Forvent ikke diagrammer eller tabeller i denne artikkelen, for den dreier seg om den indiske statens utgifter til religionsutøvelse og relatert infrastruktur, et tema som lenge har vært en sterkt bevoktet hemmelighet, selv innenfor parlamentets fire vegger. Relevant informasjon lekker ut bare når et smart medlem av nasjonal- eller delstatsforsamlinger har flaks. Én gang noe slikt skjedde var i fjor i Rajya Sabha - overhuset i parlamentet - da ministeren med ansvar for skole og utdanning, D. Puraneswari, kom med følgende opplysning i et skriftlig svar til Andhra Pradesh-representanten C. Ramachandraiah: «Delstatsmyndighetene i Andhra Pradesh har fremmet forslag om økonomisk bistand på 24 327 000 rupi til modernisering av madraser.» Det var ikke på noen måte ironisk ment, selv om avisene samtidig omtalte et svar i underhuset om at sentralmyndighetene seriøst overveide å innføre nye lover for å kontrollere mottak og bruk av utenlandsk finansiering av madrassaer og andre organisasjoner.
Religion er et ømtålig tema i India, og forbindelseslinjene mellom stat og religion er enda mer følsomme. De fleste politiske partier, også Congress-partiet og Bharatiya Janata-partiet (NBP), er ofte på nippet til å bli diskvalifisert fra den parlamentariske politikken av den årvåkne valgkommisjonen i landet for lefling med religion i den hensikt å tekkes velgermassene ved neste valg. Rett nok påtvinger grunnloven staten et helt vestlig prinsipp for en sekulær stat, der religion er fullstendig atskilt fra styresmaktene og statsapparatet, men tradisjon og kultur driver like fullt statlige aktører til å pønske ut radikalt nye definisjoner på sekularisme - fra den nehruvianske «lik avstand til enhver religion», til BJPs «lik respekt for alle religioner». Samtidig er det fremdeles hinduismen som er den innfødte «standard»-religionsformen. «Ikke-indisk» tro - et nytt begrep utviklet av akademikere som er lojale mot den hindu-nasjonalistiske organisasjonen Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) - blir egentlig bare tolerert som minoritetstrossamfunn eller religiøse sekter, ikke som egne religioner.
Regjeringen i New Dehli er gjentatte ganger blitt oppfordret til å klargjøre sine holdninger til religion - eller enda verre, velge side i religiøse kriger som går under navnet «vold mellom ulike folkegrupper». Kontroversen rundt rivingen av Babri Masjid-moskeen er bare ett eksempel. Den nyligste er Ram Sethu-kontroversen, der myndighetenes maritime drøm om å lage en seilbar kanal som kunne forbinde havnene i Bombay og Cochin med Madras gjennom Adam's Bridge* og dermed kutte avstanden med 30 timers sjøreise, har lenge vært forpurret av fanatiske hinduer. Ledende vitenskapsmenn er blitt trukket inn i striden, og mot midten av september befant regjeringen seg i den lite misunnelseverdige situasjonen der den måtte fortelle indisk høyesterett at det ikke fantes bevis på at det hadde eksistert noen Ram, noen bro eller noen Ravan. Men veisperringer i flere byer og beskyldninger rettet mot Sonia Gandhis United Progressive Alliance (UPA) og hennes regjering for å ha «fornærmet hinduistiske følelser» fikk UPA til å gjøre en rask helomvending og erklære at «Rams eksistens kan ikke trekkes i tvil».
Det betyr ikke at andre religioner ikke på liknende måte har anklaget myndighetene for partiskhet. Kristne er sinte fordi New Dehli har gitt privilegier til kasteløse hinduer som er blitt nektet kristne konvertitter fra samme sosiale gruppe. Sikher slikker fremdeles sine sår fra siste sammenstøt med den indiske stat i 1984. Buddhister kjemper for sin identitet, men jainer strever med å få aksept for at deres religion eksisterer på siden av hindusimen. Slik er livet i India, men det blir desto mer komplisert med god hjelp fra enkelte uortodokse dommere. For eksempel avsa dommer K. Srivastava i høyesterett i Allahabad den 10. september 2007, bare dager før han skulle gå av med pensjon, at muslimer ikke skulle behandles som en minoritetsgruppe med spesielle rettigheter, og at det hinduistiske skriftet Bhagwad Gita var å betrakte som landets hellig skrift.
