Hun viser til førstesideoppslaget i The Economist fra september. Den britiske markedsfundamentalistiske bastionen har viet forsiden sin til en pariodiert variant av coveret på Kleins bok «No Logo». I tråd med The Economists verden er budskapet endret til «ProLogo». Ved å endre to bokstaver og legge til undertittelen Why brands are good for you - hvorfor varemerker er bra for deg - benytter økonomitidsskriftet seg av metodene til aktivister som kjemper mot storselskapenes reklame og forvitringen av det offentlige rom - culture jamming; Ta et velkjent reklameutrykk og gjør en subtil endring som snur opp ned på meningen. Naomi Kleins bok om merkevarer, storselskaper og den voksende internasjonale motstanden mot selskapenes makt, har på kort tid blitt obligatorisk lesing for aktivister. Boken kommer nå i norsk oversettelse, og lanseres i forkant av Globaliseringskonferansen i Oslo 11.-13. oktober, der Klein også skal delta. Naomi Klein synes det er morsomt at selv det ærverdige Economist tar henne seriøst nok til å prøve å latterligjøre henne, og mener det tyder på at de nyliberalistiske premissleverandørene nå ser på den globaliseringskritiske bevegelsen som en alvorlig trussel.
STRÅMENN
- Jeg lo godt da jeg så Economist-oppslaget, men ble ikke overrasket over hvor tynt innholdet egentlig var, sier Naomi Klein.
- Med vilje karikerer de mine synspunkter ved å trekke sitater fra No Logo ut av sin sammenheng, og kommer deretter med «intelligente» motargumenter. The Economist argumenterer for at sterke merkevarer er et gode, både for forbrukerne og for arbeiderne som produserer varen. Fordi verdien til for eksempel en Nike-sko langt overstiger verdien til en tilfeldig valgt joggesko av ukjent merke, er også Nike særdeles sårbare for alt som kan skade selve navnet Nike. Så da det tidlig på nittitallet kom fram at Nike-sko ble produsert under forferdelige arbeidsvilkår i fattige utviklingsland, satte selskapet store ressurser inn på å rette opp dette inntrykket. I tillegg til diverse PRstunt for å redde imaget, skjerpet man faktisk også kravene til underleverandørene som drev skofabrikkene, og krevde at grunnleggende arbeiderrettigheter måtte respekteres. I følge The Economist er dette et eksempel på hvordan forbrukernes makt øker i takt med styrken og utbredelsen av merkevarene. Følgelig mener de Klein har misforstått når hun presenterer merkevarene som fienden.
- Jeg er i og for seg enig i at de sterke merkevarene er sårbare for uhumskheter som kaster skygger over varenes glans. Dette er da også et av hovedpoengene i min bok, så det blir litt underlig når The Economist prøver å få det til å se ut som jeg ikke har forstått dette, sier Klein.
- Det jeg imidlertid også legger stor vekt på, er at økt forbrukermakt ikke er tilstrekkelig for å gjøre verden til et bedre sted. I motsetning til The Economist tror ikke jeg at menneskerettighetene automatisk følger merkevareprodusentenes kjølvann og siver inn i samfunnet der storselskapene etablerer seg.
AHISTORISK SYN
-The Economist har et svært ahistorisk syn på sosial forandring, og dette er nok et eksempel på hvordan de på beleilig vis omskriver historien for å få den til å passe med sin egen ideologi, mener Klein.
- Det finnes en klar parallell mellom dagens situasjon i mange utviklingsland og situasjonen for hundre år siden i f.eks. USA, fortsetter hun.
- Også den gang ble det avdekket grov utbytting av arbeidere, og også den gang ble avsløringene etterfulgt av en viss forbedring av forholdene. Når The Economist omtaler dette, framstiller de det som feil - eller imperfeksjoner - som markedet selv korrigerer: Som følge av avsløringene krevde angivelig opprørte borgere i det demokratiske USA at deres valgte representanter innførte lover og regler som ivaretok interessene til arbeiderne. Altså et bevis på at et fritt og åpent marked auto matisk vil korrigere seg selv. Imidlertid var det ikke fullt så enkelt, mener Klein:
- Uten massiv mobilisering nedenfra, gjennom etablering av fagforeninger, streiker, massedemonstrasjoner og så videre, ville aldri Kongressen innført lovene som var nødvendige for å bedre arbeidernes kår. På samme måte er det i dag i stor grad lokal mobilisering, gjennom bevisstgjøring, organisering og demonstrasjoner, som fører til forbedringer på produksjonsstedene. Forbrukere i de rike landene som kjøper varene kan til en viss grad bidra til å bedre forholdene ved å bevisst velge «etisk» når de handler, men et slikt forbrukerpress vil aldri være nok. Jeg tror ikke vi kan shoppe oss til en bedre verden, sier Klein. I No Logo peker hun på hvor viktig det er at arbeiderne får lov til å organisere seg og være med å bestemme selv hvilke krav som skal stilles til arbeidsgiverne, samt at dette lovfestes. Det holder ikke at noen sitter på et kontor i USA og utarbeider retningslinjer for underleverandørene sine. Slike retningslinjer er gjerne først og fremst rettet mot opinionen i landet der varen kjøpes; arbeiderne som produserer varen har sjelden hørt om dem. Som en konsekvens av globaliseringen, utkjempes kampen for en mer rettferdig verden nå parallelt i rike og fattige land.
