Farmasøytiske storselskaper sender agenter rundt omkring i verden for å samle inn genmateriale. Noen kaller det "bioprospektering", for andre er det kategorisk snakk om "genrøveri". Eksempler på denne virksomheten kan man av og til lese om i magasiner, aviser og på nettstedene til solidaritetsorganisasjoner. Man blir gjerne fortalt om grov utbytting av fattige land og folk og at biopatenter utgjør en sentral årsak til dette. Men er det virkelig slik, og hvilke kunnskaper ligger til grunn for konklusjonene?
RØVERHISTORIE FRA NORGE
La oss se på et eksempel fra Norge. I 1969 jobbet biologen Hans Peter Frey i Sandoz - en del av dagens Novartis. Den sveitsiske pensjonisten har fortalt meg om de fine høstdagene da han var på ferie i Norge med kona si. I Oslo leide ekteparet en bil som de kjørte til Bergen. På turen over Hardangervidda tok Frey en rekke jordprøver. Tilbake i Sveits gikk disse prøvene inn i en omfattende prosess Sandoz hadde etablert for å finne fram til biologisk materiale med medisinske egenskaper. Det viste seg at en av jordprøvene fra Hardangervidda inneholdt en svært interessant mikrosopp, Tolypocladium inflatum. Denne soppen produserer en biokjemikalie, syklosporin, som forhindrer immunitetsreaksjoner i forbindelse med organtransplantasjoner. I 1983 var den første syklosporinmedisinen klar for markedet, og i 1997 var dette Novartis mest inntektsinnbringende legemiddel med godt over ni milliarder kroner. I en årrekke har biologer og naturvernere trukket fram "Hardangervidda-soppen" som et eksempel på hvor viktig det er å verne biomangfold. Men de siste par årene har mikrosoppen blitt gjenstand for en ny fortelling: Den er blitt brukt som et konkret bevis på hvordan biopatenter skaper utbytting.
Framtiden i våre henders magasin Folkevett skriver i nr 4/98: "Patentbølgen er over oss for alvor. Norge taper millioner i året fordi et utenlandsk selskap har patentert en medisin laget av sopp fra norsk natur. U-landene taper enda mer, når medisinprodusenter rapper med seg et stykke natur og patenterer såkalte biologiske oppfinnelser, uten å gi noe tilbake til opphavslandet". Med artikkelforfatteren i Folkevett som kilde ble denne fortellingen presentert på Dagsrevyen (27.2.99). Likeledes skriver for eksempel Aftenposten (16.6.00): "Det utenlandske firmaet Hoffman LaRoches skaffet seg patent da forskere fant en mikroorganisme på Hardangervidda som ble utviklet til et preparat som hindrer menneskekroppen å støte fra seg transplanterte organer, for eksempel et hjerte. Patentet gjør at Norge ikke får noe igjen av de milliardene som preparatet årlig innbringer".
MANGLER FAKTAKUNNSKAP
Aftenpostens referering til feil firma og bare ett patent er symptomatisk for hvor lite vekt det legges på reelle sakskunnskaper når fortellinger konstrueres om biopatenter og genrøveri. Akkurat denne fortellingen betrakter jeg med større undring enn andre, fordi jeg her konstaterer at faktafragmenter og beregninger som stammer fra min egen forskning gjerne benyttes for å skape et skinn av troverdighet. Men forskningen gir ikke samme konklusjoner som vandrehistorien. Den slår i stedet fast at fortellingen om patenters medvirkning til utbytting i denne saken er fullstendig på vidda. Norge kan likevel sies å ha et inntektstap i denne saken, men dette skyldes ikke patentene men derimot at Norge - i likhet med resten av verden - ikke hadde lover som regulerte andres tilgang til våre genressurser da mikrosoppen ble brakt til Sveits i 1969. Med slike reguleringer kunne Norge hatt et realistisk krav overfor Novartis på bortimot 200 millioner kroner årlig.
Selskapets patenter gir Novartis en godtgjørelse for forskningsinvesteringene bak suksessmedisinen. Andre firmaer blir i noen år forhindret fra å utnytte funnene uten å betale for forskningen. Dersom Norge hadde hatt lovgivning og kontrakt med Novartis om del av inntektene ved et slikt funn i Norge, ville disse patentene også ha sikret våre inntekter.
For Norge kunne slike inntekter fra vårt biomangfold vært litt viktig, for flere utviklingsland kan slike muligheter skodd over Biokonvensjonens lest være enda viktigere. Men da må altså fokuset flyttes fra den evige kampen mot patentene og til etableringen av hensiktsmessige lover og prosedyrer. Biokonvensjonen fra Riotoppmøtet i 1992 skaper en bedre likevekt mellom selskaper og kildeland til biomangfold ved å slå fast sistnevntes rett til del av inntekter fra selskapers bioprospektering. Den største trusselen mot utviklingslands potensial for å realisere slike inntekter kommer i dag - utrolig nok - fra solidaritetsbevegelsen, der røverfortellinger og patentprotester på sviktende grunnlag i mange tilfeller er i ferd med å sette effektive sluttstreker for slike muligheter.
Tips en venn