Muslimske midler
Hvis forholdet mellom religion og stat er et tåkelagt tema i India i dag, er den formelle finansieringen fra statlige midler av alt religiøst holdt enda mer utenfor rekkevidde for den som måtte oppsøke slik informasjon. Den eneste gangen det kastes en smule lys over saken, er når spørsmålet tas opp i forbindelse med statlige subsidier til to ting: Muslimske pilegrimsreiser og koranskoler. Det indiske søkelyset faller igjen på islam, og de som retter fokus mot dem, er medlemmer av hindutva-bevegelsen - i nasjonalforsamlingen, i rettssalene, i det akademiske miljø og i den offentlige debatt.
Som minister D. Purandeswari antydet i utspørringen etter Rajya Sabha-konflikten, betaler sentralregjeringen for vedlikehold av madraser i de fleste delstater, mens lønn til islamske lærere dekkes av offentlige midler. I tillegg gis det betydelige subsidier (selv om beløpet ikke er offentlig kjent) til utbredelse av språket urdu. De fleste delstater har også ordninger for finansiering av madraser, spesielt i Uttar Pradesh, Bihar, Bengal, Madhya Pradesh, Maharashtra, Andhra Pradesh og Kerala.
Også disse tallene er godt tilslørt, og de nøyaktige summene er nesten umulige å få tak på. De opplysninger som finnes i innledningstaler til budsjettbehandlinger, oppgis i runde tall, og det meste skal visstnok ikke være brukt opp. Dermed er det nærmest umulig å stipulere nøyaktig hvor mye som brukes årlig av sentrale og delstatlige myndigheter på madraser og koranskolerelaterte stipender, lærerlønninger, bøker og støtte til språkopplæring i urdu. Selv om det skulle beløpe seg til flere milliarder rupi, slik de hindunasjonalistiske kreftene hevder, ville det enkelt nok kunne forklares som legitime utgifter til "utvikling av menneskelige ressurser".
Subsidiene til dem som vil foreta haj er formelt sett en mer komplisert sak. Det finnes ingenting i andre religioner som tilsvarer den obligatoriske pilegrimsreisen til Mekka. Den hinduistiske teerath er ikke i nærheten, og i kristendommen er det ingenting overhodet som likner. Selv i islam er haj obligatorisk bare for dem som er sunne og frisk, og har råd til en slik reise. Pilegrimsreisen kan ikke foretas med lånte penger, og heller ikke ved hjelp av veldedighet fra andre. Det nevnes ikke bistand fra staten utover ren tilrettelegging.
I fjor gikk en viss B.N. Shukla til sak mot haj-subsidiene med krav om at ordningen skulle trekkes tilbake. Søksmålet hans gikk ut på at grunnloven gir lik status til alle indere, i tillegg til at den begrenser myndighetenes muligheter til å gi den ene trosretning fordeler på bekostning av andre. Shukla siterte ingen offentlige dokumenter, men hevdet at staten årlig bruker mer enn 3 milliarder rupi på over 100 000 pilegrimsreisende. Det nasjonale flyselskapet, Air India, opererer spesielle flyruter for pilegrimer, haj-losjier med klimaanlegg er blitt bygget over hele landet, og pilegrimer får gratis kost og losji under reisen. Ikke engang islamske land gir økonomisk støtte til haj, sto det å lese i Shuklas søksmål. Et notat ble sendt til regjeringen, og den offisielle responsen ble gjentatt i et svar på et spørsmål i parlamentet.
Haj-støtten ble formelt tatt opp i parlamentets faste utenrikskomité under P.V. Narashimha Raos regjeringstid, etter rivingen av Babri Masjid-moskeen i desember 1992. Alle partiene hadde representanter i komiteen, og anbefalingen om å redusere og etter hvert avvikle støtten ble enstemmig vedtatt. I 2006, fjorten år senere, rapporterte myndighetene at 83 000 pilegrimer hadde gjennomført haj i løpet av året før, og til det hadde staten gitt en støtte på rundt 1,8 milliarder rupi. For sikkerhets skyld ble parlamentet også fortalt at 529 hinduer samme år hadde foretatt den hellige Kailash Mansarovar-reisen, med et statlig tilskudd på 17,2 millioner rupi. Utenriksminister Anand Sharma, som rapporterte disse tallene, uttalte også at 8179 mennesker hadde besøkt sikh- og hindutempler i Pakistan i løpet av samme år. Begge grupper ble gitt gratis medisinsk hjelp, sikkerhetsassistanse og diverse ledsagertjeneste.
For RSS kom de haj-relaterte tallene på et beleilig tidspunkt. Det ble meldt om en økning på 500 prosent på bare sju år, noe RSS beskrev som en «skremmende, ikke-sekulær ettergivelse for én religiøs folkegruppe, tatt i betraktning at den indiske staten er så ivrig etter å redusere subsidier til matkorn og gjødsel til den store og fattige bondebefolkningen».
Både muslimske og sekulære akademikere peker på at haj-støtten ble iverksatt på tidlig 1970-tall etter at oljekrisen hadde fått prisene på pilegrimsrelatert transport til å skyte i været. Det ble introdusert som en slags midlertidig nødløsning - og anklagen om offisiell «ettergivelse» overfor minoriteter har blitt hengende ved den siden. Prisen for en haj-charterreise ble først fastsatt til 600 rupi, før den etter hvert ble doblet. Av de 120 000 indiske muslimer som foretok pilegrimsreisen til Mekka i 2007, reiste omtrent 70 000 med fly og kunne benytte seg av en støtte på mer enn 20 000 rupi per person. (Det gis ingen støtte til de 50 000 andre som reiste med båt.) Men tidligere parlamentsmedlem Syed Shahabuddin påpeker at mange indiske muslimer kommer fra landsbygda, og er ikke engang klar over den statlige støtten. Dermed går mye av disse pengene til en elitegruppe av muslimer som man må kunne anta er de siste som ville trenge skattebetalernes støtte.
Islam i India har også finansiell støtte fra det offentlige skattkammer til de store moskeene, som mottar statlige midler til lønninger, årlig vedlikehold og andre utgifter. Men som ellers finnes det svært lite offentlig tilgjengelig informasjon om dette.
Mela-midler
Situasjonen er enda mer tåkete når det gjelder hinduismen. Trass i den betydelige oppmerksomheten som rettes mot samspillet mellom myndighetene og islam, stilles det sjelden spørsmål ved statlig støtte til hindu- og sikh-pilegrimsreiser, drift av templer og betaling av lønninger til hindu-prester, eller vedlikehold av offentlige områder under arrangementer som Maha- og Ardha-festivalene. (De kristne på sin side hevder at det nesten ikke brukes penger på dem, utover det den indiske arkeologiske inspektøren bruker på verneverdige bygninger i Goa, eller den britiske staten bruker på soldatgraver.)
Som nevnt mottar hinduer statlig støtte til pilegrimsferder til Kailash-fjellet i Pakistan, og det får de fra en rekke forskjellige kilder. Før det første tildeler utenriksdepartementet 3250 rupi til hver Kailash-pilegrim. Delstatsmyndighetene i Uttar Pradesh sper på med 5000 rupi per pilegrim. Delstaten Dehli bidrar med ytterligere 5000 rupi til alle pilegrimer derfra. Likeledes gir Gujarat-myndighetene en pakke til en verdi på 2500 rupi til alle pilegrimer fra den delstaten. Det kan godt være at den slags støtte gis av andre delstater også, men informasjon om det er ikke offentlig tilgjengelig.
Gujarat er et særlig interessant eksempel på offentlige midler som deles ut til hinduistiske formål. BJP-regjeringen i delstaten annonserte i 2001 at den skulle begynne å betale månedlig lønn til hinduistiske prester. I den første fasen skulle hver prest i de 354 delstatsstyrte devashtaner, eller templer, få en månedslønn på omtrent 1200 rupi. Den nylig avdøde Aren Pandya, som den gang var innenriksminister i delstaten med tilleggsansvar for «utvikling av pilegrimsreiser og beskyttelse av kuer», uttalte til media at geistlige fra andre religioner ble betalt enten av styret for det islamske religiøse fondet, kalt Waqf, eller andre fond som driver det aktuelle tempelet eller gudshuset. De nye lønnsutbetalingene var ment å skulle «gi hindu-samfunnet en berettiget følelse av at de også fikk betalt lønn», forklarte Pandya.
Det finnes noe tilgjengelig informasjon om sluttregningen for enorme hinduistiske festivaler, selv om mye av utgiftene simpelthen er rubrisert som «utvikling av infrastruktur». Den kjempemessige, 12-årlige Maha-festivalen i Allahabad, for eksempel, foregår spredt utover et område på 1500 hektar. Under den siste Mela-festivalen i 2001 kunne arrangørene tilby 12 000 kraner med kapasitet til å forsyne festivaldeltakerne med 50,4 millioner liter vann, 450 kilometer elektriske ledninger og 15 000 gatelykter, 70 000 toaletter og 7100 gatefeiere til å samle opp alt søppelet etter et stipulert antall på fem millioner troende. Det var også elleve postkontorer og 3000 midlertidige telefoner på stedet, i tillegg til at 4000 busser og fem tog var rekvirert så lenge melaen varte. Budsjettet for det hele var på 1,2 milliarder rupi - 800 millioner fra delstaten og 400 millioner fra sentralregjeringen. Det omfattet ikke utgiftene til utplassering av 11 000 polititjenestemenn, samt de 40 kompaniene fra Provincial Armed Constabulary og andre paramilitære styrker.
