Fillipinene
Filippinene er på en og samme tid et utviklingsland, hvor 40 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og samtidig et land hvor store deler av befolkningen tilsynelatende lever i relativ velstand. FNs Human Development Report regner Filippinene som et middels utviklet land, og plasserer det på 84. plass blant totalt 177 rangerte land.
Spansk og amerikansk koloni
Filippinene er oppkalt etter den tidligere spanske Kong Filip, og landet ble «oppdaget» av Ferdinand Magellan i 1521, som noen år senere ble drept etter en konflikt med den lokale høvdingen Lapu-Lapu. Men koloniseringsprosessen gikk fremover. I 1571 ble hovedstaden Manila grunnlagt, og Filippinene ble etter hvert innlemmet i det som ble kalt «Nye Spania». Øyriket kom ikke ut av spansk kontroll før Spania overførte eiendomsretten til USA i 1899. Helt frem til etter andre verdenskrig var Filippinene en koloni under USA. Den fjerde juli 1946 fikk Filippinene sin selvstendighet.
Hybridkultur
Kolonitiden og den senere USA-dominansen, har medført at Filippinene har fått et sterkt kulturelt hybridpreg. Man kan finne spansk språk- og kulturarv, side ved side med nordamerikansk konsumkultur. Filippinere er såpass vant til å turnere forskjellige språk at det er oppstått et eget begrep («taglish»), som er betegnelsen på en blanding av filippinsk (tagalog) og engelsk. Det politiske systemet på Filippinene er modellert etter det amerikanske, med en direkte valgt president som er statsoverhode, regjeringsleder og øverstkommanderende for landets væpnede styrker. Men påvirkningen fra kolonitiden er også synlig i det daglige. Reiser du fra sentrum i en av de store byene kan du bevege deg fra spansk-meksikanske kolonistil-bygninger, forbi vestlig influerte kontorbygg, til boligområder utenfor byene som er ofte kan være «gated communities» i tradisjonell, amerikansk forstadsstil. Og ikke langt unna finner du garantert en «Shopping Mall», akkurat som i midtvesten.
Enorm statsgjeld
Men den relativt privilegerte tilværelsen man kan finne i Manilas suburbia, lyver egentlig om landets økonomiske situasjon. Den filippinske stat har over mange år budsjettert med så enorme underskudd at store deler av statsbudsjettet går til å betjene utenlandsgjeld. I 2006 utgjorde denne gjelden utrolige 70 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Under den sittende presidenten Gloria macapagal Arroyo har ikke dette endret seg stort, men der er innført en ny merverdiavgift som skal øke landets inntekter. Internasjonale kredittinstitusjoner ser nå mer positivt på mulighetene til å betjene utenlandsgjelden.
Et land av migranter
Filippinere er blant de nasjonaliteter som i størst grad migrerer fra hjemlandet. Myndighetene på Filippinene i årevis ført en bevisst politikk for å eksportere arbeidskraft. Og selv om ekspertene strides om hvorvidt landet har nok høytutdannede til å bære den store eksporten av blant annet sykepleiere, så har Filippinene fremdeles et betydelig befolkningsoverskudd. Motivasjonen for politikken er primært økonomisk: Reiser en filippiner ut i verden for å jobbe, kan man regne det som nesten sikkert at vedkommende jevnlig vil sende hjem penger til familien. Landet har etter hvert gjort seg avhengig av disse pengeoverføringene fra diaspora-filippinere. Dette fenomenet, som omtales som «remittances», vet man forholdsvis lite om. Men man vet at det er snakk om betydelig beløp, som på verdensbasis overskygger beløpene som brukes på mellomstatlig utviklingshjelp.
Også filippinere i Norge er flittige til å dele rikdommen med familien i hjemlandet: I 2003 sendte filippinere i Norge over 83 millioner norske kroner til hjemlandet, tilsvarende 1200 kroner i måneden for hver filippinsk innvandrer i Norge.
Politiske problemer og opposisjon
President Gloria Macapagal Arroyo har i likhet med sine forgjengere blitt utsatt for mye og sterk kritikk, ikke minst fordi det under hennes periode har vært en sterk økning i antallet politisk motiverte drap. I alt er hundrevis av politiske aktivister blitt drept siden hun tok over etter sin forgjenger Joseph Estrada i 2001. Mange har også opplevd uberettiget arrestasjon og tortur.
Situasjonen regnes som prekær, og det er avdekket av landets sikkerhetstjenester har vært involvert i drap, forsvinninger og tortur på blant annet venstreorienterte og islamister. Arroyo har angivelg forsøkt å komme problemet til livs, blant annet ved å nedsette granskingskommisjoner. Men drapene og forsvinningene fortsetter. Det er blitt avholdt mange og til dels hyppige protestdemonstrasjoner mot Gloria Arroyos styre, blant annet på bakgrunn av problemet med drap og forsvinninger. Selv om det så langt ikke har vært en alvorlig trussel mot hennes stilling, har folket på Filippinene en tradisjon for å kaste presidenter man ikke kommer overens med.
Filmstjerne-president SMS-avsatt
Den tidligere filmstjernen Joseph Estrada som ble valgt til president i 1998, ble ikke anklaget for like alvorlige ting som Arroyo. Like fullt ble han ble stilt for riksrett, mistenkt for økonomisk korrupsjon. Det folkelige engasjementet mot ham ble etterhvert sterkt, og da riksrettsaken mot Estrada kollapset når et flertall av dommerne stemte mot å undersøke et helt avgjørende bevis i saken, begynte protestene med en styrke og umiddelbarhet som overrasket mange.
Undersøkelser viste senere at antallet SMSer sendt fra vanlige mobiltelefoner mer enn doblet seg øyeblikkelig etter kunngjøringen av beslutningen. Og trykket holdt seg helt til Estrada kunngjorde sin avgang en uke senere. Hver dag den uken lå antallet sendte SMS på 70 millioner per dag, mot normalt 30. I dag regner man med at en viktig årsak til den raske mobiliseringen av demonstranter var kjedebrev sendt via SMS hvor det ble oppfordret til å demonstrere. Dermed kan man si at Filippinene ble et slags foregangsland i bruk av kommunikasjonsteknologi for å uttrykke folkelig protest mot myndigheters maktmisbruk. Senere har det samme skjedd flere ganger i Kina og i Ukraina under den Oransje Revolusjonen.
Tips en venn