Pinochet-saken har ført til ny oppmerksomhet om militærregimets brudd på menneskerettighetene i Chile. For første gang deltar de væpnede styrkene i en formell dialog om overgrepene sammen med menneskerettighetsorganisasjoner, for første gang ser det ut til at saker om menneskerettighetsbrudd får upartisk behandling i rettsapparatet.
-Selv om Pinochet ble løslatt, er arrestasjonen i London den viktigste begivenheten i Chile siden overgangen til demokrati. Det sier Mireya Garcia, visepresident i interesseorganisasjonen for de etterlatte etter forsvunnede personer. Nesten 11 år etter at militærregimet i Chile (1973 til 1990) tok slutt og det ble innført demokrati, er militærregimets menneskerettighetsbrudd fortsatt et uløst spørsmål. Pinochet-saken har imidlertid gitt håp om at de ansvarlige for politiske drap og forsvinninger nå kan stilles for retten. Saken startet som kjent med arrestasjonen av tidligere diktator Augusto Pinochet i London i 1998.
Ingen rettferdighet
For å forstå hvilken positiv betydning Pinochet-saken har hatt, må vi gå tilbake til perioden før arrestasjonen. Selv om Chile i 1990 hadde fått en demokratisk valgt regjering, satt Pinochet og hans tilhengere fortsatt i sentrale maktposisjoner. Blant annet sympatiserte et flertall av dommerne i Høyesterett med militærregimet. Disse høyesterettsdommerne gjorde det de kunne for å hindre rettssaker om politiske henrettelser og forsvinninger som fant sted under Pinochets 17 år lange diktatur. I tillegg sikret en amnestilov full straffefrihet for menneskerettighetsbrudd begått i tidsrommet 1973 til 1978. Som en følge av dette hadde i 1996 bare 21 personer fått fengselsdommer på grunn av brudd på menneskerettighetene. Sammenligner vi dette med antallet henrettelser og forsvinninger som i dag er bekreftet av chilenske myndigheter er det et bilde av straffefrihet, ikke rettferdighet, som trer fram: Over 2000 mennesker ble henrettet av militærregimet, og 1200 personer regnes fortsatt som forsvunnet.
Selv om det ikke var mulig å oppnå rettferdighet, ønsket den nye demokratisk valgte regjeringen å få fram sannheten om militærregimets overgrep. I april 1990 opprettet regjeringen en Sannhetskommisjon som skulle granske bruddene på menneskerettighetene. De væpnede styrkene var fra begynnelsen av sterkt imot kommisjonen. Likevel la Sannhetskommisjonen året etter fram en rapport som dokumenterte at militærregimet systematisk hadde torturert og henrettet sine politiske motstandere. Kommisjonen fastslo også at militærregimet i mange tilfeller drepte sine politiske motstandere og skjulte levningene. Det er dette som omtales som forsvinninger. Sannhetskommisjonen greide i de fleste tilfellene imidlertid ikke å lokalisere levningene etter disse personene. Arbeidet innebar likevel en unik mulighet til å få en offentlig debatt omkring respekt for menneskerettigheter. Kommisjonen skrev selv at den ønsket å legge grunnlaget for en menneskerettighetskultur i de chilenske samfunnet. Manglende oppfølging fra regjeringens side gjorde imidlertid at Sannhetskommisjonens arbeid fort ble glemt. Fram til 1998 ble det gjort få forsøk fra regjeringens side på å finne en løsning på spørsmålet om militærregimets overgrep. I stedet ble sakene overlatt til domstolene hvor de gikk fram og tilbake mellom forskjellige rettsinstanser. Som regel uten at man fikk noen endelig juridisk løsning.
Dialog med militæret
16. oktober 1998 skjer imidlertid det utenkelige: Chiles diktator gjennom 17 år arresteres i London anklaget for en rekke overgrep og brudd på menneskerettighetene. Det er spanske domstoler som ønsker å stille Pinochet for retten. I Chile settes militærregimets menneskerettighetsbrudd igjen øverst på dagsorden. Som kjent fikk Pinochet reise tilbake til Chile som en fri mann. Likevel kan saken virke positivt på den videre demokratiseringen i landet: De militære styrkene deltar for første gang i en formell dialog om overgrepene sammen med menneskerettighetsorganisasjoner. Vi ser også begynnelsen på et uavhengig og upartisk rettsapparat. Og ikke minst har de etterlatte etter militærregimets ofre for første gang et reelt håp om rettferdighet.
Mens Pinochet satt i husarrest i London tok den chilenske regjeringen initiativ til et forum hvor man skulle drøfte bruddene på menneskerettighetene. Både representanter for Chiles militære styrker og menneskerettighetsadvokater har deltatt i forumet som fikk navnet Mesa de Diálogo. Sannsynligvis inngikk Mesa de Diálogo i regjeringens strategi for å få Pinochet tilbake til Chile. Forumet var et signal til det internasjonale samfunnet om at Chile tok spørsmålet om brudd på menneskerettighetene alvorlig og kunne løse dette problemet på egen hånd. Chilenske menneskerettighetsorganisasjoner ønsket i motsetning til den chilenske regjeringen at Pinochet skulle stilles for retten i Spania. Dette var også grunnen til at interesseorganisasjonen til de etterlatte etter forsvunnede personer (AFDD), nektet å delta i Mesa de Diálogo. Visepresident i AFDD, Mireya Garcia, hevder forumet først og fremst har tjent militærets interesser. Flere av de store menneskerettighetsorganisasjonene, som katolske Vicara de Solidaridad (Solidaritetstjenesten), FASIC (De kristne kirkers stiftelse for sosial bistand) og CDDH (Den chilenske menneskerettighetskommisjonen) har likevel deltatt. Disse organisasjonene mener at forumet har ført til at man er nærmere en rettferdig løsning på spørsmålet om menneskerettighetsbruddene. Det faktum at forumets slutterklæring ble underskrevet etter at Pinochet hadde kommet tilbake til Chile, viser også at Mesa de Diálogo var mer enn en strategi for å få den gamle diktatoren løslatt fra husarresten i Storbritannia.
- Først syntes vi situasjonen var ubehagelig. Vi skulle samtale med dem som var ansvarlige for grove overgrep mot menneskerettighetene. Men etter flere møter og samtaler i uformelle kaffepauser oppsto et fellesskap hvor vi kunne snakke åpent og forsøke å finne en løsning. Det er menneskerettighetsadvokaten og deltaker i Mesa de Diálogo, Roberto Garreton som beskriver de første møtene med militærets representanter slik. Garreton påpeker også at forumet ikke bare har tjent militærets interesser:
- Det var en dialog som militæret ikke likte, og som var ønsket av de sivile. Militæret måtte komme med innrømmelser. For dem ubehagelige innrømmelser.
Endringer i de væpnede styrker?
Mesa de Diálogo har gitt de etterlatte etter de rundt 1200 forsvunnede personene nytt håp om å få vite nøyaktig hva som skjedde med deres familiemedlemmer. Selv om de fleste har sett i øynene at de som forsvant høyst sannsynlig ble drept av militæret, kan det å lokalisere levningene og få fram sannheten om hvordan dette skjedde gi de etterlatte en viss fred. Som en oppfølging av Mesa de Diálogo leverte de væpnede styrkene 5. januar i år en rapport til den chilenske presidenten, Ricardo Lagos. Rapporten inneholder opplysninger om skjebnen til 180 av personene som forsvant. Fortsatt mangler altså informasjon om 1000 forsvinninger under militærregimet. Arbeidet med å framskaffe informasjon vil imidlertid forsette, selv om det foreløpig ikke er klart på hvilken måte man skal gå videre. Uansett markerer rapporten et viktig skille: For første gang erkjenner Chiles væpnede styrker at militærregimets overgrep må finne en annen løsning en amnesti og glemsel. Kanskje markerer dette begynnelsen på en mer demokratisk holdning hos de væpnede styrkene.
Den metodistiske erkebiskopen i Chile og deltaker i Mesa de Diálogo, Naftalâ, påpeker at militæret har behov for å komme med gester som gir institusjonen større anseelse i samfunnet forøvrig. Det chilenske militæret blir i dag sett på med mistro av store deler av befolkningen og lever nærmest et ghettoliknende liv med egne boligområder, skoler og klubber. For de væpnede styrkene har dette etter hvert blitt en belastning, en belastning som ble forsterket da det internasjonale samfunnet i forbindelse med Pinochets arrestasjon igjen ga uttrykk for sin avsky for de overgrepene de væpnede styrkene var ansvarlige for i årene 1973 til 1990. En medvirkende årsak til endringene er selvsagt at Pinochet ikke lenger sitter som øverstkommanderende for hæren. Ricardo Izurieta overtok denne stillingen bare et halvt år før Pinochet ble arrestert i Storbritannia. Izurieta regnes for å være tilhenger av demokrati. Likevel forsvarte han ved flere anledninger militærregimet mens Pinochet satt i husarrest. I fjor høst innførte imidlertid Izurieta en ny doktrine i hæren som innebærer at personell som blir stilt for retten og anklaget for politiske henrettelser og forsvinninger umiddelbart må fratre sin militære stilling. Sammen med rapporten om forsvinningene er dette et sterkt signal om at hæren ikke lenger vil identifiseres med militærregimet.
