Dagen hans starter grytidlig, klokka 4 om morgenen:Utenfor har hanene så vidt begynt å gale inn den nye dagen. Sammen med sin kone, drikker han en kopp varm kaffe eller ingefærøl, før han rusler avgårde til det ett-hektars risfeltet de leier. De dyrker et hektar jord til like i nærheten, et felt de har arvet av en slektning, men den avdødes nærmeste slektninger gjør også krav på dette jordfeltet. De to jordstykkene gjør det mulig å gi de fem barna i familien høyere utdannelse, den yngste av dem har nettopp avsluttet videregående skole. For paret er dette et livslangt offer, for gjelden de har påtatt seg for å betale for skolegangen er langt fra nedbetalt.
Bondens hverdag følger risens syklus. I begynnelsen av sesongen går dagene med til å harve, bearbeide marka med hjelp av en innleid carabao (vannbøffel), så risen i senger, for litt senere å plante de små risplantene ut på marka. Ved slutten av sesongen er det innhøsting, tresking og tørking som står på programmet. Luking, pleiing og utvelging skjer i midtsesongen.
NY TRELLDOM
I likhet med andre risbønder i Roxas i Nord Cotobato, og for så vidt resten av Filippinene, tok Tatay Gipo i bruk de moderne rissortene som ble promotert av regjeringen da den såkalte "grønne revolusjon" startet på slutten av 1960-tallet. Sortene var utviklet av internasjonale landbruksforskningsinstitutter, blant annet det Internasjonal risforskningsinstituttet som holder til på Filippinene (IRRI). Forskningsinstituttene lovte at de nye frøene ville gi større avkastning og et bedre liv for de fattige bøndene. Tatay Gipos erfaring er en annen. Riktignok fikk han høyere avkastning med de nye frøene, men det var kun etter å ha brukt de kjemiske sprøytemidlene og kunstgjødselen som fulgte med pakkløsningen. Og disse kom på ingen måte gratis med på kjøpet. Tatay Gipo måtte låne penger fra den lokale utlåneren for å ha råd til frøene og de kjemiske innsatsfaktorene. Senere lånte ikke utlåneren utpenger mer, men isteden selve kjemikaliene. Myndighetenes banker utvidet også lån til småbønder, men lånene kom i form av de moderne frøene og tilhørende kjemikalier og gjødsel.
Tatay Gipo solgte mesteparten av sin avling til utlåneren som hadde skaffet han gjødsel og sprøytemidler, og som han også hadde lånt noen penger av for å overleve i påvente av innhøstingen. Dette skapte en ond gjeldssirkel. Trelldommen og fattigdommen som bøndene ble lovet at den Grønne revolusjon skulle få slutt på, var erstattet av en ny type trelldom. Fanget i en stillhetskultur utviklet gjennom mange århundrer med utbytting var det få bønder som fant kraft til å protestere.
Tatay Gipo har sine egen refleksjoner om arven fra den Grønne revolusjon. Ja, den gav han en bedre avling, men den betydde også større gjeld. Den betydde i tillegg at han ble avhengig av forskningsinstituttene som produserer frøene og de private selskapene som selger de kjemiske tilsetningsstoffene. Han ser også en forrykkelse eller ødeleggelse av den økologiske balansen i risfeltet sitt. Det er flere og mer ødeleggende rispest og sykdommer enn det var når han dyrket mer variert og tradisjonelle rissorter. Sprøytemidlene gjorde det samtidig umulig med fiskeoppdrett i risfeltene, og endene kan ikke lenger spise sneglene som forpester risplantene. Kjemikalene ødela den engang så sunne livssyklusen i hans rismark.
EGNE EKSPERIMENTER
Under hele den perioden med forandringer, fortsatte Tatay å eksperimentere på rismarkene sine. Han dyrket moderne risvarianter sammen med noen tradisjonelle sorter på små jordflekker, og valgte ut de som viste interessante mønstre. Gjennom denne prosessen med eksperimentering, observering og utvelging fant han fram til Bordagol, en ristype som viste stor motstandskraft mot tørke, pest og sykdommer. Denne ristypen ble veldig populær og selv delstatsmyndighetene i Nord Cotabato berømte Tatay Gipos innsats i 1989. Ristypen ble så utbredt over hele i Filippinene, at landbruksmyndighetene sertifiserte frøet i 1994, forøvrig uten engang å informere Tatay Gipo.
Tatay Gipos erfaringer med Bordagol viser hvordan bønder eksperimenterer og finner fram til de beste løsningene lokalt. Dette står i skarpkontrast til myten om bonden som en passiv mottaker av teknologi, slik det ofte presenteres i faglitteraturen. Dette understreker også betydningen av å bevare og vedlikeholde tradisjonelle rissorter, slik at jordbruket blir en kilde til opprettholdelse av det mangfoldet som er selve byggesteinen for matproduksjonen. Tradisjonelle rissorter stimulerer også et variert kosthold, og er med på å dekke kulturelle behov. Men aller viktigst er det at de motvirker det store tapet av genetisk og biologisk mangfold som ensrettingen og monokulturene innen risdyrking har ført med seg. Dette mangfoldet er selve nøkkelen til opprettholdelse av kommende generasjoners valgmuligheter, slik at de kan sikre matvaretilgang og mer rettferdig fordeling av ressursene.
NY LANDBRUKSPOLITIKK
De siste tiårene har mange småbønder på Filippinenene, og i Sørøst-Asia for øvrig, sluttet opp om prosjekter for bevaring, bruk og videreutvikling av tradisjonelle frøsorter. Men for at det skal oppnås virkelige økonomiske forbedringer i de fattige småbøndenes liv, kreves også betydelige endringer i de ulike landenes jordbrukspolitikk. Gjennomgående fører myndighetene i landene i Sørøst-Asia en politikk som oppmuntrer og stimulerer ensrettet og uniformt landbruk. Dette må endres til fordel for tiltak og lover som bidrar til mangfold. Bøndene trenger støtte, oppmuntring og anerkjennelse og belønning for sine innovasjoner, akkurat som deres motparter i det private næringsliv. Myndighetene bør også støtte bøndenes og det sivile samfunns innsats for matsikkerhet og mangfold og utvikling i jordbruket. Bare gjennom konkrete tiltak og innsats i samarbeid med landbrukssamfunnene, kombinert med et paradigmeskifte i myndighetenes landbrukspolitikk, kan denne generasjon med god samvittighet si at vi etterlater oss en god arv for fremtidige generasjoner.
Tips en venn