Chinja! roper lederen. "Maitiro!" svarer folket. Rekkefølgen byttes, "Maitiro!" roper lederen, "Chinja!" ropes tilbake. En åpen hånd holdes fram, symbolet til Zimbabwes opposisjonsparti Movement for Democratic Change.
Ritualet gjentas og gjentas, gjennom det tre timer lange møtet i Buhera, MDC-leder Morgan Tsvangirais hjemsted. Chinja - Maitiro, forandre - oppførsel. En åpen hånd kan bety både åpenhet og å si stopp. Begge deler kan trengs i Zimbabwe. Det er møte og fest for Tsvangirais velgere. Selv om han ikke ble valgt inn i parlamentet er det verdt å feire alle de som våget å stemme på han. Tre, kanskje fire tusen mennesker har møtt fram, de ivrigste har vært her siden i går. En skokk unge MDC-tilhengere fra Harare hyret en buss, og sang slagord uavbrutt under den fire timer lange turen fra Harare til Buhera: "Morgen Tsvangirai, gi ikke opp, fortsett kampen selv om du må dra ut i bushen for å slåss" lød det, røft oversatt. Sakte men sikkert fylles gressletta opp. Når møtet begynner sitter tilhengerne tett i tett foran Tsvangirai og andre MDC-ledere. Chinja!? - Maitiro!!
Ett stykke unna kokes det mat, sadza og kjøtt, i store oljefat. Halvveis i programmet blir møtet avbrutt av kraftig regnvær, slik bare regntida kan gi. Folk løper det de kan for å finne ly, men en time seinere er møtet igang igjen. I Zimbabwe er regnvær et godt tegn, regnet lover godt for Morgan Tsvangerai, er man enige om. Politiet er tilstede, de er få, men utstyrt med batonger og tåregass. De prøvde tidlig å avlyse møtet, "for deres egen sikkerhet" som de uttrykte det. Det skulle være krigsveteraner i nærheten, og som kjent er de lite glade i MDC. Men det ser ut til at politiet selv blir den eneste sikkerhetsrisikoen, og de utgjør snart ett ubetydelig mindretall sittende under et tre.
ETT UNGT PARTI
Møteregien og oppmøtet kunne tyde på ett gammelt og erfarent parti, men MDC ble stifta bare ni måneder før valget i Zimbabwe i juni i fjor. Den store oppslutningen de likevel fikk i valget, må tilskrives MDCs solide støttespillere i fagbevegelsen ZCTU (Zimbabwe Congress of Trade Unions) og andre viktige deler av det sivile samfunn. Bevegelsen som ble dannet rundt arbeidet med ny grunnlov, studentene og kvinnebevegelsen er tungt inne. Men partiet hadde aldri fått støtte blant vanlige uorganiserte velgere om det ikke hadde vært for de store problemene i Zimbabwe. "Krise" er ett dekkende ord for både økonomi, politikk, sosiale forhold, aidssituasjonen og ikke minst jordbruket. Zimbabwe har i praksis vært ett ettpartisystem fra frigjøringa i 1980 og fram til valget i juni 2000. President Robert Gabriel Mugabe og hans parti Zanu-PF har derfor, stort sett med rette, fått skylda for de enorme problemene landet er oppe i. Partiets totalt manglende vilje til kompromiss og samarbeid med opposisjonen, har bare økt støtten til MDC.
ZANU-PF OG MDC
Zanu-PF hører ideologisk og retorisk hjemme på venstresida. Men Nathan Shamuyarira, sekretær for partiets informasjonsavdeling og av den gamle garden, avviser at partiet er sosialistisk. - Når vi ble presset til å innføre strukturtilpassningsprogrammene, måtte vi føre en antisosial politikk. Vi er ikke ett sosialistisk parti, vi har blitt stoppet av IMF, forklarer Shamuyarira. MDC på sin side kaller seg sosialdemokratisk, uten at det er en veldig presis merkelapp. MDC minner for øvrig mer om en allianse enn ett tradisjonelt parti. Brian Raftopoulos, forsker ved University of Zimbabwe og politisk kommentator, mener partiet er sterkt preget av at de er så bredt sammensatt, og dermed rommer motstridende krefter og interesser. Det kommer blant annet til uttrykk gjennom MDCs holdning til strukturtilpasning, IMF og Verdensbanken, som må karakteriseres som ganske vag. Mens man er kritisk til de ødeleggende konsekvensene av strukturtilpasning, snakker man heller om justering og reform enn å forkaste programmene. - For alle partier som ønsker makt i dag, må forholde seg til spørsmål om strukturtilpassning og nyliberalisme. Du finner en sterk nyliberal tendens innenfor MDC, sier Raftopoulos. MDC må forstås som et levende og bredt opposisjons og demokratiseringsparti, mener han. Partiets raske vekst skyldes først og fremst den utbredet motstanden mot regjeringspartiet. Sultne og rasende innbyggere, særlig i byene, gir Zanu-PF skylda for misæren. - Bredden innad i MDC er en svakhet når det skal utformes konkret politikk. Samtidig er det en styr-ke i kampen for demokrati, og mot Zanu-PF, understreket Raftopoulos.
JORDSPØRSMÅLET
Jordkonflikten er nå den langt viktigste politiske saken. For Zanu-PF har det blitt det fremste mid-delet for å stoppe den dalende oppslutningen om partiet. Men jordokkupasjoner er ikke nytt i Zim-babwe. Det nye er at Zanu-PF støtter dem, og aktivt bruker dem for å styrke sitt eget parti. Og i prosessen bryter Zanu-PF landets egne lover. Høyesterett har bedt regjeringa stoppe den pågå-ende jordreformen, noe den nekter. Zanu-PFs raske og nådeløse håndtering av jordspørsmålet har satt MDC i en vanskelig posisjon. MDC krever at jordprosessen skal følge lover og regler, og at konflikten må løses gjennom samarbeid. Men partiet har ikke fått fram noe klart standpunkt for jordomfordeling. Lite hjelper det at de hvite jord-eierne aktivt og i samla flokk støtter MDC. Nettopp dette er Zanu-PFs beste kort. Ifølge Brian Raftopoulos er dette grunnen til at mange fortsatt synes det er vanskelig å velge side i konflikten i Zimbabwe. -Det er dette som fører til den generelle forvirringen når man ser på Zimbabwe. Mange har sympati for jord-bevegelsen, men ikke Mugabe. Samtidig støtter de MDC, men syns ikke MDC er tydelige nok i spørsmålet om omfordeling av jorda. Dette er de vanskelige politiske motsetningene i Zimbabwes nå, mener forskeren. MDC har all grunn til å feire valgresultatene og framgangen, slik de gjorde i Buhera. For første gang siden 1960 finnes det nå en reell opposisjon i parlamentet. Diskusjonen går livlig og høylytt, latter og skjellsord flyr mellom veggene. Opposisjonen har tvunget fram mer åpenhet om det som vedtas. Men ett halvt år etter valget, har MDC likevel langt på vei kjørt seg fast. Det er få saker hvor partiet nå kan hale i land noen seier, - i sak etter sak blir de blokkert av regjeringa eller satt ut av spill. Alle veit at den virkelige makta ligger hos presidenten. Mugabe har samla så mye makt i presidentembetet at han i realiteten kan styre Zimbabwe aleine. Diskusjonene i parlamentet blir i stor grad ett spill for galleriet.
"MUGABE MÅ GÅ NÅ!"
Ett rødt fotballkort, og en veivende åpen hånd har blitt MDCs symboler. Under dette symbolet varslet de i desember masseaksjoner for å få Mugabe fjernet. Han skulle være ute av presidentstolen før jul, lød det optimistisk. De varslede aksjonene fikk Mugabe og Zanu-PF til å se rødt. Deler av hæren ble kalt hjem fra krigen i Kongo, til "permisjon", politiet fikk ikke lengre innvilget permisjon, universitetet ble stengt, og både politi og regjering lovte å bruke alle midler for å stoppe masseaksjonene. I tillegg påpekte flere at på tross av at MDC ikke liker Mugabe, så er han tross alt valgt. Det vel annonserte men dårlig planlagte opprøret var dømt til å mislykkes, og MDC trakk tilbake planene. Det betyr likevel ikke at det ikke smeller igjen. Flere ganger sist høst var det store opprør i Harares gater, mot alt fra politivold til økte priser på brød. Befolkninga er både fattigere, sultnere og mer rasende nå enn da. Nye opprør og konfrontasjoner er nærmest gitt, og MDC frykter at opprøret blir kaotisk, formålsløst og lett knust av politiet og militæret hvis de ikke selv er med på å lede det. Mens begge sider rasler med sablene, ser de fleste framover mot presidentvalget i 2002. Mugabe er nøkkelpersonen i den politiske konflikten i Zimbabwe, kampen om presidenten vil bli svært hard. Alle politiske valg nå, er i realiteten forberedelser til valget i 2002. Det er liten tvil om at volden vil øke, det bekrefter også Knowmore Sibanda i MDC. Valget i juni sto om det relativt svake parlamentet. Likevel ble det brukt massiv vold, i all hovedsak fra Zanu-PFs side. Over 30 mennesker ble drept, mange tusen skadet eller jaget på flukt. Når valget står om "the Man himself", er det liten tvil om at volden vil øke.
MARONDERA
Mens det er fest og glede i Buhera, er stemningen en annen i Beatrice, to timer lenger nord. Det er gjenvalg i Maronderaprovinsen etter at et parlamentsmedlem døde i en bilulykke i august. Valget får mye oppmerksomhet, det blir brukt som målestokk for framgang og tilbakegang for de to rivaliserende partiene. Ved valgstasjonen i Beatrice er stemningen spent. Det er få mennesker som har møtt opp, og politiet virker mer truende enn støttende. Rett i nærhet av valglokalet har krigsveteranene slått leir, og sitter og drikker øl i den nærmeste ølhallen. For en uke siden blei en person drept her, i kamper mellom krigsveteraner og MDC-tilhengere. To ledende MDC-medlemmer har stoppet i Beatrice på vei fra Buhera. Idet de kjører forbi de skulende og øldrikkende krigsveteranene er stemningen i bilen svært nervøs. De raser forbi uten at noe skjer. Seinere forklarer sjåføren, en av MDCs mest kjente personer utad, hva glassflaska i handskerommet er til. Noen anbefalte henne å slå av bunnen og bruke den til sjølforsvar hvis hun skulle bli angrepet. MDC tapte valget i Marondera. Valgoppslutningen hadde vært lav.
Ett stykke unna kokes det mat, sadza og kjøtt, i store oljefat. Halvveis i programmet blir møtet avbrutt av kraftig regnvær, slik bare regntida kan gi. Folk løper det de kan for å finne ly, men en time seinere er møtet igang igjen. I Zimbabwe er regnvær et godt tegn, regnet lover godt for Morgan Tsvangerai, er man enige om. Politiet er tilstede, de er få, men utstyrt med batonger og tåregass. De prøvde tidlig å avlyse møtet, "for deres egen sikkerhet" som de uttrykte det. Det skulle være krigsveteraner i nærheten, og som kjent er de lite glade i MDC. Men det ser ut til at politiet selv blir den eneste sikkerhetsrisikoen, og de utgjør snart ett ubetydelig mindretall sittende under et tre.