Økt uavhengighet
Pinochet-saken har også betydd et stort skritt i retning av et uavhengig rettsvesen. Flere høyere offiserer er blitt arrestert og anklaget for forsvinninger og politiske henrettelser enn noen gang tidligere. Blant annet er et tidligere medlem av juntaen som styrte Chile under militærregimet formelt anklaget for brudd på menneskerettighetene. De nye opplysningene som er kommet fram i militærets rapport om forsvinninger er også levert til domstolene. Dette bryter radikalt med situasjonen tidlig på 1990-tallet hvor så godt som alle saker som gjaldt brudd på menneskerettighetene ble henlagt uten at de var blitt etterforsket. Noe av forklaringen kan riktignok føres tilbake til før Pinochet-saken i tid: I første halvår av 1998 ble en rekke av dommerne i Høyesterett erstattet som følge av en grunnlovsreform. Dommerne som måtte gå var blant de som aktivt hadde støttet Pinochet-regimet og motarbeidet at saker om brudd på menneskerettighetene ble etterforsket av rettsapparatet. Mange mener at det var arrestasjonen av Pinochet som gjorde det mulig for de nye demokratisk innstilte dommerne å behandle saker om menneskerettighetsbrudd etter rettsstatlige prinsipper. Likevel frykter fortsatt interesseorganisasjonen for de etterlatte at de nye opplysningene fra militæret ikke skal legge grunnlaget for upartiske rettssaker. Hvorvidt det chilenske rettsapparatet virkelig vil yte ofrene og de etterlatte rettferdighet vil bare tiden vise, men utviklingen i domstolene etter arrestasjonen av Pinochet gjør utsiktene til rettferdighet lysere enn på lenge.
I skrivende stund er det fortsatt usikkert om det virkelig vil bli gjennomført en rettssak mot Pinochet selv i Chile. Rundt 200 anmeldelser mot den tidligere diktatoren er levert det chilenske rettsvesenet, og Pinochet er fratatt den parlamentariske immuniteten han fikk da han ble senator på livstid i mars 1998. Høyesteretts opprettholdelse av denne kjennelsen 8. august i fjor ble av samtlige menneskerettighetsorganisasjoner ansett som en betydelig seier i kampen for rettferdighet. Når Pinochet nå i følge medisinske undersøkelser ikke er mentalt svekket i noen betydelig grad, er man et skritt nærmere rettssak. Men uansett om denne gjennomføres, har arrestasjonen av Pinochet i London i oktober 1998 fått betydelige konsekvenser for hvordan de væpnede styrkene, domstolene og regjeringen forholder seg til militærregimets overgrep.
Ingen rettferdighet
For å forstå hvilken positiv betydning Pinochet-saken har hatt, må vi gå tilbake til perioden før arrestasjonen. Selv om Chile i 1990 hadde fått en demokratisk valgt regjering, satt Pinochet og hans tilhengere fortsatt i sentrale maktposisjoner. Blant annet sympatiserte et flertall av dommerne i Høyesterett med militærregimet. Disse høyesterettsdommerne gjorde det de kunne for å hindre rettssaker om politiske henrettelser og forsvinninger som fant sted under Pinochets 17 år lange diktatur. I tillegg sikret en amnestilov full straffefrihet for menneskerettighetsbrudd begått i tidsrommet 1973 til 1978. Som en følge av dette hadde i 1996 bare 21 personer fått fengselsdommer på grunn av brudd på menneskerettighetene. Sammenligner vi dette med antallet henrettelser og forsvinninger som i dag er bekreftet av chilenske myndigheter er det et bilde av straffefrihet, ikke rettferdighet, som trer fram: Over 2000 mennesker ble henrettet av militærregimet, og 1200 personer regnes fortsatt som forsvunnet.
Selv om det ikke var mulig å oppnå rettferdighet, ønsket den nye demokratisk valgte regjeringen å få fram sannheten om militærregimets overgrep. I april 1990 opprettet regjeringen en Sannhetskommisjon som skulle granske bruddene på menneskerettighetene. De væpnede styrkene var fra begynnelsen av sterkt imot kommisjonen. Likevel la Sannhetskommisjonen året etter fram en rapport som dokumenterte at militærregimet systematisk hadde torturert og henrettet sine politiske motstandere. Kommisjonen fastslo også at militærregimet i mange tilfeller drepte sine politiske motstandere og skjulte levningene. Det er dette som omtales som forsvinninger. Sannhetskommisjonen greide i de fleste tilfellene imidlertid ikke å lokalisere levningene etter disse personene. Arbeidet innebar likevel en unik mulighet til å få en offentlig debatt omkring respekt for menneskerettigheter. Kommisjonen skrev selv at den ønsket å legge grunnlaget for en menneskerettighetskultur i de chilenske samfunnet. Manglende oppfølging fra regjeringens side gjorde imidlertid at Sannhetskommisjonens arbeid fort ble glemt. Fram til 1998 ble det gjort få forsøk fra regjeringens side på å finne en løsning på spørsmålet om militærregimets overgrep. I stedet ble sakene overlatt til domstolene hvor de gikk fram og tilbake mellom forskjellige rettsinstanser. Som regel uten at man fikk noen endelig juridisk løsning.
Dialog med militæret
16. oktober 1998 skjer imidlertid det utenkelige: Chiles diktator gjennom 17 år arresteres i London anklaget for en rekke overgrep og brudd på menneskerettighetene. Det er spanske domstoler som ønsker å stille Pinochet for retten. I Chile settes militærregimets menneskerettighetsbrudd igjen øverst på dagsorden. Som kjent fikk Pinochet reise tilbake til Chile som en fri mann. Likevel kan saken virke positivt på den videre demokratiseringen i landet: De militære styrkene deltar for første gang i en formell dialog om overgrepene sammen med menneskerettighetsorganisasjoner. Vi ser også begynnelsen på et uavhengig og upartisk rettsapparat. Og ikke minst har de etterlatte etter militærregimets ofre for første gang et reelt håp om rettferdighet.
Mens Pinochet satt i husarrest i London tok den chilenske regjeringen initiativ til et forum hvor man skulle drøfte bruddene på menneskerettighetene. Både representanter for Chiles militære styrker og menneskerettighetsadvokater har deltatt i forumet som fikk navnet Mesa de Diálogo. Sannsynligvis inngikk Mesa de Diálogo i regjeringens strategi for å få Pinochet tilbake til Chile. Forumet var et signal til det internasjonale samfunnet om at Chile tok spørsmålet om brudd på menneskerettighetene alvorlig og kunne løse dette problemet på egen hånd. Chilenske menneskerettighetsorganisasjoner ønsket i motsetning til den chilenske regjeringen at Pinochet skulle stilles for retten i Spania. Dette var også grunnen til at interesseorganisasjonen til de etterlatte etter forsvunnede personer (AFDD), nektet å delta i Mesa de Diálogo. Visepresident i AFDD, Mireya Garcia, hevder forumet først og fremst har tjent militærets interesser. Flere av de store menneskerettighetsorganisasjonene, som katolske Vicara de Solidaridad (Solidaritetstjenesten), FASIC (De kristne kirkers stiftelse for sosial bistand) og CDDH (Den chilenske menneskerettighetskommisjonen) har likevel deltatt. Disse organisasjonene mener at forumet har ført til at man er nærmere en rettferdig løsning på spørsmålet om menneskerettighetsbruddene. Det faktum at forumets slutterklæring ble underskrevet etter at Pinochet hadde kommet tilbake til Chile, viser også at Mesa de Diálogo var mer enn en strategi for å få den gamle diktatoren løslatt fra husarresten i Storbritannia.
- Først syntes vi situasjonen var ubehagelig. Vi skulle samtale med dem som var ansvarlige for grove overgrep mot menneskerettighetene. Men etter flere møter og samtaler i uformelle kaffepauser oppsto et fellesskap hvor vi kunne snakke åpent og forsøke å finne en løsning. Det er menneskerettighetsadvokaten og deltaker i Mesa de Diálogo, Roberto Garreton som beskriver de første møtene med militærets representanter slik. Garreton påpeker også at forumet ikke bare har tjent militærets interesser:
- Det var en dialog som militæret ikke likte, og som var ønsket av de sivile. Militæret måtte komme med innrømmelser. For dem ubehagelige innrømmelser.
Endringer i de væpnede styrker?