- Det vi ser i dag, og som No Logo beskriver, er en ny global massebevegelse, sier Klein.
BOKEN OG BEVEGELSEN
Klein snakker entusiastisk om Bevegelsen, men vil ikke være med på at No Logo har hatt avgjørende betydning, selv om uttrykk som «aktivistbibel» gjerne dukker opp når boken diskuteres. Det at boken ble skrevet før WTO-toppmøtet i Seattle i 1999 har også gitt Naomi Klein status som fremsynt og visjonær. Likevel, No Logo er først og fremst en beskrivelse og en kartlegging av fenomener som startet lenge før hun begynte arbeidet med boken. Men er det liten tvil om at No Logo er blitt et samlende symbol for den globaliseringskritiske bevegelsen siden utgivelsen i 2000. Bokens hovedtema er hvordan merkevarer og reklame blir stadig sterkere og mer altoppslukende, og hvordan dette henger sammen med stadig strengere krav til kutt i produksjonskostnadene i et globalt produksjonssystem. Dette fører til at den summen f.eks. Nike betaler Michael Jordan for å arbeide deltid med markedsføring av joggesko, tilsvarer det 10 000 filippinske barnearbeidere får i lønn for å jobbe 10 - 15 timer om dagen med å sy joggesko. No Logoer imidlertid mer enn en beskrivelse av skjevheter i den globale økonomien. Den er også en detaljert beskrivelse av ulike uttrykk for motstand, både blant arbeidere på Filippinene og i Honduras og blant aktivister i Europa og Nord-Amerika. Ryktene skal til og med ha det til at kopier av Kleins bok var på listen over gjenstander som skulle beslaglegges fra aktivister som forsøkte å ta seg inn på årets World Economic Forum i Davos.
- De føler seg truet nå. Det er derfor blant andre The Economist forsøker å latterligjøre meg og No Logo. De innser at det nå er i ferd med å bre om seg en stor bevegelse som truer den nyliberalistiske konsensusen og storselskapenes dominans, sier Klein.
«NO LOGO» EN MERKEVARE?
Kritiske røster har pekt på ironien i at både Klein og No Logo i seg selv er i ferd med å få status som merkevarer; kraftfulle symboler på motstand og aktivisme. No Logo er blitt en logo i seg selv, hvilket forsiden til The Economist spiller på. Selv synes Klein at det er positivt at boken hennes er blitt såpass kjent, og hun synes ikke populariteten i seg selv er problematisk.
- I motsetning til hva mange tror, har jeg ikke tatt ut kopibeskyttelse på begrepet No Logo. No Logo er ingen merkevare, og jeg syns at folk må få lov til å benytte boken slik de selv vil. At mange finner den inspirerende er selvfølgelig hyggelig, men dette handler om noe som er langt større enn én forfatter og én bok. I oktober kommer Klein for første gang til Norge. Hun ser frem til å komme seg vekk fra Nord-Amerika for en stund, spesielt etter de tragiske hendelsene i New York og Washington 11. september. - Opinionsklimaet er blitt ganske snevert etter det som har hendt, og det er blitt langt vanskeligere å kritisere USA og landets rolle i verden. Jeg er usikker på hva dette kommer til å bety for bevegelsen fremover, og jeg er spent på hva de neste ukene og månedene vil bringe, avslutter hun. «den summen Nike betaler Michael Jordan for å arbeide deltid med markedsføring av joggesko, tilsvarer det 10 000 filippinske barnearbeidere får i lønn for å jobbe 10 - 15 timer om dagen med å sy joggesko.»
Tips en venn