble journalisten Christophe Boltanski fra den franske avisen Libération, slått ned av fire menn ved sitt hotell i Tunis' såkalte ambassade-område. Dagen før hadde Boltanski publisert en meget kritisk artikkel, der han beskrev hvordan demonstranter som hadde vist solidaritet med syv sultestreikende, tunisiske menneskerettighetsaktivister, var blitt angrepet og slått av sivilkledd politi. Boltanski ble angrepet med pepperspray og slått. Uniformert politi, som patruljerte ved hotellet og den nærliggende tsjekkiske ambassaden, hadde ignorert hans rop om hjelp. De ignorerte ham selv etter at han klarte å komme seg inn på hotellet, blodig og forslått og med ødelagte klær. Boltanski måtte sy flere sting og returnerte dagen etter til Paris.
Flere andre episoder fant sted i dagene før WSIS. Den mest alvorlige var angrepet på lederen for Den tunisiske Menneskerettighetsligaen (LTDH), Mokhtar Trifi. Men med Boltanski-episoden krysset tunisiske myndigheter en grense. Det var første gang man gikk til fysisk angrep på en utenlandsk journalist i Tunisia. Episoden la sitt tydelige preg på WSIS, men den førte også til et spontant, men omfattende møte hos LTDH. Der deltok tunisiske aktivister og besøkende delegasjoner, i tillegg til fredsprisvinner Shirin Ebadi, FNs spesialrapportør på ytringsfrihet Ambeyi Ligabo[1], parlamentarikere fra EU og Europeiske land[2] og internasjonale medier.
Advokat fengslet
I desember 2006, ett år etter WSIS, vedtok organisasjonene i TMG å fortsette sitt arbeid, til tross for at det opprinnelige mandatet var utløpt. I mars 2007 ledet undertegnede en internasjonal delegasjon som fulgte opp tidligere møter med tunisiske organisasjoner. Rapporten fra møtet som forelå i april, konkluderte med at "man i tiden etter WSIS, beklageligvis har registrert en ytterligere forverring av forholdene for ytringsfrihet i Tunisia, særlig med hensyn til uavhengige organisasjoner, trakassering av journalister og dissidenter, rettsvesenets uavhengige stilling, blokkering av bøker og nettsteder og den fortsatte fengslingen av menneskerettighetsadvokaten Mohaemed Abbou, som sonet en dom for å ytre seg kritisk på internett. Samlet sett fører disse endringene til at vi konkluderer med at tunisiske myndigheter har valgt å stramme grepet overfor dissidenter siden WSIS."
På samme delegasjonsreise forsøkte vi å besøke Abbou i fengselet i Le Kef, en mindre by som ligger cirka 35 mil unna hovedstaden Tunis,[3] hvor hans familie bor. I Le Kef ble vi imidlertid møtt av et omfattende oppbud av sivilkledd politi. Vi ble fysisk hindret i å bruke kamera og fikk ikke engang komme fram til fengselsporten for å snakke med (fengselets?)direktøren. Abbous kone ble til slutt sine ukentlige ti minutter.
I forbindelse med et generelt amnesti i fjor sommer, ble Abbou løslatt før tiden. Det internasjonale fokuset på hans sak og presset fra organisasjoner og andre lands politikere, bidro muligens til løslatelsen. Det var en gledens dag for oss som hadde arbeidet med Abbous sak i årevis. Men gleden ble relativt kort - Abbou er i dag praktisk talt like ufri som han var i fengselet. På høsten 2007 hadde kolleger i utlandet samlet inn penger til Abbou og hans familie. Pengene ble sendt ham via Western Unions banktjeneste, men tunisiske myndigheter klarte å stoppe overføringen og beslaglegge pengene før de nådde fram til Abbou. Senere samme høst ble Abbou stoppet på flyplassen i Tunis, da han skulle til London for å bli intervjuet til Al Jazeeras program om ytringsfrihet og menneskerettigheter. Abbou fikk opplyst at han har et generelt reiseforbud. I følge ham selv finnes det ikke noe rettslig grunnlag for et slikt forbud.
Satirisk video
Det er med andre ord mye som tyder på at utviklingen i Tunisia fortsatt går den gale veien. Sist måned ble komikeren Hédi Ouled Baballah arrestert og fengslet, på grunnlag avanklager om at narkotika var blitt "funnet" i hans bil. Den egentlige grunnen til arrestasjonen var imidlertid en videoinnspilling som inneholdt en satirisk framstilling av Tunisias president. Baballah og flere andre hadde distribuert videoen via mobiltelefon.
Konklusjonen må dessverre bli at de tunisiske myndighetene gjør akkurat som de selv vil. Ofte dekker de seg bak den internasjonale kampen mot terrorisme. Internettsider blokkeres, opposisjonspresse sensureres og stoppes, alle frivillige organisasjoner må registreres. De organisasjonene myndighetene ikke liker - og det gjelder alle som er kritiske til president Ben Alis politikk - får ikke en gang svar eller begrunnede avslag på sine søknader om registrering. Medarbeiderne i disse organisasjonene trakasseres og overvåkes av politiet 24 timer i døgnet. Deres familier utsettes ofte for forfølgelse og trakassering: De blir overvåket, får ikke bevege seg fritt, de hindres i å arbeide og får ikke stipend til utdanning. I verste fall kan organisasjonsarbeid og kamp for ytringsfrihet og demokrati ende med fengsel og tortur.
Undertrykkelsen og trakasseringen av organisasjoner og enkeltpersoner i det sivile samfunn i Tunisia, kan være vanskelig å få øye på for den gjennomsnittlige Tunisia-turist. Tunisia er også et, i afrikansk målestokk, "ordnet" samfunn med gode sosiale ordninger og utdanning. Kvinners posisjon er dessuten sterkere enn i noe annet land i Midtøsten og Nord-Afrika. Men undertrykkelsen fortsetter og fordi dette ikke er en "spektakulær" konflikt som media holder et konstant øye med, er det viktigere enn noen gang at det internasjonale, sivile samfunn overvåker forholdene i Tunisia.
[1] Han er faktisk spesialrapportør på YF og FN har en mengde spesialrapportører, så jeg ville la denne presiseringen bli stående.
[2] Det samme gjelder her: Det er forskjell på en EU-parlamentariker og en nasjonal parlamentariker fra et EU-land.
[3] Ditt endringsforslag får det til å se ut som om hans familie bor i Le Kef. Hele poenget med å nevne avstanden til Tunis var å få fram det faktum at myndighetene setter en mann i fengsel 35 unna sin familie.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: