Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Det er opplest og vedtatt: Journalister driver ikke med politikk, hjelpearbeid eller fredsmekling. Fred og velstand er det andres oppgave å skape. Journalistenes rolle er å fortelle hva som skjer og å overvåke disse andre, særlig dem som har mest makt. «Uavhengig» er mediebransjens trylleformular. «En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn», som det heter i første punkt i Vær Varsom-plakaten.

Dette er sunne prinsipper, sjøl om de kan virke ganske møllspiste med tanke på alt kameraderiet mellom mediefolk og politikere, næringsliv og mektige organisasjoner. De som fortjener yrkestittelen, har uansett rollefordelingen i ryggmargen.

Det har også redaktører og journalister i de seriøse og relativt frie delene av mediene i land som India og Pakistan. Men da begge land mot slutten av 1990-tallet ble atommakter og nærmet seg randen av krig, særlig på grunn av den betente striden om Kashmir, fikk pressefolkenes hellige prinsipper kjørt seg. Var det virkelig slik at de ikke hadde noe eget ansvar for å fremme avspenning og fredelig sameksistens mellom sine store land, som har ligget i strid siden delingen i 1947?

Sørasiatisk samarbeid
De sørasiatiske landene har en regional organisasjon ved navn SAARC (South Asian Association for Regional Cooperation). Medlemmer er India, Pakistan, Nepal, Bangladesh, Sri Lanka, Maldivene og Bhutan. Det sier litt at medlemslandene har nesten 22 prosent av verdens befolkning, og står for rundt to prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. Flertallet av landene er preget av borgerkrig, fattigdom og sosial uro. Ingen parametre vil styrke seg når Afghanistan etter planen blir medlem.

I 2000 samlet framtredende redaktører og journalister seg til konferanse i Pakistans hovedstad Islamabad. To år senere fulgte de opp med et tilsvarende arrangement i Nepals hovedstad Kathmandu. De stiftet organisasjonen South Asian Free Media Association (SAFMA), med medlemsorganisasjoner i India, Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka. De tre første var og er de viktigste. Nå er også et kontor åpnet i Afghanistan, men her kan man, unnskyld uttrykket, ikke vente mirakler for pressefriheten på svært lenge.

Det sørlige Asia er ikke noe unntak. Det kryr av mer og mindre, helst mindre, velfungerende pressefrihetsorganisasjoner og fagforeninger for journalister. Men SAFMA var annerledes fra begynnelsen. Deres ildsjeler tenkte større enn å etablere nok en organisasjon på jakt etter bistandsmidler. De satte seg som mål å bringe indiske og pakistanske politikere sammen for å bygge ned mistillit og sikre en fredelig utvikling mellom regionens stormakter. De kastet seg inn i kampen for demokratiet i det autoritære kongedømmet Nepal, med personlig frammøte.

Journalistutveksling i Kashmir
I august 2003 skjedde et gjennombrudd, da SAFMA klarte å samle en rekke ledende parlamentarikere, mediefolk og eksperter fra India og Pakistan til felles konferanse i Islamabad. Noe slikt hadde aldri skjedd før. Dette la grunnlag for kontakter som tidligere hadde vært umulige, for ikke å si uhørte. De arrangerte felles pressereiser til de omstridte områdene i Kashmir, og journalistutveksling mellom Karachi og Mumbai og over grensa som deler Punjab. De mest oppstemte i SAFMA tar æren for at Pakistans president Musharraf erklærte våpenhvile i Kashmir, og for at toglinjer ble gjenåpnet i området.

SAFMA meldte seg også på i kampen om bistandsmidlene. Norge har siden 2002 vært SAFMAs største og periodevis eneste økonomiske bidragsyter, nå sammen med Nederland. Sommeren 2006 ble jeg bedt av den norske ambassaden i Islamabad om å lede et lite team for å gjennomgå SAFMAs virksomhet, med anbefalinger til NORAD og ambassaden. Dette skjedde sammen med to pakistanske og indiske eksperter, ikke på medier, men på organisasjons- og hjelpearbeid.

