Resultatene fra forsøksringen viste at etter første innhøsting var de lokale maissortene best; verken de eksotiske sortene - fra CIMMYT i Mexico - eller de første foredlede plantene kunne måle seg med de fire maissortene som hadde blitt brukt i området i en årrekke. Foredling av mais er en møysommelig prosess, og først etter 5 til 6 krysninger (og tilsvarende antall produksjonssykluser), regner man med å ha funnet frem til nye stabile og lokalt tilpassede sorter.
FRØ SOM PASSER
En bonde vil stadig utvikle og eksperimentere med ulike plante- og frøsorter. For å produsere mat, og for å sikre et stabilt utkomme i omskiftelige og uforutsigbare produksjonsbetingelser, har bønder til alle tider krysset ulike sorter, podet, plantet inn eller forsøkt seg på nye vekster. Den naturlige prøvingen og feilingen avspeiler generasjoners erfaring, og særlig viktig er kunnskapen innen utvelgelse og lagring av neste års såfrø. Bonden foredler når han eller hun krysser ulike sorter for å finne frem til egnede karakteristikker hos planten. Men den dokumenterte foredlingen har funnet sted på forskningsinstitusjoner, gjerne i tilknytning til regionale eller nasjonale frøbanker. Slik forskning har vanligvis ikke inkludert bøndene før i aller siste stadium; i utprøvingen av de foredlede frøene.
Fra en fattig bondes synsvinkel knytter det seg ofte noen problematiske særtrekk til frø som kommer fra en nasjonal frøbank: De er vanskelige å få tak på, ofte kanaliseres de til store eller mellomstore bønder. Videre er de kostbare, og kan kreve bruk av mye landbrukskjemikalier. Og selv om de i utgangspunktet kan være høytytende eller ha andre trekk som bonden setter pris på, vil de ofte være tilpasset mer optimale produksjonsbetingelser enn han har. For eksempel kan de være fremstil for bruk i et lavereliggende, fruktbart område, mens den fattige bonden arbeider i skrånende, skrinnere høyfjellsområder. Med andre ord, frøene er ikke tilpasset lokale forhold. Deltakende planteforedling kan være et middel for å rette på dette. Her kombinerer man bøndenes erfaring og lokalkunnskap med forskerens lærdom. Sistnevnte kan gi bonden formell kunnskap om foredling, for eksempel vitenskapelige metoder for utvelgelse, systematisering og dokumentasjon. Og bonden er premissleverandør når det gjelder hvilke egenskaper han ønsker at frøene skal frembringe hos planten, med utgangspunkt i hans/hennes hverdag. Forsøkene foregår i bøndenes åker, og lokale forhold og aktører er utgangspunktet når man verdsetter eller bedømmer resultatene. Genetikeren eller agronomen kan argumentere for en næringsrik og vekstdyktig hvit maissort, men dersom familiens medlemmer foretrekker å spise gul mais, vil en ensidig lansering av den hvite sorten raskt bli vraket ved utvelgelsen av såfrøene.
BONDEN ER PREMISSLEVERANDØR
I høylandet i Yorito, i sentrale, nordlige Honduras, har flere grupper med småbønder drevet med forsøksring-liknende virksomhet gjennom flere år. De undersøker hvilke gjødselsvekster som egner seg best i de bratte og vindfulle åsene, hvor mais og bønner er de viktigste plantene. De har forsøkt ulike fruktrær og krydderplanter, og eksperimentert i forhold til reduksjon av agrokjemikalier. Arbeidet støttes av en lokal organisasjon, og det panamerikanske landbruksuniversitetet Zamorano gir landbruksfaglig veiledning. Bøndene ønsker en maissort som er mer motstandsdyktig mot råte og kulde enn de sortene de har i dag. Ytre trekk på en slik plante er blant annet at den er lavere og bærer bredere maiskolber. Og maisen bør være dyp gul. Forsøksringen driver nå kontrollert kryssing av 16 maissorter, hvorav 12 er nye i området, mens fire er lokale varianter. Det gjøres eksperimenter med krysning mellom de eksotiske og de lokale variantene. Målet er å få krysset inn egnede egenskaper fra de eksterne sortene inn i de lokale, for å finne frem til stabile frøsorter som er egnet i området. Resultatene måles nøye, både psykologiske og sosiale resultater (maisens smak, mottakelse i markedet, tilfredshet hos forbruker, med mer) og maisens fysiske egenskaper (farge, høyde, antall korn, med mer). Senere måles kvalitet etter lagring, spiringsprosent og andre karakteristika ved frøets vekst.
Deltakende planteforedling løser ikke automatisk alle problemer man tradisjonelt har slitt med på planteforedlingsfeltet. For eksempel kan bonden fort bli en svak part i samarbeidet med den økonomisk og faglig sterkere forskeren. Men den store avstanden mellom forskningsinstitusjonene og bønder er mange steder i ferd med å bygges ned gjennom gjensidige fordeler av et tett samarbeid. Når det gjelder debatten om patenter, viser denne deltakende metoder hvordan bønder aktivt og systematisk investerer kunnskap i foredlingsarbeidet, og underbygger dermed kravet om rettferdige patentsystemer. Bevaring av biologisk mangfold er enda en utfordring innen planteforedling, det være seg deltakende eller "konvensjonell". Noen steder er den genetiske arven i for eksempel lokal mais meget verdifull, og bør bevares. Andre steder er såkalt tradisjonelle sorter faktisk ikke annet enn "moderne" sorter som ble sluppet på markedet for ett eller to tiår siden.
Tips en venn