En sammenligning av vår vestlige verdens industrialiserte jordbruk og utviklingslandenes småbrukerforhold gir dramatiske kontraster. Vi har velstand mot fattigdom og overproduksjon mot mangel, men også spesialisering og genetisk ensretting mot kompleksitet og mangfold. Vi ser sosialt utarmede bygdemiljøer mot intenst pulserende landsbysamfunn. Er det slik at grunnleggende økologiske og sosiale verdier må ofres på veien mot økt produksjon og velstand?
Utviklingsstrateger har helt siden starten på den grønne revolusjonen tenkt at den teknologien som har gitt høy avkastning og velstand i den "moderne" sektoren i industrilandene, må gjøres universelt tilgjengelig. Men en mannsalder etter den grønne revolusjonens gjennombrudd (1968) er varierte lokale tradisjoner ennå levende og vi ser tendenser til en fornyet interesse for de gamle frøsortene og de gamle driftsformene. Gamlemors kunnskaper kommer til heder og verdighet igjen. I store områder av den såkalte "tredje verden" driver småbøndene side om side med en kommersiell sektor, de kjenner godt til den moderne teknologien, men de tviholder på sitt eget sortsmateriale. Grunnene varierer, men kan sorteres i to grupper; behovstilpasning og økonomisk risiko.
SMAK OG TRYGGHET
Behovstilpasningen omfatter smakspreferanser, og tilpasning til samplantingsmønster og andre aspekter ved driftsformene. Presset fra sjukdommer og skadedyr kan dempes ved hjelp av variasjon i åkeren; variable sorter, flere sorter, og flere arter (samplanting). Dette foretrekkes ofte framfor monokultur av resistente markedssorter.
Markedssortene har liten eller ingen avlingsfordel hvis de ikke brukes i kombinasjon med kunstgjødsel. Overgang til disse sortene forutsetter dermed kjøp av driftsmidler; frø, kunstgjødsel, og noen ganger også plantevernmidler. I småbrukersektoren der folk lever fra hånd til munn tas dette på kreditt - en sesongkreditt som tilbakebetales etter innhøsting. I en globalisert økonomi med minkende fortjenestemarginer er dette risikabelt. Avlingene varierer, og når tilbakebetaling har prioritet kan det gå på direkte bekostning av familiens behov for mat til overlevelse. Dette er et nerveslit og mange opplever det som en veldig befrielse å gå over til organisk dyrking. De unnslipper gjeldspresset og gjenoppretter kontrollen.
Bruk av tradisjonell kunnskap og organiske dyrkingsmetoder betyr imidlertid ikke statisk opprettholdelse av gamle driftsformer og gamle sorter. Hvis bøndene er selvforsynte med frø, gjør de vanligvis et bevisst utvalg både av sorter og av typer innenfor sortene. Sorter kommer til, sorter går ut, og sorter endrer seg når forholdene stiller nye krav. I vitenskapelige miljøer er det i dag økende bevissthet om at dette kan være en annen utviklingsvei. Vitenskapens bidrag kan være å stimulere en bondekontrollert prosess. Dette kan også lede mot høy avkastning, men uten tap av variasjon og tilpasningsevne: Et slikt system er uforenlig med patent på plantesorter, men forenlig med kravene til et bærekraftig jordbruk.
KOMBINERER METODER OG SORTER
Kunstgjødsel brukes naturligvis enkelte steder også i småbrukersektoren, særlig i områder med relativt god avlingsstabilitet og velutviklet infrastruktur. Men heller ikke i slike områder er bøndene uten videre villige til å vinke farvel til det gamle mangfoldet. De store elvedeltaene i Vietnam har hatt en fantastisk jordbruksutvikling det siste tiåret. Men det vi ser er at de moderne markedssortene kommer som tillegg, ikke som erstatning. Med en økonomi i oppgang sier folk at "nå har vi råd til å spise ris av de gamle sortene". (Altså en parallell til oppsvinget for mandelpotet i Norge.) Mekongdeltaet er blitt regulert slik at bøndene kan gå over fra en til flere avlinger i året. De tradisjonelle sortene brukes helst som annen avling. Men fordi sortene er variable og under både naturlig og kunstig utvalg, tilpasser de seg raskt til endrete miljøforhold og mer intensive driftsformer. Med sterk framgang for integrert plantevern våkner også bøndenes interesse for genetisk variasjon som strategi i insekt- og sjukdomsbekjempelsen.
