Studentene Ora Silva Fagoth (19 år) og Shanda Vanegas Morgan (20 år) er på besøk i Norge sammen med professor i sosiologi Allan Budier Bryan. De samarbeider med SAIH, og besøker Oslo, men skal også videre til samarbeidspartnere ved Sortland videregående for å fortelle om sitt lokalstyrte, flerkulturelle universitet.
- Før Universitetet URACCAN ble etablert, var den eneste muligheten for å skaffe seg høyere utdanning å dra til hovedstaden Managua, forteller Allan. Han er kreol fra Bluefields, men underviser i universitetets avdeling i Biliwi.
- I tillegg var det kun i Managua det fantes jobber. Los costeños (folk fra Atlanterhavskysten) så med uro på hvordan de som hadde fått utdanning dermed hadde små muligheter for å vende hjem og bidra til å utvikle regionen. I 1994 begynte et prosjektet å ta form, og første skritt var å sette i gang lærerutdanning.
- I dag utdannes det ingeniør i agronomi/skog-studier og fiske, informatikk, sosiologi og bedrift-søkonomistudiet i Bluefield og Biliwi, forteller Ora. Hun tilhører folkegruppen mizquit, og er 1. års student i sosiologi.
- I Biliwi har vi i tillegg studier i urfolksrettigheter, sykepleie og det tospråklig lærerstudiet. Utdanningen bidrar til å utvikle og ivareta kulturen og rettighetene til de ulike etniske gruppene i regionen, og er blitt svært populært.
MOT SANDINISTENE
URACCAN har samarbeidsavtaler med universiteter i Costa Rica, Cuba, Spania og andre europeiske land, forteller Allan.
- Blant annet får vi bøker og teknisk utstyr. Vi har også professorer som er på besøk og holder gjesteforelesninger, og på tekniske fag som skog- og agronomistudier er de med studenten ut i felten. - Sik situasjonen er i dag får URACCAN bare 30 prosent av utgiftene til driften fra staten og sentralmyndighetene, og støtten utenfra er dermed avgjørende, skyter Shanda inn. Hun er kreol og studerer på 3. året til skogagronom i Bluefields.
- Men på sikt håper og tror vi at vi kan basere oss på egen krefter. En del av dem som nå arbeider ved universitetet har selv fått sin utdanning her. Så når det gjelder lærerkrefter regner vi i fremtiden med å bli selvforsynte.
Hvorfor var det nødvendig å etablere et slikt eget universitet?
- Etter min oppfatning var sandinistenes tilnærming til folkene i denne regionen svært uheldig, sier Allan diplomatisk.
- Isteden for å gå i dialog med de ulike etniske gruppene på Atlanterhavskysten, og bidra til et levende lokaldemokrati, forsøkte de å tre sine løsninger og ideer over hodet på folk. Resultatet var at de møtte stor motstand og skepsis. Denne situasjonen visste naturligvis Contras - den USA støttede kontrarevolusjonære væpnede gruppen- å utnytte. Særlig var konfrontasjonen med mizquitene alvorlig. Mizquitene har aldri helt latt seg dirigere av noen ekstern makt. De lot seg friste til å støtte Contras imot sandinistene og sentralregjeringen. Sandinistene var dermed plutselig i krig med mizquitene med det tragiske resultatet at mange mizquiter flyktet over grensen til Honduras.
- Jeg er miskit og er født i Honduras da familien min i begynnelsen av 1980-tallet ble tvunget til å flykte, forteller Ora.
- I 1989 vendte vi hjem etter at en slags forsoning var oppnådd med sandinistregjeringen. Jeg bærer likevel ikke nag overfor sandinistene, det er viktig å legge fortiden bak seg og bruke kreftene på å forbedre livet og regionen vår.
- Tross den stort sett feilslåtte politikken overfor minoritetene på Atlanterhavskysten ville sannsynligvis ikke URACCAN ha eksistert i dag uten loven om autonomi for de 6 etniske gruppene på Atlanterhavskysten, innført i 1986 av nettopp sandinistene, sier Allan.
- Loven anerkjenner de etniske gruppenes rett til selvstyre og til å bevare og utvikle sin kultur. Selv om loven naturligvis ikke garanterer gjennomføring, så betyr de konstitusjonelle rettighetene enormt mye for legitimiteten til kravene våre.
SMÅRESSURSER
-Både økonomisk og politisk er det mange hindringer langs veien, sier Allan.
-Vårt største praktiske problem er mangelen på gode bøker og undervisningsmateriale. Studentene ved universitetet kommer stort sett fra trange kår og få har råd til å kjøpe pensum og materiale nødvendig for studiene.
- I Biliwi, forteller Ora, har vi et lite bibliotek der vi har tilgang på mesteparten av pensum. Problemet er bare at antall eksemplarer er katastrofalt lite i forhold til antall studenter. Den eneste grunnen til at det på et eller annet vis fungerer er solidariteten blant studentene.
- I Biliwi er det igangsatt et tiltak som kan bedre situasjonen, sier Shanda. Her planlegges det et trykkeri. Går alt etter planen vil vi snart være i stand til å trykke kompendier og annet pensumstoff.
- Vi ønsker å bidra til utvikling i regionen, et generelt sosio-økonomisk løft. Lykkes vi med å utdan-ne folk som kan gi oss dette løftet vil mye være gjort, understreker Allan.
- Om 5 år vil man se et helt annet ansikt på Atlanterhavskysten. Vår store drøm er å bli et universitet for interkulturelle studier for hele Mellom-Amerika, avslutter han optimistisk.
Tips en venn