- Intervju? Med oss? Dere må ringe utlendingskontoret å søke om tillatelse. De vil gi oss beskjed, sier pressetalskvinnen i China Aluminium.
Usikre aluminiumspriser, Hydro vurderer å selge ut. Den norske giganten klarer ikke konkurransen med kineserne. NRKs økonomiredaktør vil at vi skal lage en sak fra innsiden av den kinesiske industrien.
- Det er ikke sånn lenger, sier vi. Det er nye regler for utenlandske medier. Dere avgjør selv om vi kan komme for å filme og gjøre intervjuer.
Pause.
- Bestemmer vi?
- Ja. Alle i Kina kan nå, hvis de vil, gi intervjuer til akkrediterte utenlandske journalister.
Ny pause.
- Da sier vi nei.
Den 1. januar 2007 trådte nye regler for utenlandske journalister i kraft. Vi måtte ikke lenger søke om tillatelse til å reise i Kina eller intervjue kinesiske borgere. Telefonsamtalen referert over, var vårt første forsøk på aktivt å bruke de nye reglene. I dette tilfellet overtok en lukket og seig kinesisk bedriftskultur, der statssensuren hadde blitt avviklet. Avviklet, men kun midlertidig, frem til 1. oktober i år. Da har verdens kanskje største mediebegivenhet til nå kommet i mål: OL i Beijing. Etter dette er det ikke klart hva som er arbeidsbetingelsene for utenlandske journalister i Kina.
Enklere for kinesere
Kinesiske journalister har det enklere. De vet hva de har å forholde seg til. De er alle organisert i All China Journalist Association som igjen er underlagt informasjonsdepartementet, på kinesisk er ordet for informasjon og propaganda det samme.
I landet som først fant opp trykkekunsten har myndighetsapparatet som en definert oppgave å styre ordet på papir, internett, TV og i radio. Ytringer skal ikke primært være frie, de skal bygge opp under nasjonale oppgaver, og de skal ikke forstyrre den sosiale orden og stabilitet. Dette betyr ikke at alt er toppstyrt. Ved kinesiske journalistutdanninger vektlegges i økende grad vaktbikkjerollen.
Sentralregjeringen ønsker å bruke mediene til å avsløre grums, og lovbrudd på lokalt nivå. Dette gir modige journalsiter og redaktører et visst rom til å drive kritisk journalistikk, men kritikken er nødt til å stanse før den når sentralmakten. Og jobber du kun lokalt kan du ikke regne med Beijings beskyttelse. Utfordrer en lokal journalist lokale maktstrukturer, vil jobben til slutt ofte ryke, kanskje helsen også.
Bloggere gir hodepine
Systemkritikere på nett er egentlig en større hodepine. Bloggere kan settes i fengsel om de lokaliseres, men de opererer uten eget navn og uten lønn. De har ingen stilling de kan fratas. Derfor ønsker Kinas myndigheter å forby anonyme ytringer på nett. De har også styrket overvåkningen av nettet. I Kina og andre land i Asia er enkelte lydige journalister i arbeidstiden, mens de i fritiden er samfunnsrefsere på nett.
Å kunne refse og kritisere er en grunnlovsfestet rett i Kina. Foreign Correspondent Club of Beijing (korrespondentklubben for utenlandske journalister i Beijing) jobber nå for å få Kina til å forplikte seg til pressefrihet, også etter OL. Norsk Journalistlag (NJ) satte i fjor ned et Kinautvalg for å sette søkelys på pressefrihet i Kina. Denne friheten er grunnleggende viktig i et land som spiller en sentral og avgjørende i rolle globale miljøspørsmål, i internasjonal sikkerhetspolitikk og i handel på tvers av landegrenser. Helt grunnleggende handler det om hvordan Kina kommuniserer med verden
Philip Lote leder NJs Kinautvalg og er utenriksmedarbeider i NRK. Fra 2003 til 2007 var han Asia- korrespondent for NRK med base i Beijing. I 2005-2007 satt han i styret i FCCC, Foreign Correspondent Club of China.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: