Oljeindustrien i Sudan fører til opptrapping av borgerkrigen, mener frivillige organisasjoner. Oljen utvikler landet, mener Carl Bildt, Sveriges tidligere statsminister og nåværende FN utsending på Balkan. Bildt sitter i styret for omstridte Lundin Oil.
Maria Hamilton, pressesjefen for det svenske oljeselskapet Lundin Oil, er forbauset. Siden mars i år har Lundin Oil fått mer pressedekning enn de har bedt om. Selskapet har vært gjenstand for den ene kritiske reportasjen etter den andre, noe som også førte til en midlertidig børsnedgang. Og alt sammen fordi Lundin Oil fikk bygget en vei inn til selskapets mest lovende konsesjon i det sørlige Sudan.
- De sier folk er bombet og tvangsflyttet for at vi skulle kunne bygge den veien. Men sannheten er at vi la veien til et område der det ikke bor særlig mange mennesker, sier Hamilton på telefon fra Gèneve.
Lundin Oil har drevet i det borgerkrigsherjete Sudan i ca ti år. I april 1999 fant de lovende forekomster i Blokk 5a. I mars 2000 trakk de seg midlertidig ut av «sikkerhetsmessige og logistiske årsaker». I januar i år vendte de tilbake, og i begynnelsen av mars i år ble funnet bekreftet. Blokk 5a, der Lundin Oil er operatør, ligger i den sørlige delen av Sudan, der borgerkrigen er på sitt råeste. Lundin Oil anerkjenner at det er krig i Sudan og at det begås overgrep, men ikke at de er en del av det.
- Det finnes et tydelig mønster i det som sies og skrives om Sudan: overgrepene skjer der det ikke finnes internasjonalt nærvær. Påstanden om overgrep i en landsby der Lundin har konsesjon...gjelder etter alt å dømme på et tidspunkt da det ikke fantes noe internasjonalt nærvær i området, skriver styremedlem Carl Bildt forklarende på sin personlige hjemmeside.
RYDDER LAND MED BOMBEFLY
Organisasjonen Christian Aid, som har jobbet i Sudan i 30 år, forteller den samme historien på en annen måte: I april 1999 fant Lundin Oil at prøveboringsområdet Thar Jath hadde stort potensiale. En måned senere rykket regjeringen inn med soldater og ti tusenvis av mennesker ble tvangsflyttet. I de ti månedene fra da Lundin Oil trakk seg ut av området til de var tilbake igjen, ble det bygget en 75 kilometer lang vei, betalt av Lundin Oil og bygget av væpnede kinesiske arbeidere. Men også regjeringsstyrkene hjalp til: Først ved at Antonov-bombefly bombet tre landsbyer for å spre befolkningen. Deretter ved at soldater i bil drepte unge og gamle som ikke hadde flyktet.
- Du ser ikke en eneste hytte. Regjeringen vil ikke ha noen i nærheten av oljen, sier øyenvitnet John Wicjial Bayak. 80 år gamle Liu Liu fra landsbyen Chotylel forteller om hvordan han grov en grop i jorda til sine seks barnebarn og la et teppe over slik at ikke soldatene skulle oppdage dem. Rapporten fra Christian Aid kom i mars i år og bekrefter tidligere rapporter fra såvel Amnesty International, den kanadiske utsendingen John Harker og foreløpige rapporter fra Human Rights Watch og FN. De konkluderer alle med det samme: Regimet i Khartoum bruker Sudans nyerhvervede oljepenger til å intensivere krigføringen mot opposisjonsgruppene i sør. Bombingen av lokalbefolkningen og den utstrakte bruken av den brente jords taktikk har som uttalt hensikt å rydde landet for å lette forholdene for oljeselskapene, inkludert Lundin Oil.
SER INGEN NOMADER
I slutten av april reiste Dagens Nyheter på reportasjetur til Sudan. Journalistens øyenvitneskildringer bekreftet Christian Aids rapport, samt inntrykket av at veien har militær strategisk interesse. Langs veien lever folk i fattigdom og nød. Maria Hamilton holder imidlertid hardnakket fast ved at folk ikke er fordrevet, men har flyttet til veien fordi oljevirksomheten er positiv for dem. Lundins hovedargument er at oljevirksomheten bidrar til å utvikle Sudan og dermed på sikt til å få slutt på krigen.
