Afrikanske kvinner tatt initiativ til og ledet kamper for frihet og menneskerettigheter gjennom en historie preget av slaveri, kolonisering og apartheid. Denne lange kampen burde gitt afrikanere og afrikanske kvinner anerkjennelse og solidaritet fra progressive krefter over hele verden som revolusjonære frontfigurer. Dessverre blir de ofte glemt. Kvinnebevegelsen i Vesten førte en kamp for viktige sivile rettigheter som stemmerett, rett til utdanning og rett til arbeid. I dag blir de afrikanske samfunnene berøvet både disse rettighetene og mer grunnleggende rettigheter som mat, klær og bolig på grunn av den økonomiske liberaliseringspolitikken som påtvinges afrikanere av Verdensbanken og det Internasjonale Valutafondet (IMF). Globaliseringen av nyliberalismen har ført til nyslaveri og rekolonisering av Afrika.
SOLIDARITET MED BYGDE-AFRIKA
Som en følge av utviklingsprogrammer styrt utenfra, har tunge investeringer og utvikling av høyteknologiske kommunikasjonssystemer fått førsteprioritet i afrikanske departementer, mens landbrukssektoren har blitt neglisjert. En nødvendig utvikling av landbruket, solid forankret i lokal økonomi og kultur, har blitt avvist til fordel for å dumpe datamaskiner og internett i hodet på folk. Den afrikanske landsbygda har en underutviklet infrastruktur, og befolkningen konsentrerer seg i stor grad om å få dekket primærbehovene. Her er it-utvikling irrelevant, mens det er et prekært behov for en revolusjon av landbruket.
Den underutviklete afrikanske landsbygda er stedet der de fleste afrikanere bor og stedet der rotekte afrikansk kultur holdes i hevd. Men samtidig er den et sted der sentralmakten knapt nok er synlig, og slik sett er det riktig å si at afrikanske lokalsamfunn er desentralisert. Dette er likevel en annen form for desentralisering enn den som it-entusiastene snakker om i litt mystiske vendinger når de beskriver hvordan beslutningsprosessene innen internasjonal økonomi er i ferd med å bli desentralisert og globalisert. Sett fra Sør ser det tvert imot ut som den private økonomiske sektoren er svært så sentralisert til et nettverk av transnasjonale selskaper, finanshus, handelsorganisasjoner og regjeringskontorer i Nord.
Denne globale kapitalismen kan muligens målbære en modernitet som uttrykker et spesielt økonomisk og kulturelt system, men den ekskluderer mange av dagens ulike kulturuttrykk. Afrika er rikt på kultur og ressurser og vil utvikle seg bedre hvis kontinentets egne kvinner og menn får være i fred til selv å bestemme hvilke utviklingsvisjoner som skal ligge til grunn for bruken av denne rikdommen. Lokale kulturer, stadig med kvinner i første linje, kjemper da også mot globaliseringen gjennom å stole på egne krefter, være selvforsynte og ved å utvikle lokalsamfunn som ikke er fullstendig avhengig av utviklingsbistand. Jeg mener derfor at globaliseringen fremdeles ikke har tatt helt over, og vi kan fortsatt skrive om motstand og solidaritet. Framtiden bør ligge i samarbeid og en aktiv og åpen utveksling av tanker og ideer mellom ulike samfunn og ulike grupperinger. Men det er et problem at disse samfunnene er så ulike og samtidig langt fra jevnbyrdige. Vi har alvorlige problemer med mannsdominans og kjønnsdiskriminering. Kvinner og deres tanker om demokrati, samfunn og kultur må inkluderes for å oppnå sosial fornyelse. I en slik situasjon er det viktig med solidaritet. Det Afrika trenger fra sine intellektuelle (kvinner og menn) er tydelige budskap som kan skjerpe vår samhørighet og selvbevissthet som afrikanere. På grunn av sine erfaringer med slaveri, kolonialisme og apartheid, trenger Afrika positive budskap som uttrykker solidaritet med de undertrykte for mobilisering i den pågående anti-imperialistiske kampen.
SATS PÅ LOKALDEMOKRATI
Mange afrikanske samfunn mangler lokale styresett som kan sørge for demokratiske sivile rom som favner bredt nok til å bygge bro over gruppebaserte konflikter og særinteresser. Vesten bør støtte lokale styreformer med ekte, demokratiske institusjoner og reelle muligheter for gjensidig påvirkning, i stedet for å skru utviklingen i Afrika tilbake gjennom globalisering og støtte til korrupte diktatorer og ikke-statlige organisasjoner finansiert fra utlandet. I samarbeid med et opplyst afrikansk lederskap, ville FN kunne mobilisere ressurser for å bygge sterke lokale styresett. Internasjonale progressive grupper kunne virkelig gjort mye for å demokratisere afrikanske samfunn gjennom en kampanje for retten til et demokratisk og effektivt lokalt selvstyre i Afrikas tusenvis av landsbyer. Deretter kan vi overlate resten til lokale krefter.
Tips en venn