Skjebnetimen
- Det blir en stormful seilas, sier mannskapet på Oceanus som består av 13 unge og gamle sjøulker, de fleste med livslang fartstid på sjøen. Mange av de 12 medlemmene av det vitenskapelige teamet ombord sprer seg derfor rundt på Oceanus' tre dekk på jakt etter en liten flik av privatliv før seilasen starter. Her tar de sine siste telefonsamtaler hjem, med ryggen mot regnet mens de roper i vinden.
Forskningsskipet Oceanus har en lengde på 177 fot og veier mer enn 1 000 tonn. Hun er det minste skipet i Woods Hole Oseanografiske Institutts langdistanseflåte som er stasjonært ved Cape Cod, ved kysten av delstaten Massachusetts i USA.
Urolige for været
Jeg har en sterk mistanke om at ingen av oss som er ombord ville hatt noe imot å være med på et av de større fartøyene akkurat denne morgenen. Dårlig vær til havs er nemlig mye verre enn dårlig vær til lands. Sjøen reagerer på vind på en nærmest pyroteknisk måte. Ved vindforhold som knapt nok ville ha fått deg til å kneppe igjen jakken på landjorda, eksploderer den og blir et maritimt motstykke til en brannmur. Ombord på Oceanus er vi på vei mot styrke 9 på Beauforts tolvtrinns skala, noe som tilsvarer liten storm. Før vi legger til kai om en ukes tid, vil vi ha seilet inn i styrke 10 (full storm) og nærmet oss styrke 11 (sterk storm). Styrke 12 tilsvarer en full orkan.
På utsiden av Buzzards bay ved Cape Cod slår syvmeters bølger mot oss. De piskes hvite av vinden, og er lunefulle på en måte som er karakteristisk for det grunne vannet på kontinentalsokkelen. Dønningene kaster seg rett mot kjølen, og Oceanus velter fram og tilbake i korketrekkerbevegelser. Én etter én forsvinner de av oss som ikke er på vakt under dekk, setter opp stormrekkverk ved køyene, fester redningsvestene under kanten av madrassen, klatrer inn og håper på hell, lykke og godt sjømannsskap fra kaptein Lawrence Bearses mannskap på broen.
Uro for været er noe av det som har sendt ekspedisjon til sjøs i utgangspunktet. Ved å studere havets kjemi, noe som har betydning for havstrømmene - og dermed også for været - håper vår ekspedisjonens vitenskapelige leder, Ruth Curry, å få et bedre innblikk i hvordan vi mennesker påvirker sentrale elementer i vårt eget livsopprettholdende system.
Data fra fysisk havforskning, marinbiologi, meterologi, forskning på fiske, breforskning (glasiologi) og andre disipliner viser at havet - som det meste av planeten består av - er i ferd med å forandre seg på alle tenkelige måter.
I løpet av de 25 årene jeg har laget naturdokumentarer, har jeg fått et begrenset, men klart innsyn i disse forandringene. Miljøproblemer i havet som tidligere bare var av lokal utbredelse, har i dag blitt verdensomspennende og som følge av dette avfødes det nye monstre. Ved å tukle med atmosfæren har vi endret havets kjemi på en fundamental måte. Derfor trues livet på jorda, slik vi kjenner det.
Hvert år produserer vi titusenvis av kjemiske forbindelser som forurenser livet i havet. De absorberer PCB og andre miljøgifter og blir til søppelfyllinger i løpet av prosessen.
Skipsflåter som frakter alt fra atomavfall til joggesko på kryss og tvers over verdenshavene, spyr ut drivhusgasser i atmosfæren i mengder som tilsvarer det samlede utslippet fra hele USA.
Ved å fiske hardere, raskere og mer hensynsløst enn tidligere er vi i ferd med å utsette større rovfisk for global utryddelse, selv om fisk er den primære proteinkilden for hvert sjette menneske i verden.
Ved å fylle opp, bunnskrape og forurense havets selvregulerende systemer, reduserer vi korallrev og planteliv og skaper døde soner i havet.
Jeg er bekymret for det jeg ser. Vi bærer havet i oss selv, i vårt blod og i våre øyne. Faktisk ser vi gjennom sjøvann. Men det synes likevel som vi er blinde for havets skjebne.
Tidene forandrer seg
De gamle grekerne betraktet havet som en helhet. De forestilte seg Okeanos som en elv som slynget seg omkring verden. I dag, tre tusen år senere, bekrefter moderne havforskere at verdenshavet er knyttet sammen på en måte som kan minne om et elveløp.
Overflatevannet som vårt skip Oceanus seiler på i Nord-Atlanteren strømmer til Arktis, hvor det blir kaldere og synker. Når det så har nådd bunnen, reverseres vannets bevegelse. Det flyter deretter sørover, gjennom Atlanterhavet, hvor det etterhvert kommer sammen med den sirkulære havstrømmen rundt Antarktis. Til slutt, om 1 200 år fra i dag, vil det samme overflatevannet dukke opp i det nordøstlige Stillehavet og enda noen århundrer fram i tid vil det være tilbake i Nord-Amerika etter, bokstavelig talt, å ha krysset de syv hav.
Eller kanskje vil det ikke det? Tidene forandrer seg.
I 2005 fant forskere ved Scripps Institution of Oceanography og Lawrence Livermore National Laboratory (begge i California i USA) de første sikre bevisene på at verdenshavene er i ferd med å bli varmere. Et symptom som allerede er tydelig er smeltningen av Arktis. Her ble det i fjor registrert rekordlavt isnivå for femte året på rad. Forskere forutser at Arktis mot slutten av dette århundret kommer til å være isfritt om sommeren, og denne utviklingen vil bli forsterket av en like stor reduksjon av isnivået om vinteren. Dette medfører at verdens 22 000 isbjørner og deres primære byttedyr, ringselen - som har tilholdssted på sjøisen - etter all sannsynlighet vil bli utsatt for lokal, eller til og med global utryddelse.
Likevel gjør de åtte nasjonalstatene som omgir Arktis hva de kan for å karre til seg mest mulig av de ressursene som finnes under isen. De konkurrerer om områdets rike olje- og naturgassressurser, som utgjør en fjerdedel av de uutnyttede forekomstene av slike ressurser på verdensbasis. I tillegg kappes de om gull, diamanter og sink, om verdens siste uberørte fiskeområder, om den sagnomsuste Nordvest-passasjen og om andre arktiske handelsruter.
Havet tømmes
Målet med ekspedisjon OC 417 som vi er en del av, er å seile 321 sjømil fra Cape Cod og to-tredjedeler av distansen til Bermuda. I følge tidsplanen skal vi seile utgående 36 timer i strekk, 385 sjømil mot sørøst, før vi begynner å arbeide oss bakover ved å ta vannprøver i overflaten og dypet på 22 forhåndsutvalgte stasjoner. I løpet av en uke skal vi måle temperatur, oksygen, saltholdighet og klorfluorkarboner i vannprøvene - noe som tilsvarer å ta pulsen til havet, lytte til lungene, se på tungen og få det til å si «aaah».
Teknologien vi benytter oss av ombord på Oceanus er den samme som brukes av i hvert fall en del av de fire millioner kommersielle fiskebåtene som for øyeblikket pløyer havet. For ikke lenge siden gikk veksten i utviklingen av maritim teknologi og veksten i de årlige fiskefangstene parallelt. Men år 2000 markerte et avgjørende vendepunkt bort fra dette. De globale fiskefangstene, som vokste mer enn 50 prosent mellom 1950 og 1997, nådde et toppunkt på 96 millioner tonn. Dette til tross for bedre teknologi og mer intensivt fiske.
Deretter har det bare gått nedover. I 2003 sank fangsten med mer enn 3 prosent, til 14 kg per person. En så lav rate hadde man ikke hatt på 40 år. Enda mer alarmerende opplysninger kom i en studie som ble publisert i tidsskriftet Nature i 2001. Her ble det hevdet at den årlige fangsten i virkeligheten hadde sunket mye mer - med omlag 400 000 tonn siden 1988 - et faktum som var blitt tilslørt av feilaktige rapporter fra Kina.
Paradoksalt nok har fiske blitt så effektivt at det er blitt svært ineffektivt. En av de aktivitetene som har bidratt sterkest til dette er linefiske. En enkelt båt kan sette ut en eneste lang line som strekker seg opptil 60 mil og som består av vertikale tverrliner som henger på forskjellige dybder i havet, utrustet med opp til 10 000 kroker som er skapt for å fange flere forskjellige havarter.
Hvert år blir det satt ut omkring 2 milliarder linekroker, primært med sikte på fangst av sverdfisk og tunfisk. Men det er også mange andre arter som går med i dragsuget. Hvert år mister rundt 40 000 sjøskilpadder, 300 000 sjøfugler og millioner av haier livet, som følge av linefiske. Disse uønskede artene kastes tilbake sjøen, døde eller døende, og utgjør minst 25 prosent av den årlige fangsten.
Linefiske til havs er den mest brukte fiskemetoden i verden. Den pågår i alle havområder, utenom de som omkranser polområdene. Men der man engang fanget 10 fisk for hver 100. krok, er man i dag heldige dersom man fanger én.
Dette viser at havet er i ferd med å bli tomt.
Medvirkende til disse ødeleggelsene er også trålere, som annethvert år trekker sine nett tvers over hver eneste kvadratcentimer av kontinentalsoklene. I enkelte regioner tråles det til og med mange ganger i løpet av en sesong, og hvert eneste år ødelegger trålere et område som er 150 ganger større enn det som blir utsatt for skogshogst på landjorda. De kan betraktes som havets bulldosere.
Hemningsløs viltjakt
Ved siden av linefiske og tråling har vi drivgarn - nærmest usynlige tepper som vikler seg rundt livet i havet. I Nord-Amerika settes det ut milelange drivgarn for hai og breiflabb, 500 meter under overflaten. Her overlater man dem til seg selv, slik at de kan flyte rundt og sirkle inn vilkårlig liv. Der hvor denne aktiviteten foregår i smult farvann går drivgarn ofte tapt, hvis man ikke da bare gir opp å finne dem. De fortsetter å bli fylt med bytte og tiltrekker seg rovdyr. Også disse ender opp med å bli fanget, og tiltrekker seg dermed enda flere rovdyr. Siden de er laget av ikke-nedbrytbart materiale kan slike spøkelsesgarn flyte omkring på dypet i flere år, med marerittaktig effektivitet.
Fisking gir en levende illustrasjon på hvor forskjellige holdninger vi har til dyr på land og livet i havet. I dag avstår vi fra å jakte hemningsløst på viltbestander for matens skyld. Tenk dersom man hadde slaktet hundrevis av løver eller flere tonn bjørner, antiloper, hjort, ulver, vaskebjørner og villsvin i regjeringssubsidierte operasjoner! Det er faktisk nettopp dette som skjer i havet, hvor verdens nasjoner gir støtte til 25 til 40 prosent av den samlede fiskerinæringen.
Mens rike fiskere jakter på stadig minkende bestander ved hjelp av ny teknologi, opererer gjerne fattige fiskere med brutal snarrådighet, hvilket inkluderer gift og eksplosiver. Dette har ført til noe som kan kalles for «malthusiansk overfiske». Det vil si at fiskevirksomheten i et område når et toppunkt, men at den likevel fortsetter ved hjelp av stadig mer brutale og desperate metoder. Resultatet blir til slutt er en radikal desimering av disse artene og de økosystemene de inngår i.
Fattige fiskere gjør i stor grad dette for å møte kravene til rike nasjonalstater. De må forsyne USA med akvariefisk og levere matfisk til Hong Kong. Siden etterspørselen vokser, noe som er direkte forbundet med artenes nedgang, blir mange fiskearter fisket opp i gyteperioden. Dermed kan hele den voksne bestanden bli utslettet sammen med sine potensielle etterkommere. Enkelte korallrevarter har blitt utryddet på denne måten etter bare én til to klekkesesonger
Akkurat som på land er vernede områder den beste metoden for å beskytte livet i havet. I 2003 listet World Conservation Union opp totalt 102 102 vernede områder på verdensbasis. Men bare 4 116 av disse var lokalisert i havet. 11,5 prosent av landjorda har blitt gitt en eller annen form for beskyttelse, mot bare 0,5 prosent av verdenshavet. For å oppnå likevekt, må vi opprette 23 ganger så mange sjøreservater og fralandsnasjonalparker. Muligens må vi opprette enda flere siden de ulike forurensningskildene i havet er tettere bundet sammen, og de ulike områdene er mer avhengig av hverandres skjebne enn hva tilfellet er på landjorda.
Alt ender i havet
Miljøpioneren Rachel Carson skrev om havet at det «i sin mystiske fortid bar på alle de dunkle hemmelighetene til livets opprinnelse, og at det kan hende at det til slutt, etter mange mutasjoner, mottar de døde etterlevningene av det samme livet. For alt vender til syvende og sist tilbake til havet, til Okeanos, verdenselven.»
Også vi vender tilbake til sjøen i form av ulike etterlatenskaper, blant annet i form av utslipp i atmosfæren. Sverige har for eksempel beregnet at landets 8,9 millioner mennesker bærer 2,8 tonn plomber i munnen som inneholder kvikksølv. Mye av dette vil etter hvert finne veien til luften via krematorier.
Utslipp fra krematorier utgjør en liten, men voksende andel av den samlede globale kvikksølvforurensningen. Det meste går inn i næringskjeden som et biologisk aktivt derivat fra inorganisk kvikksølv, som blir sluppet ut fra fabrikker tilknyttet kull- og klorinindustrien. Kvikksølvet oksiderer i atmosfæren, og faller deretter ned som regndråper. Mye av det ender dermed opp på hav- og sjøbunnen, og her konverterer vannbakteriene det til farlig metylkvikksølv. Disse bakteriene blir videre spist av av plankton, som igjen blir spist av fisk, som fortæres av større fisk. For hvert trinn i næringskjeden akkumuleres kvikksølvet. Dermed kan dyrene som er øverst i næringskjeden, som tunfisk og hval, bære på en mengde kvikksølv som er opp til en million ganger høyere enn i vannet rundt dem.
Det gjør også vi. Helseundersøkelser viser at kvikksølvnivået blant mennesker bosatt på den nordlige halvkule er høyt nok til å forårsake nevrologiske forstyrrelser, mens en lokal undersøkelse fra Hong Kong påpekte at 10 prosent av elevene ved de videregående skolene lider av kvikksølvforurensning etter å ha spist tunfisk og sverdfisk. EU oppfordrer gravide kvinner til å begrense inntaket av slike arter, fordi det kan påføre fosteret hjerneskader. Også mat- og legemiddeltilsynet i USA advarer gravide og ammende kvinner og små barn mot å spise sverdfisk, hai og kongemakrell, selv om en mektig lobbygruppe har lyktes i å holde tunfisken ute av denne listen.
SOS-signaler overalt
For flere år siden, mens jeg filmet ombord på en liten seilbåt ved Turks og Caicos, sørøst for Bahamas,, oppdaget mannskapet en flaske med en papirlapp som fløt milevis fra land. Siden vi ikke hadde redskaper innen rekkevidde til å åpne den fastspente korken, tok kapteinen flasken med akterut. Han holdt den støtt i bølgeslagene, og med et slag fra en hammer slo han glasset i tusen knas. Uheldigvis flagret papiret overbord og selv om fire av oss stupte ut i vannet, fikk ingen tak i papiret som forsvant med undervannsstrømmene.
I dag går vi glipp av mange budskap, selv de som blir skylt i land. Dersom du går deg en tur langs en hvilken som helst strand, vil du antakelig finne små SOS-signaler: Sjøfugl som har druknet i fiskegarn, plastikk, vrakgods, oljesøl og last fra containere som har blitt kastet på sjøen.
Støy er det siste overgrepet. Blant annet lavfrekvente ekkolodd (LFA) som tas i bruk av militæret for å oppdage ubåter, og av olje- og gassindustrien for å finne fossilt brennstoff. Slike ekkolodd har et lydnivå som er det høyeste som noen gang har vært plassert ut i havet, og snart kan de være å finne i mer 80 prosent av verdenshavet.
Med lydsignal på nærmere 230 desibel er de sterke nok til å ta livet av hvaler og delfiner. Endel uheldige mennesker som har befunnet seg i vannet i nærheten av LFA-tester har opplevd lungevibrasjoner, anfall, desorientering og kvalme. Ingen kan vite hva slags virkninger disse ekstreme lydene har for mesteparten av livet i havet, som «ser» under vann ved hjelp av sin hørsel.
I tillegg ser plastiske giftstoffer ut som objekter som er vanlige på sjøen. David Barnes ved British Antarctic Survey har registrert at virvelløse skapninger som ofte fester seg på flytende tre eller pimpstein, i økende grad har begynt å henge seg på flytende plast. Det økte nærværet av slike «transportmidler» har fordoblet spredningen av eksotiske arter til subtropiske soner, og mer enn tredoblet slike arter ved høyere breddegrader. Dette truer det biologiske mangfoldet over hele kloden. Ofte forveksler fisk og virvelløse dyr klumper av delvis forfallen plast med dyreplankton, og sluker disse. Resultatet er at de forgifter seg selv og alle som spiser dem. Havskilpadder og sjøpattedyr omkommer fordi de konsumerer plastposer som minner om glassmaneter.
Havets makt over livet
En overbevisende studie gjennomført av National Center for Atmospheric Research i Colorado, USA hevder at global oppvarming, og ikke en kollisjon med en asteroide, utløste den mest omfattende uttryddelsen i klodens historie for 251 millioner år siden - i overgangen mellom tidsepokene perm og trias, lenge før dinosaurene døde ut. Atmosfærisk Co2, som ble antent av massive vulkanutbrudd i Sibir, varmet opp havet helt ned til 3000 meter, økte saltholdigheten, avstengte hele havstrekninger og lagret oksygen og næringsstoffer så langt under overflaten at mye av verdenshavet ble en oksygenløs, død sone.
I denne tilstanden, hvor det nesten ikke fantes liv liv i havet som kunne ta opp karbondioksid i atmosfæren, akselerte den globale oppvarmingen. Resultatet ble en massedød som til syvende og sist truet med å ødelegge alt liv på jorden. Fem prosent av alle sjøarter og 70 prosent av alle landdyr ble utslettet, og sopp begynte å dominere verden i en lang periode.
Tilbake på Oceanus i den stormfulle Nord-Atlanteren, har vi til slutt nådd fram til Golfstrømmen. Her er havet dypere og det gjør seilasen litt roligere. Omringet av truende mørke skyer, styrtregn og lynnedslag på alle kanter, kan vi nå nyte en time eller to i sollys. I 2005 gjennomførte et britisk havforskerteam en undersøkelse tilsvarende den som vi foretar på vår ekspedisjon. De presenterte funn som tydet på at sirkulasjon i Golfstrømmen som holder Nord-Atlanteren varm, var redusert med 30 prosent. Selv om den tilsynelatende fortsatt strømmer som vanlig, gjennomgår vannet på dypet massive endringer i det stille.
Stormen som raser omkring oss ombord på Oceanus er vakker og tilsynelatende håndterlig, helt til vinden som blåser jevnt i 40 knop igjen øker kraftig og river opp hele havoverflaten.. Ulingen tiltar og brytes opp i dype og høystemte toner. Lavtrykksstormene har smeltet sammen, bokstavelig talt over hodene våre. I løpet av en time beveger vi oss sørover så fort Oceanus makter å gå.
Ingen som overlever på havet kan la være å føle en ærefrykt overfor dets makt over livet.
Tips en venn