Det er både viktig og riktig å spørre seg om det er mulig for disse nasjonene å komme seg ut av sin nåværende situasjon uten sine best utdannede landsmenn, men jeg frykter at forsøkene på å stoppe hjerneflukten kan gjøre mer skade enn nytte for de menneskene man prøver å hjelpe.
Overføring av penger og kunnskap
Det blir stadig vanligere å så tvil om konsekvensene av hjerneflukt er så ødeleggende som konvensjonell viten tilsier. Det er mange grunner til denne tvilen. For det første er det uklart om land taper mer enn de tjener på å sende sin kvalifiserte arbeidskraft til utlandet. Emigrasjon av alle typer, da også høyt utdannet emigrasjon, bringer med seg økt handel, kunnskapsutveksling, utenlandske investeringer, tilgang til nye markeder, osv. Når folk flytter utenlands tilegner de seg nye kunnskaper og egenskaper, de bygger nettverk som kan bidra til økonomisk aktivitet og vekst i hjemlandet. Mange emigranter velger å vende hjem etter noen år i utlandet og tar med seg kapital, kunnskap og markedskontakter, som igjen styrker den hjemlige økonomien.
Høyt utdannede emigranter kan også være en viktig kilde til utenlandsk valuta. Pengeoverføringer fra emigranter i utlandet har blitt den viktigste og mest stabile kilden til utenlandske inntekter i utviklingslandene, og er en langt større inntektskilde enn u-hjelp. Disse pengeoverføringene har en sterkt utviklende effekt, i og med at de i større grad blir brukt på lokale varer og tjenester, noe som gir et verdifullt bidrag til den lokale økonomien. Bistand fokuseres i større grad mot større prosjekter, med sterk utenlandsk innblanding.
Positive ringvirkninger
Det er heller ikke sikkert at landene kaster bort pengene sine når de investerer i utdanningen av fremtidige emigranter. Nye undersøkelser tilsier at rekrutteringen til høyere utdanning har blitt styrket av at det gir muligheter til emigrasjon. Dagens situasjon oppmuntrer utviklingsland til å produsere flere kvalifiserte arbeidere enn de ville ha gjort dersom de ikke forventet at en del av de høyt utdannede vil emigrere. Dette overskuddet har en viktig spredningseffekt til den lokale økonomien. Kort fortalt: Muligheten for emigrasjon oppmuntrer individer til å tilegne seg kunnskap og egenskaper som det kan være mangel på i u-landene.
Nylige erfaringer i land som India viser hvordan kortvarig hjerneflukt kan skape langvarige positive ringvirkninger for den nasjonale økonomien. Flere historier viser at første generasjons arbeidsutvandrere har klart å bygge såkalte «teknologiske broer» mellom i-land og u-land, og har gjort at u-landene har tatt igjen noe av forspranget. Selv om et godt utdanningssystem er en av grunnene til at India opplevde stor hjerneflukt, er det også hovedgrunnen til at India i dag tiltrekker seg så mange høyteknologiske bedrifter og utenlandsinvesteringer. Kort fortalt er det på grunn av muligheten for emigrasjon at dagens fattige i utviklingsland ser utdanning som den beste måten å komme seg ut av fattigdommen på.
Uakseptabel tvang
La meg være klar: Jeg argumenterer ikke for at hjerneflukt ikke er et alvorlig problem for mange utviklingsland. Spørsmålet vi likevel burde stille oss er hva kan vi gjøre for å løse dette problemet?
Hjerneflukt drives frem av flere kompliserte forhold. På avsendersiden inkluderer disse mangelen på jobbutsikter, lave lønninger, langdryge ansettelsesprosedyrer m.m. Hvis årsakene til at den kvalifiserte arbeidskraften emigrerer finnes i hjemlandet, så hjelper det lite å begrense mulighetene for de som prøver å unnslippe disse problemene. Hvem av oss ville ikke ønsket et bedre liv for oss og våre barn?
Det er moralsk uholdbart å foreslå at mennesker skal bli tvunget til å leve et sted de ikke ønsker å bo. Det er for eksempel gode grunner til at leger forlater Zimbabwe i hopetall. Å tvinge disse til å vende tilbake vil ikke løse de underliggende problemene. Dersom våre egne leger, professorer og dataeksperter ikke er villige til å dra til disse landene, under nåværende arbeidsforhold - så er det moralsk uakseptabelt å argumentere for at noen andre skulle bli tvunget til å gjøre det, bare fordi de ble født på feil sted til feil tid.
På den andre siden av dette delikate spørsmålet finner vi kvalifiserte arbeidere som tiltrekkes av de økonomiske, politiske og sosiale fordelene med å jobbe i den utviklede verden. For å redusere denne kraftige tiltrekningskraften må vi finne en måte å redusere den enorme forskjellen på livskvaliteten til jordas rikeste og fattigste innbyggere. Dette er muligens hovedgrunnen til hjerneflukt-problemet. Det er på dette feltet Vesten har feilet mest spektakulært.
Migrasjon skaper press
Internasjonal migrasjon er den beste og kanskje eneste, måten å arbeide med begge disse problemene. Fri migrasjon skaper et enormt press i avsenderlandene til å bedre forholdene eller risikere å miste viktige ressurser. Emigrasjon styrker den politiske og økonomiske makten for de arbeiderne som blir igjen og tvinger den politiske og økonomiske eliten i de landene til å bedre lokale forhold.
Emigrasjonen som foregikk før 2. verdenskrig var en viktig årsak til industrialiseringen og den moderne organiseringen av Norge og resten av Europa. Nye studier utført av økonomiske historikere har koblet emigrasjonen i denne perioden til den økonomiske veksten som fulgte. Andre har videreført dette argumentet til å foreslå at utviklingen av den moderne arbeiderbevegelsen - i tillegg til fremveksten av det moderne representative demokratiet og velferdsstaten - ble understøttet av et politisk klima hvor det eksisterte en reell fare for at arbeiderne ville forlate landet.
Elitene må endre seg
Samtidig vil fri migrasjon tvinge i-landene til å ta fattigdom mer alvorlig. Jeg mener at trusselen om massiv immigrasjon kan tvinge makthaverne i i-landene til å ta tak i de globale urettferdighetene. I mangel av reelle forbedringer, vil presset fra immigrasjon av både kvalifisert og ukvalifisert arbeidskraft bli uutholdelig i lengden. I tillegg gir emigrasjonen individer mulighet til å bedre livene sine.
Dette alternativet står i skarp kontrast til status quo, hvor verdens fattige blir bedt om å vente tålmodig på at handel, investeringer og god styring skal forandre forholdene som i dag er grunnen til at folk rømmer.
Kort sagt gir fri, internasjonal flyt av mennesker motivasjon til begge sider av rik/fattig kløften til å forandre de underliggende årsakene til dagens hjerneflukt. Jeg tviler på at det å innføre restriksjoner på arbeidsinnvandring vil bedre forholdene i verdens fattigste land. Innvandringsstopp vil bare kjøpe mer tid for stater som bedriver en politikk som har ført oss til dagens uholdbare situasjon. Enda verre er det at å stoppe innvandringen minsker individers muligheter - og dermed fjerner en mulig utvei for innbyggerne i verdens fattigste land. Internasjonal migrasjon er ikke kilden til dagens problemer - det er den mest lovende løsningen.
Tips en venn