- Vi er avhengige av å samarbeide med lokalbefolkningen, og det gjør vi, sier hun. Riktignok er bare 20 av de omlag 300 arbeiderne på feltet direkte ansatt av Lundin Oil. Resten er ansatt av entrepenørfirmaer som jobber for Lundin. Ingen av disse er fra Sør-Sudan, sier en ung mann til DN.
- Det er ikke overraskende hvis jobbene går til folk fra nord, sier Stein Erik Horjen, spesialrådgiver i Kirkens Nødhjelp, en organisasjon som har jobbet både i sør og nord i 30 år.
- Folk i nord har bedre utdanning. I sør er majoriteten av befolkningen pastoralister som flytter på seg etter årstidene. Det gjør det kanskje lettere å tro at det ikke bor noen der, sier han. Selv om den sudanesiske oljeindustrien ikke har vært særlig lønnsom før de siste par årene mener Horjen det er feil når oljeselskapene påstår at deres virksomhet ikke spiller noen rolle i krigen.
- Oljen har vært viktig siden krigen brøt ut igjen i 1983. Oljearbeidere fra Chevron og Elf ble kidnappet og alle selskapene trakk seg ut. Kampen om naturressursene er en viktig del av krigen, og de viktigste ressursene ligger i sør. Men utviklingen av sør har aldri vært prioritert, verken av britiske kolonimyndigheter eller det nåværende regimet i Khartoum, sier han. Horjen mener også at det er vanskelig for utenforstående å kontrollere hva som skjer på konsesjonsområdene.
- Områdene er vanskelig tilgjengelige og man må ha oljeselskapenes velsignelse for å kunne reise der, sier han.
OLJER VÅPNENE
Lundin Oils direktør, Ian Lundin, går langt i å mistenkeliggjøre kritikerne av oljevirksomheten i Sudan. Han mener at oljen letter landets gjeldssituasjon og gjør det lettere for Sudan å stå på egne ben. «Det er kanskje ingen gode nyheter for religiøse kretser i Europa og USA som foretrekker å prege bildet av Sudan som en ødelagt nasjon der brutale muslimer dreper kvinner og barn», skriver han i en kronikk i svenske Dagens Industri. Men selv om det kristne amerikanske høyre for en gangs skyld gjør felles sak med mer radikale humanitære organisasjoner, så er ikke religion avgjørende for kritikken av oljeselskapene. Også en rapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at den sudanesiske regjering har økt sine militære utgifter siden landet begynte å motta inntekter fra oljen. General Mohamed Yassin har eksempelvis uttalt at «Sudan nå er i stand til å produsere alle våpen landet trenger, takket være den voksende oljeindustrien». Satsing på jordbruk og matvaresikkerhet har derimot ikke økt.
Kajsa Ekholm Friedman, afrikanist og professor i sosialantropologi ved Universitetet i Lund, mener Sudan skriver seg inn i den generelle erfaringen man har med oljeindustrien i afrikanske land.
- Det vi ser i Sudan, som i så mange andre afrikanske land, er en strukturell motsetning mellom transnasjonale selskaper og lokalbefolkning, sier hun. Hun kjenner ingen eksempler på at oljevirksomhet i Afrika har bidratt til å bedre levekårene for fattigfolk, og mener at onshore virksomhet er mer direkte konfliktskapende enn offshore oljeboring, fordi det oppstår konkurranse om rettighetene til jorda.
- All erfaring fra Afrika, det være seg Angola, Kongo-Brazzaville, Nigeria eller Sudan, viser at det er overklassen som tjener på oljen. Det er riktig at oljeproduserende land kan vise til en større økonomisk vekst enn andre land, men det betyr bare at de ikke kvalifiserer til gjeldsavskrivning. Det hjelper ikke de fattige, sier Ekholm Friedman. Prinsippielt har hun ingenting imot industriell virksomhet i noe afrikansk land, heller ikke oljeindustri.
- Feilen er bare at den økonomiske utviklingen i land som Sudan i praksis truer lokalbefolkningens eksistens. Afrikanske jordbrukere og nomader har ikke annet enn jorda si og om de mister den er de virkelig marginaliserte. Det kan vi ikke akseptere. Folk som Carl Bildt kan ikke si at Lundin Oils konsesjon bare er våtmark og sump, eller at «det ikke bor noen der» fordi folk flytter på seg etter årstidene. Lokalbefolkningens rettigheter må sikres, sier hun.
- De sier folk er bombet og tvangsflyttet for at vi skulle kunne bygge den veien. Men sannheten er at vi la veien til et område der det ikke bor særlig mange mennesker, sier Hamilton på telefon fra Gèneve.
Lundin Oil har drevet i det borgerkrigsherjete Sudan i ca ti år. I april 1999 fant de lovende forekomster i Blokk 5a. I mars 2000 trakk de seg midlertidig ut av «sikkerhetsmessige og logistiske årsaker». I januar i år vendte de tilbake, og i begynnelsen av mars i år ble funnet bekreftet. Blokk 5a, der Lundin Oil er operatør, ligger i den sørlige delen av Sudan, der borgerkrigen er på sitt råeste. Lundin Oil anerkjenner at det er krig i Sudan og at det begås overgrep, men ikke at de er en del av det.
- Det finnes et tydelig mønster i det som sies og skrives om Sudan: overgrepene skjer der det ikke finnes internasjonalt nærvær. Påstanden om overgrep i en landsby der Lundin har konsesjon...gjelder etter alt å dømme på et tidspunkt da det ikke fantes noe internasjonalt nærvær i området, skriver styremedlem Carl Bildt forklarende på sin personlige hjemmeside.
RYDDER LAND MED BOMBEFLY
Organisasjonen Christian Aid, som har jobbet i Sudan i 30 år, forteller den samme historien på en annen måte: I april 1999 fant Lundin Oil at prøveboringsområdet Thar Jath hadde stort potensiale. En måned senere rykket regjeringen inn med soldater og ti tusenvis av mennesker ble tvangsflyttet. I de ti månedene fra da Lundin Oil trakk seg ut av området til de var tilbake igjen, ble det bygget en 75 kilometer lang vei, betalt av Lundin Oil og bygget av væpnede kinesiske arbeidere. Men også regjeringsstyrkene hjalp til: Først ved at Antonov-bombefly bombet tre landsbyer for å spre befolkningen. Deretter ved at soldater i bil drepte unge og gamle som ikke hadde flyktet.
- Du ser ikke en eneste hytte. Regjeringen vil ikke ha noen i nærheten av oljen, sier øyenvitnet John Wicjial Bayak. 80 år gamle Liu Liu fra landsbyen Chotylel forteller om hvordan han grov en grop i jorda til sine seks barnebarn og la et teppe over slik at ikke soldatene skulle oppdage dem. Rapporten fra Christian Aid kom i mars i år og bekrefter tidligere rapporter fra såvel Amnesty International, den kanadiske utsendingen John Harker og foreløpige rapporter fra Human Rights Watch og FN. De konkluderer alle med det samme: Regimet i Khartoum bruker Sudans nyerhvervede oljepenger til å intensivere krigføringen mot opposisjonsgruppene i sør. Bombingen av lokalbefolkningen og den utstrakte bruken av den brente jords taktikk har som uttalt hensikt å rydde landet for å lette forholdene for oljeselskapene, inkludert Lundin Oil.
SER INGEN NOMADER
I slutten av april reiste Dagens Nyheter på reportasjetur til Sudan. Journalistens øyenvitneskildringer bekreftet Christian Aids rapport, samt inntrykket av at veien har militær strategisk interesse. Langs veien lever folk i fattigdom og nød. Maria Hamilton holder imidlertid hardnakket fast ved at folk ikke er fordrevet, men har flyttet til veien fordi oljevirksomheten er positiv for dem. Lundins hovedargument er at oljevirksomheten bidrar til å utvikle Sudan og dermed på sikt til å få slutt på krigen.
- Vi er avhengige av å samarbeide med lokalbefolkningen, og det gjør vi, sier hun. Riktignok er bare 20 av de omlag 300 arbeiderne på feltet direkte ansatt av Lundin Oil. Resten er ansatt av entrepenørfirmaer som jobber for Lundin. Ingen av disse er fra Sør-Sudan, sier en ung mann til DN.
