Den nå 32 år gamle al-Khalidi var i 2004 korrespondent for den statlige satellittkanalen al-Iraqiva. Samme år avla han eksamen ved sin mediehøgskole i Bagdad. Da han forlot universitetet etter eksamen, kom en kollega bort til ham.
– Han sa: «Ikke bruk bilen din, det er blitt plantet eksplosiver i den», forteller al-Khalidi, med ansiktet tydelig preget av frykt.
Al-Khalidi, som var nær ved å få et nervøst sammenbrudd, spurte sin kollega hvordan han visste dette.
– Han fortalte at en slektning av ham var med i opprørsgruppen som plantet bomben.
Al-Khalidi informerte rektoren, og høgskolen tilkalte sikkerhetsvakter. Bomben ble funnet og uskadeliggjort.
– De sa at bomben ville eksplodert rett etter at jeg hadde åpnet bildøra, fortsetter al-Khalidi.
– Hadde det ikke vært for min kollega hadde jeg blitt drept.
Al-Khalidi tror at han ble forsøkt myrdet, fordi han deltok i produksjonen av et bestemt program for al-Iraqiya. I programmet ble tilståelser fra arresterte opprørere filmet.
Al-Khalidi var lettet over at han overlevde, men det skulle vise seg at faren ennå ikke var over. To uker etterpå ble han igjen forsøkt myrdet, denne gangen sammen med sin kone og lille sønn.
Leiligheten tok fyr
Al-Khalidi forteller at han en ettermiddag tok med seg familien til en av fornøyelsesparkene i al-Karada-området i Baghdad. Der ligger også familiens leilighet. Etter en times tid ble han oppringt av portneren hjemme.
– Han sa at leiligheten min brant, forteller al-Khalidi.
– Vi dro øyeblikkelig hjem og fant leiligheten i full fyr. Den var blitt påtent av noen uidentifiserte personer med bensin.
Det viste seg at opprørere var ansvarlige for det andre drapsforsøket også. Hadde familien vært hjemme ville de alle ha brent til døde.
– Jeg trodde aldri at opprørerne ville foreta seg noe så ondskapsfullt, sier al-Khalidi om drapsforsøkene.
Etter det andre attentatforsøket besluttet satelittkanalen al-Iraqiya å flytte al-Khalidi og familien til en avdeling i Dubai. Al- Khalidi ble der i over et år før han reiste hjem til Bagdad.
New York-baserte Committee to Protect Journalists (CPJ), melder at Irak gjennom tre år har blitt stemplet som verdens farligste land for journalister. 176 journalister og andre medieansatte, har blitt drept i Irak siden USAs invasjon i 2003, ifølge samme komité. 104 av de drepte journalistene var irakere.
Iraqi Journalists Freedom Observatory (JFO), en prisvinnende organisasjon som overvåker medienes rettigheter i Irak, anslår at 230 journalister og ansatte i media ble drept i samme periode.
JFO rapporterer videre at 62 journalister har blitt kidnappet siden 2003. 14 av disse er fortsatt savnet.
Anses som medløpere
23. februar 2008, ble Shahab al-Tamimi, lederen av Iraks journalistunion, angrepet av ukjente menn i militærklær, mens han var på vei til jobben. Han døde senere på sykehus, av skadene.
Den 30-årige grunnleggeren av JFO, Ziyad al-Ajely, ser på plakaten han har på kontoret av en mengde drepte irakiske journalister.
– Ingen av disse menneskene hadde noen annen ambisjon enn å være journalist, sier han.
Irakiske opprørs- og militsgrupper anser journalister som medløpere av okkupasjonsmakten. Men de kan også være mål for kidnappinger, som det kan kreves enorme summer i løsepenger for.
– Det er ikke overraskende at militante grupper kidnapper og dreper journalister, sier al-Ajely.
– Disse gruppene trenger penger for å drive sin negative og kyniske virksomhet. Han legger til at journalister blir angrepet når de dekker nyheter som de militante gruppene ikke liker.
Journalister som jobber i tv har vært mest utsatt for slike angrep, fordi de er mest synlige. Utstyret deres, når de filmer eller intervjuer folk, gjør også mye ut av seg.
– Drap på journalister er det siste nye, når det gjelder å ramme toneangivende samfunnsgrupper i Irak, sier Hashim Hassan, medieprofessor ved Bagdad universitet.
– Det samme skjer med doktorer, ingeniører og professorer.
Kan bære våpen
Irakiske journalister har fått tillatelse til å bære våpen på jobben, men flesteparten nekter å gjøre det. De mener det vil undergrave deres rolle.
Al-Ajely sier at han bar våpen en stund, men ikke nå lenger.
– Ingenting kan beskytte journalister om de blir angrepet, sier han og legger til at bevæpning ikke vil stanse militante grupper fra å gå til angrep.
Al-Khalidi er enig.
– Du kan ikke gjøre noe selv om du har våpen. De som har planlagt å drepe deg er profesjonelle. De vil drepe deg før du i det hele tatt har fått øye på dem, sier han.
34-årige Bassim al-Munal er journalist for Associated Press i Baghdad. Han forteller om sin opplevelse da han ble angrepet en kveld i oktober 2007.
– Jeg var på vei hjem fra jobben da jeg ble stoppet ved en kontrollpost. Det jeg ikke visste da, var at posten ikke var ekte. Vakten spurte etter identifikasjon og jeg gav ham min journalist-ID.
Mannen gav al-Munal ID-en tilbake og sa han kunne fortsette videre, men al-Munal hadde bare kjørt et par meter da han hørte en skuddsalve bak seg.
– Jeg kjente at kulene traff over alt; i baksetet, i vindskjermen, og en kule sneiet mitt høyre øre.
Al-Munal ga bånn gass og kjørte så fort han kunne, og overlevde heldigvis drapsforsøket.
På det tidspunktet han ankom hjemmet sitt, var han i sjokk. Han kunne ikke snakke med noen og var redd for å bli angrepet igjen. Han sov ikke den natten. Om morgenen bestemte han seg for å dra på jobben, men kjørte en annen rute.
Al-Munal jobber forsatt i Bagdad, men sier at han tar forhåndsregler og holder en lav profil. Hver dag kjører han forskjellige ruter til og fra jobb.
Taxiskilt
Irakiske journalister har måttet ta i bruk forskjellige metoder for å unngå fare. Al-Ajely sier at mange setter taxiskilt på biltaket når de drar på jobb, for å gi inntrykk av at de er taxisjåfører. Grunnet mangelen på trafikkregulering i Bagdad, kan private bileiere kjøre taxi uten lisens.
– Dette har vist seg å være den mest effektive måten å beskytte seg på i områder som kontrolleres av militser eller militære, sier al-Ajely.
Al-Ajelys organisasjon jobber med å utarbeide et kart han håper kan hjelpe journalister til å unngå de mest urolige områdene.
– Farlige områder vil bli markert med rødt og trygge områder med grønt, sier han
Al-Khalidi, som nå jobber for satellittkanalen al-Huriyah i Baghdad, sier at han vil insistere på å jobbe som journalist.
– Jeg er ikke redd for livet mitt, jeg har bestemt at jeg vil være journalist og jeg leter etter de gode historiene, sier han.
– Jeg er mer redd for at mine brødre, søstre og venner blir angrepet av militante grupper som ikke lykkes i å drepe meg. Eller at de angriper dem for å skremme meg.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: