I Kallaste, en liten landsby like ved den russiske grensa, ligger mange jorder brakk. Langs veien sitter gamle kvinner og menn og selger løk og agurker. Det er få kunder, men bøndene sitter der stillferdig på små krakker og venter på at forbipasserende skal stoppe og kanskje kjøpe noe. I en butikk har kassaapparatet oppgitt ånden og en gammel kuleramme har kommet til heder og verdighet igjen. Bonden Karl Mangusson sukker lett når han sier: «Livet var mye lettere under sovjettiden, jeg har aldri hatt det så vanskelig som nå. Men jeg vil ikke tilbake. Vi kjempet for friheten og fikk den. Dette er vel prisen vi må betale.»
Det har skjedd store endringer i Estland siden landet oppnådde sin uavhengighet 19. august 1991. Borte er solidariteten som forente nærmest hele befolkningen til kamp mot sovjetstatens miljøødeleggelser og for uavhengighet. Under denne kampen var det et mål å opprette et «grønt» Estland hvor naturen og landsbygda skulle spille en sentral rolle. Men dette synes å være glemt nå.
Kontrasten mellom Kallaste og hovedstaden Tallinn er stor. Den viser at jordbruket og bøndene har vært tapere i overgangen fra en plan- til en markedsstyrt økonomi. I Tallinn er folk i ferd med å glemme de små butikkene. Der handler de på store supermarkeder som selger rette agurker kledd i plastikk fra Nederland. I Tallinn sitter også unge menn i dress og forkynner at noen må bli rike for at flere skal få det bedre. Peep Mardiste er en av dem. Han sitter lett henslengt i en stol på en kafé og sier «jeg støtter trickle down. Jeg synes det er greit at noen blir rike fordi det er de som skal bygge landet, det er derfor viktig med minst mulig reguleringer og byråkratiske begrensninger.»
Sett fra åkeren til Karl Mangusson er situasjonen annerledes. Treskemaskinen hans er stor, og av den gamle sovjetiske typen. Mangusson finner frem en øl som han jekker før han rister på hodet og sier: «Det er vanskelig å drive gårdsbruk i dag. Inntekten dekker omtrent bare kostnadene. Under sovjettiden fikk jeg ihvertfall lønn for arbeidet. Nå har jeg ikke engang råd til å kjøpe nye redskaper.»
Et steinkast unna ligger ruinene av et gammelt kollektivbruk som ble nedlagt da staten trakk seg ut. Mangusson forteller at han var sjef for ett av de første privatiserte kollektivbrukene i 1989. Men etter uavhengigheten ble det umulig å fortsette virksomheten. Det ble slutt på subsidiene fra den estiske staten, og bøndene ville helst drive for seg selv. «I dag er det en tendens til at folk motarbeider hverandre istedenfor å hjelpe hverandre frem. Samarbeid betraktes av mange som noe negativt og forbindes med påtvunget kollektivisme fra sovjetregimet,» sier Mangusson.
Til tross for denne skepsisen har bøndene forsøkt ulike former for samarbeid. Allerede i 1992 ble det startet et kooperativ for lokale bønder. Kooperativet fungerte så lenge det var få medlemmer, men da det ble større ble det for mange stridigheter. Det var vanskelig å dele arbeidsredskaper som traktorer og ploger, for hvem skulle betale om de gikk i stykker? For noen år siden opprettet bøndene i Kallaste også en privat sentral som skulle koordinere jordbruksvirksomheten i området, men denne gikk snart konkurs og ledelsen stakk av med pengene. Dermed mistet mange den siste rest av tro på at slike sentraler og kooperativer kan fungere.
Mangusson bytter stilling før han sier: «Den største utfordringen for bøndene i dag er å etablere en gjensidig tillit og kunnskap om hvordan samarbeid kan gavne den enkelte bonde, uten at han eller hun mister sin individuelle frihet. Gjennom samarbeid kan vi lettere fremme våre politiske krav og rettigheter overfor estiske myndigheter.»
Så vender Mangusson tilbake til treskeren som etterlater seg runde høyballer der den sakte beveger seg over jordet. Langs veien sitter fremdeles bøndene på sine små krakker i håp om å få solgt et par kilo løk og agurker. «Det er selvfølgelig synd at noen må lide for at andre skal få det bedre,» sukker den unge mannen i Tallinn lett.
Tips en venn