- Det er ikke overraskende hvis jobbene går til folk fra nord, sier Stein Erik Horjen, spesialrådgiver i Kirkens Nødhjelp, en organisasjon som har jobbet både i sør og nord i 30 år.
- Folk i nord har bedre utdanning. I sør er majoriteten av befolkningen pastoralister som flytter på seg etter årstidene. Det gjør det kanskje lettere å tro at det ikke bor noen der, sier han. Selv om den sudanesiske oljeindustrien ikke har vært særlig lønnsom før de siste par årene mener Horjen det er feil når oljeselskapene påstår at deres virksomhet ikke spiller noen rolle i krigen.
- Oljen har vært viktig siden krigen brøt ut igjen i 1983. Oljearbeidere fra Chevron og Elf ble kidnappet og alle selskapene trakk seg ut. Kampen om naturressursene er en viktig del av krigen, og de viktigste ressursene ligger i sør. Men utviklingen av sør har aldri vært prioritert, verken av britiske kolonimyndigheter eller det nåværende regimet i Khartoum, sier han. Horjen mener også at det er vanskelig for utenforstående å kontrollere hva som skjer på konsesjonsområdene.
- Områdene er vanskelig tilgjengelige og man må ha oljeselskapenes velsignelse for å kunne reise der, sier han.
OLJER VÅPNENE
Lundin Oils direktør, Ian Lundin, går langt i å mistenkeliggjøre kritikerne av oljevirksomheten i Sudan. Han mener at oljen letter landets gjeldssituasjon og gjør det lettere for Sudan å stå på egne ben. «Det er kanskje ingen gode nyheter for religiøse kretser i Europa og USA som foretrekker å prege bildet av Sudan som en ødelagt nasjon der brutale muslimer dreper kvinner og barn», skriver han i en kronikk i svenske Dagens Industri. Men selv om det kristne amerikanske høyre for en gangs skyld gjør felles sak med mer radikale humanitære organisasjoner, så er ikke religion avgjørende for kritikken av oljeselskapene. Også en rapport fra Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at den sudanesiske regjering har økt sine militære utgifter siden landet begynte å motta inntekter fra oljen. General Mohamed Yassin har eksempelvis uttalt at «Sudan nå er i stand til å produsere alle våpen landet trenger, takket være den voksende oljeindustrien». Satsing på jordbruk og matvaresikkerhet har derimot ikke økt.
Kajsa Ekholm Friedman, afrikanist og professor i sosialantropologi ved Universitetet i Lund, mener Sudan skriver seg inn i den generelle erfaringen man har med oljeindustrien i afrikanske land.
- Det vi ser i Sudan, som i så mange andre afrikanske land, er en strukturell motsetning mellom transnasjonale selskaper og lokalbefolkning, sier hun. Hun kjenner ingen eksempler på at oljevirksomhet i Afrika har bidratt til å bedre levekårene for fattigfolk, og mener at onshore virksomhet er mer direkte konfliktskapende enn offshore oljeboring, fordi det oppstår konkurranse om rettighetene til jorda.
- All erfaring fra Afrika, det være seg Angola, Kongo-Brazzaville, Nigeria eller Sudan, viser at det er overklassen som tjener på oljen. Det er riktig at oljeproduserende land kan vise til en større økonomisk vekst enn andre land, men det betyr bare at de ikke kvalifiserer til gjeldsavskrivning. Det hjelper ikke de fattige, sier Ekholm Friedman. Prinsippielt har hun ingenting imot industriell virksomhet i noe afrikansk land, heller ikke oljeindustri.
- Feilen er bare at den økonomiske utviklingen i land som Sudan i praksis truer lokalbefolkningens eksistens. Afrikanske jordbrukere og nomader har ikke annet enn jorda si og om de mister den er de virkelig marginaliserte. Det kan vi ikke akseptere. Folk som Carl Bildt kan ikke si at Lundin Oils konsesjon bare er våtmark og sump, eller at «det ikke bor noen der» fordi folk flytter på seg etter årstidene. Lokalbefolkningens rettigheter må sikres, sier hun.
Tips en venn