Mesa de Diálogo har gitt de etterlatte etter de rundt 1200 forsvunnede personene nytt håp om å få vite nøyaktig hva som skjedde med deres familiemedlemmer. Selv om de fleste har sett i øynene at de som forsvant høyst sannsynlig ble drept av militæret, kan det å lokalisere levningene og få fram sannheten om hvordan dette skjedde gi de etterlatte en viss fred. Som en oppfølging av Mesa de Diálogo leverte de væpnede styrkene 5. januar i år en rapport til den chilenske presidenten, Ricardo Lagos. Rapporten inneholder opplysninger om skjebnen til 180 av personene som forsvant. Fortsatt mangler altså informasjon om 1000 forsvinninger under militærregimet. Arbeidet med å framskaffe informasjon vil imidlertid forsette, selv om det foreløpig ikke er klart på hvilken måte man skal gå videre. Uansett markerer rapporten et viktig skille: For første gang erkjenner Chiles væpnede styrker at militærregimets overgrep må finne en annen løsning en amnesti og glemsel. Kanskje markerer dette begynnelsen på en mer demokratisk holdning hos de væpnede styrkene.
Den metodistiske erkebiskopen i Chile og deltaker i Mesa de Diálogo, Naftalâ, påpeker at militæret har behov for å komme med gester som gir institusjonen større anseelse i samfunnet forøvrig. Det chilenske militæret blir i dag sett på med mistro av store deler av befolkningen og lever nærmest et ghettoliknende liv med egne boligområder, skoler og klubber. For de væpnede styrkene har dette etter hvert blitt en belastning, en belastning som ble forsterket da det internasjonale samfunnet i forbindelse med Pinochets arrestasjon igjen ga uttrykk for sin avsky for de overgrepene de væpnede styrkene var ansvarlige for i årene 1973 til 1990. En medvirkende årsak til endringene er selvsagt at Pinochet ikke lenger sitter som øverstkommanderende for hæren. Ricardo Izurieta overtok denne stillingen bare et halvt år før Pinochet ble arrestert i Storbritannia. Izurieta regnes for å være tilhenger av demokrati. Likevel forsvarte han ved flere anledninger militærregimet mens Pinochet satt i husarrest. I fjor høst innførte imidlertid Izurieta en ny doktrine i hæren som innebærer at personell som blir stilt for retten og anklaget for politiske henrettelser og forsvinninger umiddelbart må fratre sin militære stilling. Sammen med rapporten om forsvinningene er dette et sterkt signal om at hæren ikke lenger vil identifiseres med militærregimet.
Økt uavhengighet
Pinochet-saken har også betydd et stort skritt i retning av et uavhengig rettsvesen. Flere høyere offiserer er blitt arrestert og anklaget for forsvinninger og politiske henrettelser enn noen gang tidligere. Blant annet er et tidligere medlem av juntaen som styrte Chile under militærregimet formelt anklaget for brudd på menneskerettighetene. De nye opplysningene som er kommet fram i militærets rapport om forsvinninger er også levert til domstolene. Dette bryter radikalt med situasjonen tidlig på 1990-tallet hvor så godt som alle saker som gjaldt brudd på menneskerettighetene ble henlagt uten at de var blitt etterforsket. Noe av forklaringen kan riktignok føres tilbake til før Pinochet-saken i tid: I første halvår av 1998 ble en rekke av dommerne i Høyesterett erstattet som følge av en grunnlovsreform. Dommerne som måtte gå var blant de som aktivt hadde støttet Pinochet-regimet og motarbeidet at saker om brudd på menneskerettighetene ble etterforsket av rettsapparatet. Mange mener at det var arrestasjonen av Pinochet som gjorde det mulig for de nye demokratisk innstilte dommerne å behandle saker om menneskerettighetsbrudd etter rettsstatlige prinsipper. Likevel frykter fortsatt interesseorganisasjonen for de etterlatte at de nye opplysningene fra militæret ikke skal legge grunnlaget for upartiske rettssaker. Hvorvidt det chilenske rettsapparatet virkelig vil yte ofrene og de etterlatte rettferdighet vil bare tiden vise, men utviklingen i domstolene etter arrestasjonen av Pinochet gjør utsiktene til rettferdighet lysere enn på lenge.
I skrivende stund er det fortsatt usikkert om det virkelig vil bli gjennomført en rettssak mot Pinochet selv i Chile. Rundt 200 anmeldelser mot den tidligere diktatoren er levert det chilenske rettsvesenet, og Pinochet er fratatt den parlamentariske immuniteten han fikk da han ble senator på livstid i mars 1998. Høyesteretts opprettholdelse av denne kjennelsen 8. august i fjor ble av samtlige menneskerettighetsorganisasjoner ansett som en betydelig seier i kampen for rettferdighet. Når Pinochet nå i følge medisinske undersøkelser ikke er mentalt svekket i noen betydelig grad, er man et skritt nærmere rettssak. Men uansett om denne gjennomføres, har arrestasjonen av Pinochet i London i oktober 1998 fått betydelige konsekvenser for hvordan de væpnede styrkene, domstolene og regjeringen forholder seg til militærregimets overgrep.
Tips en venn