Libanons kjøkken er bygget opp rundt tilfanget av råvarer av svært høy kvalitet. Bekaadalen, som strekker seg nord/sør, en forlengelse av den store riftdalen i Øst-Afrika, er mer enn bombemål for det israelske luftangrepet. Det er også et jordbruksområde i særklasse. Med et dypt, saftig svart/rødt/brun jordsmonn, mange soltimer og jevn tilgang på fuktighet er dalen som skapt for å produsere mat. Libanons store vinprodusenter befinner seg her, det dyrkes grønsaker og frukt av alle slag bortsett fra de mest varmekjære, som dyrkes langs kysten i tillegg til kvegdrift og sauehold.
Ut fra dette skaper så libaneserne sitt store bidrag til sivilisasjonen: måltidet mese med tilhørende Arak. En mese er kort fortalt en rekke småretter som serveres i små skåler samlet på bordet. Måltidet fortæres ved hjelp av tynt brød og egnede grønnsaker som forsynings og spiseredskap. Man tar en ting av gangen, før man går videre til neste. Mese kan være enkelt, bestående av noen få retter, eller en overdådig opplevelse oppimot fråtseriet av stadig nye varianter som bringes inn. Selv har jeg engang talt opp 37 ulike småretter i løpet av samme måltid; fra hovedingrediensene Hommos (kikert-pasta) og Taboleh (tomat & persillesalat) som «alltid» hører med, til skåler med rå lever, lammehjerne og testikler, nygrillede småfugler (spises hele ja, det knaser), grønnsaker i alle varianter, ferskoster, fisk også videre også videre. Det meste som dyrkes, oppdrettes eller fanges kan serveres, i små porsjoner, med enkle tilsetninger; olivenolje, sitron, sesamolje, enten kokt, stekt eller rått. Resultatet er et måltid som selv om det består av en mengde ulike retter, likevel oppleves som «rent» fordi hver enkelt ingrediens slipper til i sin egen rett.
Det geniale med en mese er at det kan være alt fra en liten snack på veien en tallerken hummos, taboleh, noen stekte poteter og litt babaganosj (pasta av stekte auberginer med olje og hvitløk), sammen med det ferske brødet og friske grønnsaker, til et festmåltid av dimensjoner, for et utall av mennesker det er bare å øke mengdene.
Etter en eller ti runder med mese kommer hovedretten; kjøtt eller fisk, som regel grillet, og så kan det avrundes med enten grenseløst søte kaker eller mengder av frisk frukt. Til måltidet kan man velge Arak et anisbrennevin ikke ulikt Ouzo, produsert av restprodukter fra vinproduksjonen, som drikkes av små glass, tynnet ut med vann og en isbit. Eller en frisk hvit vin fra Kefraya eller kanskje enda mer spesialiteten Gris de Gris, eller det lette og smakfulle Almasaølet.
En libanesisk mese er en hyllest til det enkle, men likevel sofistikerte i matveien. En mese krysser kulturelle og politiske grenser; denne gangen ble en kveld tilbrakt i en kristen falangistisk privat-klubb, i regi av lokal leder som blant annet hadde tatt i mot kristne som ble fordrevet av PLO fra landsbyen Damour litt sør for Beirut, tidlig i de libanesiske krigene. Forrige gang jeg satt meg ned for å nyte et slikt måltid var med palestinske ledere i Libanon.
Enkelheten i denne maten gjør at det ikke er spesielt vanskelig og få til en god mese her i Norge. Hummus er tilgjenglig på bokser; det meste annet fra en god grønnsakhandel. Spander litt på en flaske god libanesisk olivenolje, en flaske med konsentrert sitron/limesaft og en flaske sesamolje (tahinni).
Tips en venn