Fra smutthull til smutthull
Ulovlig, urapportert, uregulert fiske, såkalt UUU-fiske, er et enormt globaltfavnende økologisk og økonomisk problem. I 2005 dokumenterte en rapport fra WWF-Russland at det hvert år forsvinner rundt 100 000 tonn torsk til en verdi av minst én milliard kroner fra Barentshavet.
I Nigeria er det en del fiskeslag man regner med vil dø ut på grunn av illegalt overfiske. Allerede sårbare kystsamfunn i sør mister sin viktigste matkilde til svart fiske. Når den norske kystvakta jager illegale trålere ut av norsk farvann er det her de ender opp, i de lite kontrollerte farvannene utenfor Vest-Afrika.
Forfølger illegale trålere
På grunn av regionale avtaler og felles innsats fra kystvakta og fiskeridirektoratet har vi i år sett en betydelig reduksjon i det illegale fisket i Barentshavet. Gjennom den Nordøst-atlantiske fiskerikommisjonens (NEAFC) nye regime for havnestatskontroll, innført i mai i år, må alle skip som skal lande fisk ikke bare forhåndsrapportere inn fangsten. Skipets flaggstat må også bekrefte lasten, at skipet har tilstrekkelig kvote og lisens til å kunne fiske i det aktuelle området.
Samtidig som internasjonalt samarbeid har gjort det lettere å utveksle informasjon har «Russerprosjektet» til Kystvakten og Fiskeridirektoratet sørget for aktiv kontroll av fisketrålerne i norsk farvann
- Vår tilstedeværelse gjør at trålere som har bedrevet ulovlig fiske i våre farvann ikke lenger kan føle seg trygge. Vi flyr over dem og kommer ut med fartøy for å sjekke at de har gyldige dokumenter. Vårt etterretningsarbeid, og et godt samarbeid med russiske myndigheter, har ført til at vi i dag sitter på et stort dokumentarkiv som er reelt bevismateriale. Illegale trålere har blitt rettsforfulgt og dømt takket være disse dokumentene, sier fiskerioffiser Stig Flått i Kystvakten.
Jages mot Vest-Afrika
Gjennom NEAFC kan medlemslandene svarteliste og nekte notoriske svartfiskere anløp i sine havner. Konsekvensen er at trålerfartøyene som fisker illegalt seiler lenger sør med fangsten, til havner uten kystvakt eller ressurser til å patruljere sine egne farvann.
- Det er viktig at dette ikke fører til at det utvikles bekvemmelighetshavner, havner som blir kjent for å ta imot illegal fangst. Men vi ser at jo flinkere vi er til å nekte landing i Europa, jo lenger sør seiler de. Trenden er at de går andre ruter, spesielt til Afrika og Middelhavslandene, sier seniorrådgiver Gunnar Stølsvik i Kystvaktsjefens stab i Oslo.
Dokumentasjon fra Kystvakten viser også tydelig hvordan de illegale trålerne trekker ned mot de afrikanske kystnasjonene som Marokko, Senegal og Ghana. Disse landene har allerede et stort problem med illegalt fiske i sine egne farvann. Her svartfisker i følge Stølsvik både kinesiske og russiske, men også europeiske trålere.
- Gjennom det nye regimet for havnestatskontroll har det blitt mye vanskeligere å lande fisk i Europa og dermed dytter vi våre ressursforvaltningsproblemer på land i sør. Samtidig bedriver svære trålere fra EU svartfiske utenfor Vest-Afrika, sier Maren Aschehoug Esmark, Marine Coordinator i WWF-Norge. Hun mener Norge må være en pådriver for at havnestatskontrollregimet gjøres globalt.
- Samtidig må Norge rette bistanden inn mot ressursforvaltning, spesielt i vann, legger Esmark til.
Norsk initiativ for global avtale
- Vi er kjent med at UUU-fartøy flytter seg etter regelverket. I fiskeri- og kystdepartementet er vi stadig opptatt av nettopp denne problemstillingen. Vi ønsker ikke å eksportere norske overfiskeproblemer til resten av verden, sier Jan Pieter Groenhof, fungerende avdelingsdirektør i ressurs- og havavdelingen i Fiskeri- og kystdepartementet.
I mars i år, under den 27. sesjonen i fiskerikomiteen (COFI) i Verdens matvareorganisasjon (FAO) fikk den norske delegasjonen gjennomslag for at det skal forhandles frem en bindende global avtale om havnestatskontroll. Det er bred enighet både i departementet, hos Kystvakten og i WWF om at dette vil kunne utgjøre en stor forskjell i kampen for å få bukt med det globale UUU fisket. Samtidig ser man at dette er svært omfattende og vil kunne ta tid å få på plass.
Norge er i tillegg til FN-avtalen om det åpne hav, medlem, deltager og bidragsyter i flere regionale fiskerikommisjoner hvor det blant annet jobbes med å anerkjenne hverandres svartlister.
Begrensede muligheter
I 2006 inngikk den marokkanske og norske regjering en avtale om anerkjenne hverandres svartelister og nekte disse båtene adgang til å lande fisk i sine havner. Jan Pieter Groenhof kjenner også til konkrete tilfeller der norske myndigheter har tipset havnevesenet i Mauritania og Ghana om at trålere planla å lande illegal fisk i deres havner, hvorpå disse ble nektet landing.
Gunnar Stølsvik i Kystvakten mener det er viktig å være bevisst de afrikanske landenes begrensede muligheter til effektiv kystkontroll. Selv om han har sett svært positive tiltak mot svartfiske i Ghana er det også landet som har kommet lengst:
- At Ghana er det mest utbygde landet sier noe om hvor svak kompetanse det er i de andre landene, sier han.
Trikset er i følge Groenhof å fokusere på havnekontroll:
- Det kreves veldig stor håndhevelse på det åpne hav, noe helt annet er det når fartøyene kommer til land, sier han.
Tips en venn