Det var samme sak med Ardha-festivalen i Ujjain i Madhya Pradesh i april 2004. Den gang lovet delstatsminister Uma Bharati at hun ville gjøre alt hun kunne for festivalen, som forventet et innrykk på flere millioner pilegrimer. Bharati fikk til slutt tilleggsbevilgninger fra sentralregjeringen på omkring ti milliarder rupi.
Apropos melaer og pilegrimsferder, så røper ikke myndighetene hvor mye det koster å kringkaste gurubani-hymner fra Det gylne tempel i Amritsar, og de forklarer heller ikke hvorfor enkelte templer og kirkesamfunn får skattefritak på kommersielle aktiviteter som medisinske college og medlemsavgifter eller inngangspenger.
De troendes midler
Forhåpentligvis vil utøvelse av retten til informasjon og innsyn i offentlige dokumenter snart hjelpe publikum til å få full oversikt over de direkte, indirekte og tredjepartsfinansiering av trosutøvelse i India. Eller kanskje ikke?
Rettssystemet selv er ikke fritt fra å sysle med eller legge seg opp i trosspørsmål. Det handler ikke bare om bilder av hinduistiske guddommer i representasjonslokalene i den indiske høyesterett i New Dehli, og ikke heller om den åpenbare religiøse partiskheten hos dommere som K. Srivastava. Problemet er snarere en systematisk mangel på skille mellom religion og både rettsapparatet og andre statlige organer, som bare en årvåken offentlighet kan avsløre.
Men å få oversikt over statlig og privat finansiering av religionsutøvelse i India krever et apparat som ikke engang loven om innsynsrett virker i stand til å gi - i det minste ikke i sin nåværende form, der myndighetenes begrunnelser og offisielle notater holdes utenfor rekkevidde.
Under unntakstilstanden i 1976 fikk Indira Gandhi innført en lov om regulering av bidrag fra utlandet (FCRA). Det var for å holde øye med - og forhindre, om mulig - strømmen av påstått vesteuropeisk finansiering av Gandhi Peace Foundation, men også andre organisasjoner som støttet den populistiske agitasjonen anført av Jayprakash Narayan. FCRA-loven er også blitt brukt i stor utstrekning til å granske kristne prester og nonner, noen få muslimske grupperinger og sekulære organisasjoner som mottar støtte gjennom offisielle kanaler. Men samtidig er pengeoverføringer gjennom hawala-nettverket i stand til å slippe unna lovens kontroll like lettvint som de styrer klar av innenriksministeriets overvåkning. Fersk uoffisiell gransking har avdekket at de utenlandske midlene som kommer store hindutva- og islamske grupperinger i hende gjennom personlige donasjoner og hawala-transaksjoner, beløper seg til flere titalls milliarder dollar.
Indikasjoner på at slike midler er mottatt, kommer bare gjennom synlige bevis på hva pengene er gått til. Det er et vell av tempelskolekomplekser i rundt 100 000 landsbyer i det sentrale India og Gujarat som ikke er blitt finansiert med dokumenterte midler. I Tarai-beltet langs grensen til Nepal vokser samtidig moskeene opp som en synlig rød klut for hindu-aktivister. Og nøyaktig hvem som betaler for massemønstringer til støtte for politisk-religiøse agendaer, forblir et spørsmål som ingen har lyst til å besvare. Mangelen på åpenhet bidrar til økt fundamentalisme av alle avskygninger, finansiert av penger som kommer til landet gjennom tvilsomme kanaler.
Spørsmålet om en sekulær stat i det hele tatt burde tillates å finansiere religiøse aktiviteter, er en del av en omfattende diskusjon om hvordan man helt presist skal definere «sekularisme» i det indiske landskapet. Men det at de politikere som sitter ved makten, potensielt er i stand til å bruke statlige midler til å fremme de religiøse målsetninger deres partier støtter, burde virkelig bekymre både forkjempere for demokratiske rettigheter og sekulære borgere i landet.
Oversatt til Norsk av Hege Mehren
* Adams Bridge er en landformasjon under vann som nesten forbinder Sør-India med Sri Lanka. Ifølge hinduistisk mytologi ble den bygget av guden Ram og hans hær av aper for å kunne overvinne den onde demonen Ravan på Sri Lanka. O.A.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: