PLAN har for alvor innført konseptet fadderskap i Norge, selv om andre har drevet liknende virksomhet i mange år før organisasjonen kom på banen. Ideen er enkel: hver "PLAN-fadder" gir et fast, månedlig bidrag på 195,-. Fadderen får et bilde og informasjon om fadderbarnet, og blir oppfordret til å brevveksle med det jevnlig. PLAN tar seg av korrespondansen, og passer på at fadderen hele tiden holdes oppdatert om barnets situasjon. Fordelen med denne innsamlingsformen, er at PLAN får en svært trofast skare faste givere, som ikke krever TV-overførte naturkatastrofer før de skriver ut en giro. Dette gjør at PLAN Norge har stabil og forutsigbar finansiering av langsiktige prosjekter som de har gående i 45 utviklingsland. Men fra andre, mer etablerte organisasjoner i det norske bistandsmarkedet møter PLAN kritikk.
SPEILBILDER
Debatten om PLAN i Norge hadde sitt utspring i en annen debatt; NORADs fagblad Bistandsaktuelt (1/99) skrev om Terje Tvedts bok Angels of Mercy or Development Diplomats: NGOs and Foreign Aid, der forfatteren stiller spørsmål ved de frivillige organisasjonene (NGOene) i Nords samarbeid med organisasjoner i Sør. Tvedt peker blant annet på faren for at organisasjoner skaper "speilbilder" av seg selv i Sør gjennom sin økonomiske støtte, og problemet med at stater med knappe ressurser mister kompetente fagfolk når nordlige NGOer lokker med jobber som er bedre betalt og gir høyere status. Svarene lot ikke vente på seg. Tre skrivekyndige generalsekretærer var i rask rekkefølge innom Bistandsaktuelts spalter. Tor Elden fra Redd Barna, Halle Jørn Hansen fra Norsk Folkehjelp og Atle Sommerfeldt fra Kirkens Nødhjelp, bedyret at de norske organisasjonene hadde lært av sine feil. Ingen av dem ga uttrykk for bekymring på vegne av egen organisasjon på de feltene Tvedt advarte mot. Derimot var Sommerfeldt raskt ute med pekefingeren mot de "nye" på den norske bistandsarenaen. Både PLAN Norge og Leger Uten Grenser ble beskyldt for å gjeninnføre 1980-tallsmetoder i norsk bistand. "Multinasjonale hjelpekonserner" med sentralstyring fra europeiske hovedsteder ble de kalt. Hovedankepunktet er at disse organisasjonene ikke har tilstrekkelig forankring, verken i giver- eller mottakerlandet, og dermed likner mer på konsulentfirmaer enn på bistandsorganisasjoner. Kritikken av PLAN faller i to kategorier. Den første fokuserer på selve programvirksomheten, den andre på innsamlingsmetoder. Det argumenteres med at mangel på folkelig forankring i mottakerlandet fører til manglende evne til å rette feil og til å finne tiltak som gir de beste langtidsvirkningene. PLAN på sin side sier at deres programvirksomhet ikke skiller seg vesentlig fra det andre organisasjoner gjør. Påstand mot påstand, med andre ord. Og det finnes fint lite uavhengig forskning på langtidsvirkningene av fadderskap.
"STJELER" PLAN?
Den andre typen kritikk anklager PLAN for å undergrave den virksomhet de "seriøse" organisasjonene driver. Mens PLAN har hatt enorm vekst siden 1996, har de private bidragene til de andre organisasjonene stått mer eller mindre i ro. I følge PLANs av Christoffer Ringnes Klyver egne data går ikke deres innsamlinger på bekostning av andre, men tiltrekker seg mennesker som i liten grad har gitt penger til slike formål tidligere. Man kan selvsagt spekulere i om andre organisasjoner ville hatt en større innsamlingsvekst dersom PLAN ikke hadde kommet til Norge, men når de etablerte organisasjonene omtaler det norske bistandsmarkedet som om det er deres", og at aktører utenfra per definisjon har mindre legitimitet, er revirtekningen vel dominerende. PLAN er et strømlinjeformet internasjonalt nettverk, og kan vise til støtte fra ca. 850 000 faddere som sist år bidro med 2,3 milliarder kroner. Fadderne kjøper en ferdig pakke" og har ingen direkte innflytelse på utformingen av organisasjonen. Og uansett hvor effektive og strømlinjeformet PLAN måtte være, er det ikke til å komme utenom at de bruker en stor andel av de innsamlede midlene til å administrere fadder-barn forholdet. Det er vanskelig å få detaljert innsyn, og organisasjonene er flinke til å lage kakediagrammer som viser at hele 80 prosent av innsamlede midler går til "programkostnader ". Innenfor disse 80 prosentene plasseres imidlertid alt som ikke er reklame eller administrasjon i innsamlingslandet. Dette inkluderer dermed utgiftsposter som lønn til lokalt ansatte oversettere som behandler brevene mellom faddere og barn, kostnader forbundet med kartlegging og oppfølging av hvilke barn som til enhver tid omfattes av fadderordningen, og liknende utgifter som andre bistandsorganisasjoner unngår.
SKADELIGE BILDER?
En annen kritikk som ofte reises mot PLAN er at de undergraver effekten av det langsiktige informasjonsarbeidet om Nord/Sørforhold, som tar sikte på å samle bred og solid støtte for bistand i befolkningen. Anklagene går på at PLANs markedsføring , "inntektsskapende tiltak" som det heter i årsrapporten, gir et forenklet bilde både av forholdene i Sør og av hva som skal til for å bekjempe fattigdomsproblemet. At mennesker som har god innsikt i forholdene i Sør finner PLANs markedsføring forenklende, er ikke overraskende. Imidlertid er verken PLANs reklame eller de PLAN-finansierte "dokumentarene" som vises på TV2 rettet mot bistandseksperter. De er rettet mot vanlige folk, som har begrenset innsikt i forholdene i Sør, men i utgangspunktet er positive til å hjelpe. I følge Statistisk Sentralbyrås jevnlige NORAD-finansierte holdningsundersøkelse blant det norske folk, er nesten alle her til lands (ca ni av ti) positive til norsk bistand. Samtidig er det kun ca en av fire som er i stand til å identifisere to eller flere av Norges hovedsamarbeidsland. Det er dette store flertallet i befolkningen, som er positive men relativt uvitende både om bistand og forholdene i Sør, som er målgruppen for PLANs markedsføring. Folk flest blir daglig bombardert av langt flere mediebudskap enn de klarer å forholde seg til, og ikke alle gidder å sette seg inn i forskjellen på gjeldssletteinitiativene HIPC og HIPC II før de bestemmer seg for å støtte Aksjon Slett U-landsgjelda (SLUG). Når PLAN kommer med et lettfattelig konsept der enkeltmennesker kan få inntrykk av at deres egen innsats faktisk hjelper, er det kanskje ikke så rart at mange fyller ut AvtaleGiro- blanketten.
Tips en venn