ETT UNGT PARTI
Møteregien og oppmøtet kunne tyde på ett gammelt og erfarent parti, men MDC ble stifta bare ni måneder før valget i Zimbabwe i juni i fjor. Den store oppslutningen de likevel fikk i valget, må tilskrives MDCs solide støttespillere i fagbevegelsen ZCTU (Zimbabwe Congress of Trade Unions) og andre viktige deler av det sivile samfunn. Bevegelsen som ble dannet rundt arbeidet med ny grunnlov, studentene og kvinnebevegelsen er tungt inne. Men partiet hadde aldri fått støtte blant vanlige uorganiserte velgere om det ikke hadde vært for de store problemene i Zimbabwe. "Krise" er ett dekkende ord for både økonomi, politikk, sosiale forhold, aidssituasjonen og ikke minst jordbruket. Zimbabwe har i praksis vært ett ettpartisystem fra frigjøringa i 1980 og fram til valget i juni 2000. President Robert Gabriel Mugabe og hans parti Zanu-PF har derfor, stort sett med rette, fått skylda for de enorme problemene landet er oppe i. Partiets totalt manglende vilje til kompromiss og samarbeid med opposisjonen, har bare økt støtten til MDC.
ZANU-PF OG MDC
Zanu-PF hører ideologisk og retorisk hjemme på venstresida. Men Nathan Shamuyarira, sekretær for partiets informasjonsavdeling og av den gamle garden, avviser at partiet er sosialistisk. - Når vi ble presset til å innføre strukturtilpassningsprogrammene, måtte vi føre en antisosial politikk. Vi er ikke ett sosialistisk parti, vi har blitt stoppet av IMF, forklarer Shamuyarira. MDC på sin side kaller seg sosialdemokratisk, uten at det er en veldig presis merkelapp. MDC minner for øvrig mer om en allianse enn ett tradisjonelt parti. Brian Raftopoulos, forsker ved University of Zimbabwe og politisk kommentator, mener partiet er sterkt preget av at de er så bredt sammensatt, og dermed rommer motstridende krefter og interesser. Det kommer blant annet til uttrykk gjennom MDCs holdning til strukturtilpasning, IMF og Verdensbanken, som må karakteriseres som ganske vag. Mens man er kritisk til de ødeleggende konsekvensene av strukturtilpasning, snakker man heller om justering og reform enn å forkaste programmene. - For alle partier som ønsker makt i dag, må forholde seg til spørsmål om strukturtilpassning og nyliberalisme. Du finner en sterk nyliberal tendens innenfor MDC, sier Raftopoulos. MDC må forstås som et levende og bredt opposisjons og demokratiseringsparti, mener han. Partiets raske vekst skyldes først og fremst den utbredet motstanden mot regjeringspartiet. Sultne og rasende innbyggere, særlig i byene, gir Zanu-PF skylda for misæren. - Bredden innad i MDC er en svakhet når det skal utformes konkret politikk. Samtidig er det en styr-ke i kampen for demokrati, og mot Zanu-PF, understreket Raftopoulos.
JORDSPØRSMÅLET
Jordkonflikten er nå den langt viktigste politiske saken. For Zanu-PF har det blitt det fremste mid-delet for å stoppe den dalende oppslutningen om partiet. Men jordokkupasjoner er ikke nytt i Zim-babwe. Det nye er at Zanu-PF støtter dem, og aktivt bruker dem for å styrke sitt eget parti. Og i prosessen bryter Zanu-PF landets egne lover. Høyesterett har bedt regjeringa stoppe den pågå-ende jordreformen, noe den nekter. Zanu-PFs raske og nådeløse håndtering av jordspørsmålet har satt MDC i en vanskelig posisjon. MDC krever at jordprosessen skal følge lover og regler, og at konflikten må løses gjennom samarbeid. Men partiet har ikke fått fram noe klart standpunkt for jordomfordeling. Lite hjelper det at de hvite jord-eierne aktivt og i samla flokk støtter MDC. Nettopp dette er Zanu-PFs beste kort. Ifølge Brian Raftopoulos er dette grunnen til at mange fortsatt synes det er vanskelig å velge side i konflikten i Zimbabwe. -Det er dette som fører til den generelle forvirringen når man ser på Zimbabwe. Mange har sympati for jord-bevegelsen, men ikke Mugabe. Samtidig støtter de MDC, men syns ikke MDC er tydelige nok i spørsmålet om omfordeling av jorda. Dette er de vanskelige politiske motsetningene i Zimbabwes nå, mener forskeren. MDC har all grunn til å feire valgresultatene og framgangen, slik de gjorde i Buhera. For første gang siden 1960 finnes det nå en reell opposisjon i parlamentet. Diskusjonen går livlig og høylytt, latter og skjellsord flyr mellom veggene. Opposisjonen har tvunget fram mer åpenhet om det som vedtas. Men ett halvt år etter valget, har MDC likevel langt på vei kjørt seg fast. Det er få saker hvor partiet nå kan hale i land noen seier, - i sak etter sak blir de blokkert av regjeringa eller satt ut av spill. Alle veit at den virkelige makta ligger hos presidenten. Mugabe har samla så mye makt i presidentembetet at han i realiteten kan styre Zimbabwe aleine. Diskusjonene i parlamentet blir i stor grad ett spill for galleriet.
"MUGABE MÅ GÅ NÅ!"
Ett rødt fotballkort, og en veivende åpen hånd har blitt MDCs symboler. Under dette symbolet varslet de i desember masseaksjoner for å få Mugabe fjernet. Han skulle være ute av presidentstolen før jul, lød det optimistisk. De varslede aksjonene fikk Mugabe og Zanu-PF til å se rødt. Deler av hæren ble kalt hjem fra krigen i Kongo, til "permisjon", politiet fikk ikke lengre innvilget permisjon, universitetet ble stengt, og både politi og regjering lovte å bruke alle midler for å stoppe masseaksjonene. I tillegg påpekte flere at på tross av at MDC ikke liker Mugabe, så er han tross alt valgt. Det vel annonserte men dårlig planlagte opprøret var dømt til å mislykkes, og MDC trakk tilbake planene. Det betyr likevel ikke at det ikke smeller igjen. Flere ganger sist høst var det store opprør i Harares gater, mot alt fra politivold til økte priser på brød. Befolkninga er både fattigere, sultnere og mer rasende nå enn da. Nye opprør og konfrontasjoner er nærmest gitt, og MDC frykter at opprøret blir kaotisk, formålsløst og lett knust av politiet og militæret hvis de ikke selv er med på å lede det. Mens begge sider rasler med sablene, ser de fleste framover mot presidentvalget i 2002. Mugabe er nøkkelpersonen i den politiske konflikten i Zimbabwe, kampen om presidenten vil bli svært hard. Alle politiske valg nå, er i realiteten forberedelser til valget i 2002. Det er liten tvil om at volden vil øke, det bekrefter også Knowmore Sibanda i MDC. Valget i juni sto om det relativt svake parlamentet. Likevel ble det brukt massiv vold, i all hovedsak fra Zanu-PFs side. Over 30 mennesker ble drept, mange tusen skadet eller jaget på flukt. Når valget står om "the Man himself", er det liten tvil om at volden vil øke.
MARONDERA
Mens det er fest og glede i Buhera, er stemningen en annen i Beatrice, to timer lenger nord. Det er gjenvalg i Maronderaprovinsen etter at et parlamentsmedlem døde i en bilulykke i august. Valget får mye oppmerksomhet, det blir brukt som målestokk for framgang og tilbakegang for de to rivaliserende partiene. Ved valgstasjonen i Beatrice er stemningen spent. Det er få mennesker som har møtt opp, og politiet virker mer truende enn støttende. Rett i nærhet av valglokalet har krigsveteranene slått leir, og sitter og drikker øl i den nærmeste ølhallen. For en uke siden blei en person drept her, i kamper mellom krigsveteraner og MDC-tilhengere. To ledende MDC-medlemmer har stoppet i Beatrice på vei fra Buhera. Idet de kjører forbi de skulende og øldrikkende krigsveteranene er stemningen i bilen svært nervøs. De raser forbi uten at noe skjer. Seinere forklarer sjåføren, en av MDCs mest kjente personer utad, hva glassflaska i handskerommet er til. Noen anbefalte henne å slå av bunnen og bruke den til sjølforsvar hvis hun skulle bli angrepet. MDC tapte valget i Marondera. Valgoppslutningen hadde vært lav.
Tips en venn