Det er bred akademisk enighet om at dagens arbeidsmigrasjon er svært fordelaktig for land som mottar arbeidsinnvandrere, og for de som besitter de ferdighetene som mottakerlandene er på utkikk etter.
Globale fenomener er imidlertid ofte nullsum-spill der noen vinner og andre taper. Migrasjon er et slikt fenomen. Dersom ikke opphavslandene kompenseres for utvandringen av arbeidskraft, vil de lide under de negative konsekvenser som følge av utvandring av mennesker med høyere utdannelse. Dette kalles som oftest hjerneflukt.
Minskende overføringer
For å skrive under på de gode sidene ved arbeidsmigrasjonen, må vi først forstå og løse spørsmålet om hvordan opphavsland kan tjene makroøkonomisk på de pengene som borgere i utlendighet sender hjem.
Det viser seg at det innvandrere med tid ikke bare blir mindre tilbøyelige til å reise hjem igjen - ofte som et resultat av god integrasjon - men også at det blir mindre sannsynlig at de sender penger tilbake. Ettersom tiden går minsker det totale pengebeløpet innvandrerne sender hjem, frekvensen av pengeoverføringene avtar og sannsynligheten er stor for at de stopper helt
Hva bør man så gjøre for at strømmen av pengeoverføringer til opphavslandet skal fortsette, selv fra de som er godt integrerte i mottakerlandet?
Det viktigste er å få mottakerlandet til å forstå at høy grad av integrering øker sjansen for at pengeoverføringer fra enkeltindivider stopper opp. Det er viktig å vekke mottakerlandenes bevissthet for å få dem til å både ta ansvar for innvandreren, og også hennes opphavsland. Pengeoverføringer til hjemlandet må gjøres offentlig akseptable - ja, til og med oppmuntres av moralsk våkne myndigheter - og de må forenkles.
Lager konflikter
Et annet problem for opphavslandene er fordelingen av pengeoverføringene. Pengeoverføringer går vanligvis til en veldig liten elite. Det blir ofte hevdet at når denne eliten bruker pengene de har fått fra utlandet, så pleier de å gå til formål som hjelper hele økonomien. Men forskjellen mellom fattig og rik kan tvert om øke, og selv om leger eller entreprenører kanskje kan tjene på elitenes bruk av pengeoverføringer, kan dette føre til reell inflasjon for andre mennesker i samme område.
Hvis fordelene ved pengeoverføringene ikke fordeles på jevnere vis, kan alle slags forskjeller og konflikter mellom de som mottar og ikke mottar pengeoverføringer oppstå og eskalere. I verste fall kan pengeoverføringer gi direkte næring til pågående konflikter, slik vi har sett i Somalia, Nigeria og tidligere i Indonesia.
Styre pengene
Hva bør så gjøres for å utjevne de makroøkonomiske fordelene ved pengeoverføringene i opphavslandet? Aller først bør man eksperimentere mer for å finne fram til bærekraftige samfunnsprosjekter hvor pengeoverføringer brukes til hele lokalsamfunnets beste. Det har vært gjort forsøk på dette i Mexico, hvor skoler og annen infrastruktur ble bygd ved hjelp av overføringer. Slike prosjekter bør settes i gang i en tidlig utvandringsfase, når lokalsamfunnet i opphavslandet fremdeles er levende.
En annen mulighet er å omsette noe av den vanlige vestlige budsjettstøtten til utviklingsland, til «god gammeldags» prosjektbistand. Det betyr å igangsette og støtte prosjekter hvor pengeoverføringer hentes fra mottakere for å finansiere prosjekter, som etablerer og vedlikeholder sosialt viktig infrastruktur som veier, sykehus, rørledninger, strømforsyning og annet.
Å opprettholde pengeoverføringene ettersom tiden går, så vel som å utjevne fordelene ved overføringene, er spesielt viktig for å kunne styre og til og med minske hjerneflukten. Ved siden av å oppfordre til sirkulær migrasjon, bør dette være et sentralt mål for enhver moralsk ansvarlig nasjon.
Tips en venn