Leif Vetlesen (80), Den norske hjelpekomite for Spania
- Jeg var 15 år da Franco startet borgerkrigen i Spania. At det spanske folk og deres lovlig valgte regjering skulle stå alene mot fascismen, uten solid internasjonal solidarisk støtte, provoserte meg kraftig, sier Spaniaveteranen Leif Vetlesen. Ikke lenge etter troppet han derfor opp på NKPs aviskontor i Grensen for å melde seg til Den internasjonale brigade.
- Jeg løy på alderen, men ble gjennomskuet og fikk ikke reise; i stedet ble jeg forespurt om å avlytte noen nazister på en kafé, sier Vetlesen med et smil.
Under borgerkrigen var Vetlesen aktiv i solidaritetsarbeid for Spania her hjemme.
Hvorfor engasjerte den spanske borgerkrigen?
- Solidariteten med Spania var spesiell, den engasjerte dypt og bredt. Det var vanskelig å sitte i Norge å være passiv tilskuer til grusomhetene. Og denne krigen gjaldt noe mer enn maktskifte på toppen; den gjaldt livssyn, menneskeoppfatning, tro og idealer. Dette var ikke bare spanjolenes kamp mot fascismen; det var verdier som alle i Europa ville kjempe for, forteller Vetlesen, som under andre verdenskrig selv kjempet mot nazismen, som sjømann.
I et informasjonshefte Vetlesen har gitt ut, står det om en familiefar som ble konfrontert med at det var ille å forlate kone og barn for å dra til Spania, hvorpå faren svarte: «Men det er jo for deres skyld jeg gjør det!» En annen skrev hjem: «Jeg har reist til Spania fordi jeg er glad i livet (det vil si: ikke akkurat mitt eget). For livet det er alle menneskers ve og vel.» I 1987 satte han solidaritetsarbeidet med Spania på dagsorden igjen, ved å ta initiativ til å stifte Komiteen for Spaniakjempernes minnesmerke.
- Slike monumenter er viktige, de forteller en historie som ikke må gå i glemmeboka, sier han, og blir fort blank i øynene når han forteller om menneskeskjebner som har gjort inntrykk og inspirert ham til fortsatt solidarisk arbeid. I 1989 ble monumentet over de internasjonale brigadene avduket i Birkelunden i Oslo. Den gløden som Spania-saken tente, har hatt gode kår opp gjennom Vetlesens liv, og solidaritet som virkemiddel har alltid vært viktig for den fargerike og engasjerte 80-åringen. Som en hilsen til dagens unge, sier han:
- Hva du gjør, er viktigere enn hva du tjener. Solidaritet er å gi av seg selv. Men å engasjere seg for andre mennesker er også en berikelse for eget liv, mye mer enn hva penger noensinne kan gi.
Egil Hovdenak (74), Kvekerhjelpen til Algerie
- Etter noen år i fredsbevegelsen her hjemme, ville jeg ut i verden å gjøre noe praktisk. I 1953 ble jeg derfor med på en leir i Algerie gjennom Internasjonal Dugnad, og jobbet i ett år med blant annet førstehjelpsarbeid og veibygging. Kolonialismens urettferdighet var så tydelig, og dette engasjerte meg, forteller Egil Hovdenak.
Da Algerie ble uavhengig i 1962, var behovene for gjenoppbygging enorme, og gjennom Kvekerhjelpen tok Hovdenak initiativ til å starte opp prosjekter i provinsen Kabylia. Grunnleggende for kvekernes arbeid er praktisk tjeneste for medmennesker, og i 1963 var en norsk gruppe på ti på plass i landsbyen Ouacif, blant andre Hovdenak med kona Turid og deres barn.
Hvordan foregikk solidaritetsarbeidet med Algerie?
- Arbeidet var på sett og vis et slags eksperiment; vi hadde ingen modeller eller «ferdigløsninger ». Men grunnprinsippet var at prosjektene skulle gjennomføres i dialog og samarbeid med lokalbefolkningen. Vi var med å koordinere helsearbeid, skolegjenoppbygging og arbeidet for å sikre rent vann. At solidaritet dreier seg om likeverd, kommer klart fram når Hovdenak forteller om arbeidet i Algerie. At familien ikke bodde i noe «bistandspalass», og at de drakk vann fra samme brønner og kjøpte mat på samme markeder som lokalbefolkningen, vitner om at teori ble til praksis.
- Vi følte oss som en del av lokalsamfunnet i de seks årene vi bodde der, og ble invitert i alt fra bryllups- til omskjæringsseremonier, forteller Hovdenak.
- Arbeidet fikk også en politisk komponent etter hvert. Som representant for Kvekerhjelpen ble jeg oppfattet som «nøytral», og var velkommen til å delta i forhandlinger mellom regjeringen og opprørerne. Men ensidig vekt på diplomati uten å bygge opp ressurser nedenfra, er et skjørt grunnlag for fred, presiserer Hovdenak.
Hvordan var opinionen i Norge?
- Algeriekomiteen organiserte innsamlingsaksjoner til humanitært hjelpearbeid, men ellers var ikke gjenoppbygging av et krigsherjet land verken da eller nå noe salgbart nyhetsstoff. På skolene ble imidlertid Algerie satt på dagsorden i 1964 da Operasjon Dagsverk-midlene gikk til Algerie gjennom Kvekerhjelpen.
En hilsen til dagens unge aktivister?
- Tenk langsiktig og helhetlig; tiden for tilfeldige og kortsiktige prosjekter er forbi. God bakgrunnskunnskap er viktig, også for å kunne påvirke norske myndigheter og for kunne demonstrere alternativer. Og ikke la det gå sport i protester: si JA! også , ikke bare NEI, oppfordrer Hovdenak med et smil.
Inger Selsjord (51), Solidaritetskomiteen for Vietnam
- Det var bevissthet og kunnskap om at USAs krigføring i Vietnam var feil som engasjerte meg i 1968, men også en voksende forståelse av at kapitalisme førte til imperialisme og at det var nødvendig å kjempe for rettferdighet, sier Inger Selsjord. Solidaritetskomiteen for Vietnam hadde humanisme, pasifisme og anti-imperialisme som hovedmål.
- Vi krevde at USA måtte ut av Indokina og ønsket å samle flest mulig under denne parolen. For å oppnå dette drev vi med informasjonsarbeid, og vi hadde alltid hendene fulle av trykksverte. Vi delte ut løpesedler, sto på stands og organiserte demonstrasjoner etter hvert som vi fikk nyheter fra Vietnamkrigen, forteller hun. Komiteen publiserte også blader som ble solgt på dørene og arrangerte temakvelder for å diskutere det som skjedde.
- Også samlet vi inn over 500 000 kroner som vi overleverte til den revolusjonære regjeringen i Vietnam. En grunn til at vi var så sterke var at vi vektla personlig kontakt med folk når vi skulle mobilisere. Vi hadde jo ingen mulighet til å komme ut i media.
Hva tenker du om dagens situasjon?
- Det er litt rart at USA som lot 50 000 - 60 000 soldater dø under Vietnamkrigen ikke er mer ydmyke overfor Afghanistan. Når Bush snakker om terrorisme er det som å høre presidentene i USA på 70- tallet. Da var det også demokratiet som skulle forsvares. I dag ser det ut til at USA har endret definisjonen av fiendebildet fra kommunisme til terrorisme. Det som er bra i dag er den hurtig fremvoksende kritiske opinionen som viser at vi har lært litt av historien.
Hva er viktig for solidaritetsarbeidet fremover?
- Det er nødvendig å protestere mot USAs hegemoni og overlegne holdning som verdenspoliti. Vi må sette søkelyset på årsakene til terrorismens framvekst. Videre er det viktig å formidle at et menneskeliv på den andre siden av kloden er like viktig som et liv her. Men aller viktigst er det å spre kunnskap om hvordan folk i andre deler av verden har det og hvordan de tenker. Dette er jo selve utgangspunktet for solidaritetsarbeidet.
Olaf Svorstøl (59), Chilekomiteen
- Vi var en gruppe som hadde fulgt den politiske utviklingen i Chile siden Allendes sosialistiske styre kom til makten i 1970. Vi var opptatt av at flest mulig skulle ha det bra og mente at kommunismen var veien å gå for å oppnå dette. Det at jeg er halvt venezuelansk, og dermed spesielt opptatt av de latinamerikanske landene, var også av betydning for mitt engasjement. I tillegg var jeg medlem av AKP som jo arbeidet for internasjonal solidaritet, sier Olaf Svorstøl.
- Chilekomiteen ble etablert dagene etter den 11. september 1973, fortsetter han. Det var den dagen Allende ble drept under et blodig statskupp og makten ble overtatt av Pinochets militærjunta. Chilekomiteen organiserte umiddelbart demonstrasjoner ved Universitetsplassen. Kravene var at Norge skulle bryte sine diplomatiske forbindelser til Chile. Senere samlet vi inn over 100 000 kroner, som ble gitt til de partiene vi støttet i Chile. Vi drev også med informasjonsarbeid og ga ut informasjonshefter og aviser. I tillegg jobbet vi for å starte lokallag over hele Norge.
Hva gjorde sterkest inntrykk under arbeidet i Chilekomiteen?
- Det må være møtet med den legendariske sosialistiske lederen Mario Palestro. Han var en av Chiles fem mest ettersøkte personer etter kuppet. Palestro inviterte meg til Chile i 1990 for å takke meg for arbeidet vårt. I tre hele døgn viste han meg rundt i Santiago. Jeg sov bare syv timer på de tre døgnene. En annen sterk opplevelse var møtet med Sheila Cassidy som ble arrestert og torturert fordi hun som lege hadde behandlet en revolusjonær. Møtet med personer som Julio Marenales og Richardo Cohen som satt fengslet i henholdsvis 17 og 12 år var også sterke opplevelser.
Hva tenker du om dagens situasjon?
- Det er synd at USA bruker militære midler selv når folk ønsker å forhandle. I 1973 bombet USA Chile for å avskaffe Allendes regjering, i dag bomber de Afghanistan. I Latin-Amerika har den 11. september helt siden 1973 stått som symbolet på hvordan USA bruker alle midler for å opprettholde sin politiske og økonomiske makt. Handlingene etter den 11. september 2001 viser at dette fortsetter.
Hva er viktig for solidaritetsarbeidet fremover?
- Det er viktig å fortsette solidaritetsarbeidet overfor de latinamerikanske landene. Spesielt viktig er det å støtte opp om Colombia. Hvis Colombia faller for imperialismen vil dette kunne gi en dominoeffekt der resten av Latin Amerika også gir etter.
Tips en venn