I Ugandas kontanthungrige økonomi har man sett bistand som en måte å få bukt med den bitende fattigdommen som berører mange av landets 20 millioner innbyggere. Uganda Debt Network (UDN) har som lobbyist stått i fremste rekke både for å få avskrevet Ugandas utenlandsgjeld og i kampen mot fattigdommen. Men koordinator Zie Gariyo tror ikke lenger at bistand bekjemper fattigdom. Bistanden er ikke fri, og hjelpen ikke effektiv på grunn av betingelsene som knytter seg til den.
- Bistanden er bundet til oppkjøp av spesielle bilmerker, av utstyr fra spesifikke land, til bruk av teknisk assistanse og til spesifikke makro-økonomiske retningslinjer som ofte ikke er overførbare på vår situasjon, sier Gariyo. Ofte kritiseres tekniske eksperter for å innføre det som i Uganda kalles "Pajero-kulturen".
- De tekniske ekspertene som fulgte med bistanden i 1990-årene kom ofte med firehjulsdrevne biler på grunn av vår dårlige veistandard. Etter kort tid begynte ministre og andre høytstående embetsmenn å ønske seg Mitsubishi Pajeros. I dag er slike biler et statussymbol, sier han. Gariyo mener utenlandske eksperter bruker omlag 30 prosent av den totale bistandssummen, noe som skaper stor bitterhet.
- Høyt lønnede utlendinger tar hjem tusenvis av dollar, mens deres lokale samarbeidspartnere jobber for knapper og glansbilder. Dessuten gjør de mesteparten av jobben. I helgene slapper utlendingene av på steder som Mweya safari lodge for å få opp arbeidslysten. De lokalt ansatte har ingen penger til slike ferier, sier Gariyo.
GIVERNE PRIORITERER
Et medlem av Ugandas NGO-forum, som ønsker å være anonym, sier at det er giverne og ikke regjeringen som prioriterer hva bistanden skal brukes til.
- Akkurat nå er det mer penger tilgjengelig til grunnskole enn til videregående utdanning, til tross for at det er videregående skole som står høyest på regjeringens handlingsplan. Men det finnes ikke midler til dette programmet, forteller han. Den samme talsmannen mener at retningslinjene som følger bistanden er uhåndterlige. Selv når det dreier seg om lån.
- Verdensbankens retningslinjer er tunge og rigide, sier han. Flere bistandsprosjekter har dessuten utviklet seg til å bli såkalte "hvite elefanter", fordi gapet mellom givernes og lokalbefolkningens ønsker har vært for stort. Et eksempel er at finansieringen av veien mellom byene Kabale og Kisoro har vist seg umulig fordi giverne mener veien ikke er økonomisk bærekraftig. At den er sosialt bærekraftig for befolkningen har lite å si. Lokale bygg- og anleggsfirmaer klager over at de stadig taper overfor utenlandske selskaper fordi bistandsavtalene spesifiserer hvilke selskaper som skal få kontraktene.
- Dermed blir det ingen styrking av den lokale kapasiteten, samtidig som pengene går tilbake til de landene som gav hjelpen i utgangspunktet, sier Zie Gariyo. Han forteller at en stående vits om bistandsekspertene er at bistanden er blitt en så blomstrende business at mange tekniske eksperter ikke vender hjem etter at kontraktene deres går ut.
- De fleste jakter på nye kontrakter, mens andre konstruerer behovet for nye prosjekter, sier han.
ØNSKER RELEVANT BISTAND
Sheila Kawamara, koordinator for Uganda Women's Network (UWONET), mener at bistand likevel er nødvendig for å få bukt med fattigdommen i et land der kløften mellom rike og fattige vokser, til tross for at fattigdomsnivået har sunket fra 44 til 35 prosent.
- Bistanden må være relevant. Den bør brukes til å bekjempe fattigdom og fattigdomssykdommer som malaria og polio, slik at livskvaliteten til folk bedres, sier hun.
- Folk må få teknisk kunnskap som hjelper dem å få i gang inntektsbringende aktiviteter, men vi bør ikke få militær bistand. Det er utviklingsbistand vi trenger, sier hun. Margaret Sentamu-Masagazi, koordinator for Uganda Women Media Association (UMWA), sier at giversamfunnet sjelden har prioritert å sette seg ned med mottakerne for å diskutere prosjektforslag.
- Vi fikk penger, men ble oppfattet som tiggere. Vi var ikke partnere, sier hun.
- I dag har holdningene endret seg noe, særlig gjelder det organisasjoner som Oxfam, Danida og Fellesrådet for Afrika. De diskuterer med oss og jobber med oss som likeverdige partnere. Selv kvartalsrapporter diskuteres, sier hun. Sentamu mener likevel at dette ikke er representativt for giver-samfunnet, siden bare et fåtall av dem har endret innstilling. Også Sentamu er kritisk til mange tekniske eksperter. Mange får erfaringer, mens andre kommer for å spionere.
- Mange blir her i noen måneder før de drar hjem som Øst-Afrika-eksperter. Så skriver de bøker uten engang å kreditere den lokale ekspertisen, sier hun. Hun mener utfordringen fortsatt er å få mottakerne involvert i størst mulig grad.
- Utfordringen for regjeringene og organisasjonene er å minske avhengigheten av bistanden, sier Sentamu.
Tips en venn