Det er en utbredt misforståelse at uniformitet i åkeren er en av forutsetningene for industrijordbrukets høye avkastning. Sannheten er at en moderne høytytende sort i de fleste tilfelle ville gi enda høyere avling hvis den kunne sendes ut med noe variabilitet enn om den blir renavlet til absolutt genetisk uniformitet. Når vi likevel går for høyest mulige uniformitet så er det på grunn av tekniske krav i frøindustrien og krav til sortsgodkjenning (særlig formalisering av opphavsrett til en ny sort). Hvis vi ser på variabilitet i form av samplanting av flere arter, så vet vi av mye forskning at det i de aller fleste tilfeller gir høyere arealproduktivitet enn rene monokulturer. Når industrijordbruket likevel går for monokultur så er det på grunn av mekanisert drift og for lettere å kunne bruke kjemiske plantevernmidler. Er man avhengig av et marked som krever standardiserte produkter bidrar også det til den genetiske ensrettingen. Ingen av grunnene til industrijordbrukets genetiske ensformighet er særlig relevante i utviklingslandenes småbrukersektor. Teknologi for høyere avkastning er det derimot bruk for. Slik teknologi kan innpasses i et dynamisk mangfoldsjordbruk. Da utnyttes små arealer og tilgjengelige ressurser mer effektivt enn det som er mulig i rene monokulturer.
Med slike tendenser forblir småbrukersektoren et fantastisk reservoar for genetisk mangfold, men et temmelig dødt marked for den kommersielle frøindustrien. Markedssortene prøves, og tas gjerne i bruk, men på småbrukernes egne premisser. De frøavler sortene sjøl, og utsetter dem for innkryssing, og for endringer ved naturlig og kunstig utvalg. Kommersielle sorter bidrar i betydelig grad til sortsevolusjonen på gårdsnivå i mange utviklingsland.
TRUSSEL FRA GENMODIFISERTE SORTER
Hva skjer hvis genmodifiserte sorter infiltrerer slike områder? Verken bøndene selv eller noen andre kan hindre spredning av fremmede gener fra slike sorter. Det er åpenbart i mais. Men heller ikke selvbestøvere som ris og hvete slipper unna. De kan ha en kryssbestøvning på rundt en prosent og absorberer genetisk variasjon fra sorter i nærheten. Hvis de nye genene bringer en eller annen fordel, vil de fanges opp av seleksjonen og bli videreført. Hvis de er selektivt nøytrale, men likevel uønsket, har bøndene ingen mulighet til å eliminere dem. Dette kan utelukke bøndenes lokalsorter fra det markedet som sier nei til genmodifisert mat.
Genmodifiserte sorter kommer med heftelser i form av patentrettigheter. Patenteiere har for tiden ingen mulighet til å forfølge sine rettigheter i fattige utviklingsland. Når patentert teknologi brukes i utvikling av sorter for utviklingslandene, som for eksempel vitamin-A-risen (se s.28), gir rettighetshaverne avkall på kravet om lisensavgifter. Men de avstår ikke sin patentrett. Den ligger der som en latent trussel. I forhandlinger i regi av FAO om utveksling av plantegenetiske ressurser, er et av utviklingslandenes viktigste anliggender å beskytte bøndenes rett til fortsatt å avle, selektere, foredle, utveksle og selge sitt eget såfrø.
Millioner av småbrukere i fattige utviklingsland bidrar enormt til vedlikehold av jordbrukets biologisk mangfold. De kan absorbere innovasjon fra den vitenskapelige sektoren og har et enormt urealisert utviklingspotensial. Men de behandler genressurser som en allmenning og er sårbare for privatisering ved patent på sorter, genkombinasjoner eller enkeltgener.
Tips en venn