På kontoret til statssekretær i Utenriksdepartementet Sigrunn Møgedal benker vi oss rundt møtebordet. Jakten på enighet og uenighet i arbeidet mot aids kan begynne:
X: - Det er minst ti år siden vi ble klar over aids-epidemiens katastrofale konsekvenser. Når man nå vil intensiverer arbeidet mot hiv/aids, er det uttrykk for et gigantisk nederlag i denne kampen til nå?
- Jeg tror at når historien skal skrives om kampen mot hiv og aids vil vi se at det er anledninger som ikke ble brukt, begynner statssekretær Sigrunn Møgedal.
- Det er mer enn ti år siden dette startet. Det fantes penger, og det fantes vilje, i donorlandene de første årene. Med pengene kom samtidig et mylder av ulike aktørene på banen, fra amerikanske immunologiforskere til frivillige organisasjoner - som maur søkte de til territoriet! Men man manglet oversikt over hva slags tiltak som faktisk måtte til, og erfaringene fra disse årene er at pengene ikke kom fram dit de måtte ha nådd for å for å få effekt på bakken. Tiltakene var ikke tilpasset flaskehalsene i systemet. Man skulle nå alle fra lastebilsjåfører til prester, det var en enorm oppgave, og motbør førte etterhvert til redusert satsing på dette feltet.
- Jeg tror mange rett og slett ikke vekkes av annet enn de enorme tallene for hvor mange som er rammet, skyter Harald Gundersen fra Changemaker inn.
- Tallene har eksplodert i forhold til det man antok for bare noen år siden. Men fortsatt er dette nytt, det er mye vi ikke vet.
- Da UNAIDS ble opprettet i 1996, var man svært opptatt av å få alle de ulike instanser som var involvert til å trekke i samme retning, fortsetter Møgedal.
- For meg er dette et stort spørsmål, at vi har latt alle disse årene gå. Det fantes vilje i donorlandene, men mange av de rammede landene manglet politisk vilje til å gjøre noe. Selv om Norge var tungt inne i Global Program of Aids fra starten, brant vi oss litt i første fase og det er først de siste årene vi har blitt en pådriver. Nå arbeider vi på alle plan i UD og NORAD, vi bringer det inn i arbeidet i sikkerhetsrådet og vi samarbeider med frivillige organisasjoner.
- Det er vanskelig å være uenig i regjeringens aids-politikk, sier Harald Gundersen.
- Den er faktisk bra. Det er veldig bra at de samarbeider bredt, også med frivillige organisasjoner. På denne måten utfyller vi hverandre. For eksempel var det flott at bistandsminister Sydnes hadde med seg NGO-representanter til aids-konferansen nylig, sier han.
"Det er i dag ikke mulig å drive utviklingssamarbeid uten samtidig å forholde seg til [hiv/aids]." Fra intern handlingsplan for intensivert innsats mot hiv/aids i NORADs virksomhet 2001 - Ja, samarbeidet med frivillige organisasjoner er viktig, supplerer Sigrunn Møgedal.
-De som sitter ute blant annet i organisasjonene har et stort nettverk av folk i landene som det er viktig å ha med seg.
- Når UD og NORAD nå intensiverer innsatsen, hva går den nye satsingen på bekostning av?
- Satsingen på vaksine er nye midler, det kan vi dokumentere, svarer Sigrunn Møgedal raskt.
-Det er satt av en milliard kroner til dette, men om alt skal gå inn i det globale helsefondet som ble annonsert under G8-møtet i Genova i sommer får vi se på når det blir klarere hvordan fondet skal arbeide. Jeg ver at mange organisasjoner har kritisert fondet, både fordi en milliard dollar er lite penger i denne sammenhengen og fordi man har sett at noen land henter midlene til fondet fra sine bistandsmidler slik at innsatsen samlet ikke øker - de bare flytter penger. Og for øvrig er vi opptatt av at den økte innsatsen skal være fokusert, og vi må få til synergi med andre programmer. Men du kan selvsagt si at hadde det ikke vært for aids så kunne disse pengene vært brukt alternativt. Det som er viktig er at dette er ingen partipolitisk jippo, ingen spesiell AP-sak. Arbeidet vil fortsette selv med en annen regjering.
X: -Hvorfor kommer denne satsingen nå?
- Det er fordi det er vi som sitter her i disse kontorene, slår Møgedal fast. Harald later til å synes det blir vel mye enighet og vrir diskusjonen mot et nytt spor:
- Jeg mener regjeringen må klargjøre hva man mener om TRIPS i sammenheng med tilgang til legemidler, sier han.
- Hvordan skal man sikre at de mulighetene WTO-regelverket gir til å gjøre unntak for patentbestemmelsene blir rettigheter i praksis. I dag er det slik at legemiddelindustrien, USA og Vesten slår tilbake mot land som forsøker å bruke retten til tvangslisensiering eller parallellimport. Dette må vi motvirke, og sørge for at retten til rimelige medisiner ikke forsvinner bak generelt, uforpliktende snakk om menneskerettigheter. Møgedal innvender at vi ikke kan gjøre unntak for legemidler, og skyve til side vedtatte avtaler som omfatter patentbestemmelser.
- Hva med handelsavtalene vi har inngått? Og hvorfor skal unntak for patentbestemmelsene gjelde kun for hiv/aidslegemidler, ikke andre medisiner?
- Men det burde jo nettopp gjelde alle medisiner, blant annet mot tuberkulose og malaria, mener Harald.
Møgedal mener dette er for enkelt:
- Det er en stor diskusjon om legemiddelindustriens rolle, og den involverer ikke bare en enkelt part. Hva med produsentene av kopiprodukter, de har interesse av at patentene blir fjernet eller at man får unntak. Patenter er viktig. Vi må finne andre måter å sikre tilgang på medisiner for fattige land enn å fjerne patentene.
- Det er ikke TRIPS-avtalen i seg selv det er noe galt med, men lovverket må klargjøres. Hva vil Norge gjøre når dette kommer opp i WTOs ministermøte i Qatar i november, spør Harald.
- Vi har allerede tatt stilling til denne saken i forbindelse med forrige møte i TRIPSrådet, svarer Møgedal.
- Norge har en fleksibel posisjon, som åpner for parallellimport og generisk produksjon av hiv/aids-medisiner.
X: Men hvorfor støtta ikke Norge Sør-Afrika i rettssaken som internasjonale legemiddelfirmaer anla mot dem tidligere i år?
- Vi kan ikke gå inn i et annet lands rettssak, svarer Møgedal.
- En ting er rettssaken, men man kunne stå fram å støtte utviklingslandene prinsipielt i denne typen saker, mener Harald.
- USA bruker selv denne klausulen når det passer dem, Sverige bruker den nå i forbindelse med behandling av brystkreft. Strukturene virker slik at utviklingslandene ikke får utnyttet regelverket på samme måten, og det må man tørre å peke på. Al Gore støttet jo sitt lands legemiddelindustri mot Sør-Afrika. Har Norge for eksempel tatt dette opp med USA?
- Nei, dette handler om å finne hensiktsmessige virkemidler, og vi veide for og mot her, svarer politikeren Møgedal, som likevel er opptatt av å få økt søkelys på problematikken rundt hiv og aids:
- Det er et stort problem at norsk presse ikke er interessert i saker som dette, mener hun.
- Mange av de landene nordmenn drar på turistreiser til, har ikke penger til å behandle barn for elementære sykdommer. Aids kan gi et ansikt til en vanvittig urettferdige verden. Her kommer vi ikke unna med en pille, slår statssekretæren fast.
Tips en venn