Bedret forhold
Vår reise i Pakistan, India og Nepal brakte oss blant annet hjem til Indias tidligere statsminister I.K. Gurjal, som ga SAFMA følgende attest:

- Det forbedrede forholdet mellom India og Pakistan de siste åra, ville ikke vært mulig uten SAFMAs innsats.

Såpass.

Vi møtte særlig i Pakistan pressefolk som holdt fast på prinsippet om at «journalistikk og diplomati er uforenlige virksomheter». Det var neppe tilfeldig at disse også opptrådte som «hauker» overfor India i Kashmir-konflikten, og så med den største mistenksomhet på alle avspenningstiltak overfor India.

Den respekterte redaktøren i avisa The Dawn, M. Ziuaddin, var under vårt besøk leder for SAFMAs nasjonale avdeling i Pakistan. Han og andre forgrunnsfigurer hadde også i ryggmargen at journalistikk og diplomati var to ulike grener. Men han hadde ombestemt seg.

- Vi hadde en ny og unik situasjon, som krevde nye tankebaner. Vi i mediene måtte utnytte vår spesielle posisjon til å bygge ned den gjensidige fiendskapen mellom Pakistans og Indias ledende politikere. Hvis ikke ville medienes tradisjonelle bestrebelser for dialog og for å forbedre ytrings- og pressefriheten være nytteløse, overskygget av konfrontasjonen mellom våre land. SAFMA ble del av en større sak. Politikerne trengte hjelp til å bryte isen. SAFMA var der til rett tid.

Får ting gjort
Dette er en fair oppsummering av SAFMAs ideologiske fundament, og en viktig årsak til at organisasjonen har trukket til seg så mange framtredende mediepersonligheter. En annen er SAFMAs spesielle evne til å få ting gjort, i samfunn der dette sjelden er et slående trekk verken ved myndigheter eller organisasjoner.

Dette skyldes i stor grad organisasjonens dynamiske pakistanske generalsekretær Imtiaz Alam, en effektiv og ambisiøs stubbebryter, med høyt tempo så vel som selvbilde. Med Alam i spissen har SAFMA fått i gang et regionalt tidsskrift, en politisk tenketank og årlige rapporter om pressefrihetssituasjonen i regionen. Han har store planer om medieuniversitet og egen tv-kanal. Han har visse problemer med å begrense seg, og har en lederstil som gjør SAFMAs virksomhet i overkant personavhengig.

Et kjennemerke ved SAFMA er en bevisst holdning til ord og begreper. Organisasjonen unngår på hjemmesida og i publikasjoner «hate speech» og ladde begreper, som «terrorist» og «fanatisk», og søker alltid å legge vekt på dialog framfor konfrontasjon i sine presentasjoner.

Energiske kvinner
Eldre menn, særlig fra de større avishusene, dominerer SAFMA i India og Pakistan. Det var derfor i dobbelt forstand forfriskende å komme til Kathmandu, der SAFMAs daglige drift er i hendene på energiske unge kvinner. I Nepal har SAFMA både nasjonalt og regionalt gjort en enorm innsats de siste åra, for å beskytte journalister og å bygge opp en skjør pressefrihet under de dramatiske konfrontasjonene med kongen og dialogprosessen med maoistbevegelsen.

Rett før vårt besøk var terroraksjonen mot et tog i Mumbai sett som et alvorlig tilbakeslag for forholdet mellom India og Pakistan. Siden er det andre utviklingstrekk som har dominert, først og fremst ved en akselererende krise i Pakistan og stadig forverring av konfliktene i Afghanistan. India-Pakistan-konfliktene er langt mindre oppe i dagen.

I denne dimensjonen kan det være håp om at SAFMA gjør seg selv overflødig, men regionen byr på nok av utfordringer. Ambassaden i Islamabad opplyser at organisasjonen fortsatt leverer synlige resultater på en rekke områder, og at den har spilt en viktig rolle for medier og journalister under de dramatiske hendelsene som har rystet Pakistan det siste året.

Jeg ønsker hell og lykke, som vi også gjorde i rapporten til NORAD (den finnes på NORADs hjemmeside). Vi kan trenge noen positive eksempler fra de kanter, selv om SAFMA muligens beveger seg på kanten av Vær Varsom-plakatens ideelle fordringer.